Patrick gjør fremskritt, han er ute av sengen minst en gang om dagen og har til og med på seg klær igjen. Han har selvfølgelig fortsatt en lang vei igjen. Men han blir bedre dag for dag. Hodet er også mye bedre, så han kan se på TV og sånn. Jeg er vettskremt hver dag for at han skal ende opp med en eller annen permanent skade på kroppen sin, men jeg er også optimist og tror han vil bli helt perfekt igjen. Humøret stiger jevnt og jeg er imponert over motet og evnen til å glede seg over små ting, som å få vasket håret!
Mamma mistet mamman sin denne uka, selvsagt et følelsesmessig tilbakelag som gjør enda en endring i rutinene. Men mamma er forbausende sterk. Hun er sitt gode gamle jeg igjen, hun har til og med farget håret – skikkelig kult! Herceptinbehandlingen går sin gang, jeg tror det nærmer seg halvveis snart. Nedtellingen til giftfri har begynt.
Elin med infeksjonen er fortsatt veldig syk. Hun ble flyttet til intensiven og koblet til respirator for noen dager siden. Det har vært noe fremgang ettersom infeksjonen er identifisert til å være vannkopper. Men hun har dem innvendig; hele lufveissystemet og svelget er fullt av vannkopper. Jeg har aldri hørt om dette tidligere, men har fått høre om andre tilfeller etter at jeg fortalte om Elin. Olav og jeg er faddere til hennes yngre søster. Siste nytt var at temperaturen hennes var gått litt ned, vi krysser fingrene!