Nå skrives siste kapittel i historien om verdens nordligste undersjøiske fiberoptiske høyhastighets internettfiberforbindelse. Våre gutter er på en toukers reise i både Longyearbyen og Ny-Ålesund med sammenkoblinger og utstyrsmontering. Vi venter spent på den første trafikken gjennom sjøfiberkabelen! Toget står standhaftig som landemerke i Ny-Ålesund, selv om det antagelig ruster bort mer og mer for hvert år. Jeg liker fortsatt historien om navnet på lokomotivet!
Brandalpynten tar stadig pusten fra meg, selv på bilder sendt atskillige breddegrader sørover. Den mørke flekken i snøen er Brandalhytta, der vi har lagt igjen hilsen i hytteboka. Denne uka har det kommet en ny hilsen der, 11 måneder etter den forrige.
For å gå tur der ute må man utstyres med gevær, selvsagt. Prosjektlederen har i tillegg fått kloa i bygdas mest eksklusive leiebil – han bedyrer at overflatebehandlingen på bilen ikke er hans verk!
Innredningen i Gretebu er derimot noe av det som har vært jobbet med de siste dagene. Det begynner å bli litt trangt om saligheta der inne med et fullstørrelse rack og strømskap, paneler for viderekobling av fiber, ups og alskens.
Bildet på veggen får henge der da, en slags antydning om hjemmekoselig hytte 🙂
Kameraet på Greteu har blikket vendt mot sjøen for å følge med på isforholdene rundt landtakene for fiberkablene. Men hvis kameraet hadde snudd seg ville vi kunne se bygget som skal huse den nye geodesistasjonen til kartverket reise seg. Det er litt av et bygg, og det kommer opp vlbi-antenner der om ikke lenge. Veidekke som står for byggingen har en flott blogg der man kan følge prosessen og litt av hverdagslivet for de som jobber der.
Dette bildet viser Marinlaben, der vi for 11 måneder siden hadde vårt første kontor. Inni den røde sirkelen står trommelen vi tagget på og brukte som bord da vi skar tau til plastkannene. Jeg skulle gitt mye for å få kloa i den trommelen altså …
Jeg kjenner at jeg savner følelsen av Svalbard veldig når jeg får tilsendt rapporter og bilder fra kollegaene der oppe. Men de er veldig flinke til å formidle alt (etter noen små påminnelser) så jeg klarer på en måte å samle nye minner selv om jeg er hjemme i vårlige Trondheim. Bildet over her viser morgenens brøyting på flyplassen. Jeg er nesten misunnelig på de som skal fly minifly dit i dag!
Og som jeg savner de hundene altså, selv om de holdt meg våken natt etter natt så er de skjønne så det holder og verdt litt søvnmangel.
Nå venter jeg – og flere med meg – spent på å se trafikk gjennom hele kabelen! Selv om ministeren for utdanning og forskning ikke finner tid til å forestå høytidelig åpning av forbindelsen, så skal vi nok vite å markere begivenheten for oss selv. Og så skal jeg skrive litt om det her, vettu!
