Category: livet generelt

Dumhet

Man skal være forsiktig med å kalle folk dumme. Så det gjør jeg ikke. Jeg bare synes at noen er det. Mest av alt kan selvsagt det å kalle noen dum slå tilbake på en selv. Men dumheten ser noen ganger ut til å være grenseløs. Og når man møter det, uten styrke eller makt til å slåss mot det, så kan man bli ganske slått ut. I alle fall er det sånn for meg. I løpet av ganske lang tid har jeg lært meg å holde kjeft og smile. Kanskje det er et tegn på at jeg blir eldre?

Jeg har opplevd noen gjøre en betydelig mengde dumme ting i ganske lang tid, mer og mindre synlig. Heldigvis bare noen få personer. Men uheldigvis med innvirkning på mine områder her og der. Å se på denne pågående dårlige dømmekraften er på den ene siden ganske interessant, jeg er stadig nysgjerrig på når de vil forstå hva de gjør. På den andre siden er det ikke morsomt i det hele tatt å være nødt til å korrigere og dekke over i stillhet der konsekvensene av dumme handlinger ville blitt betydelige. Eller; ofte er det faktisk også mangel på handlinger. I små miljøer er det ikke så enkelt å tipse anonymt om noe, men jeg antar det kunne vært en løsning.

Men skitt au, jeg fortsetter mine hverdager. Jeg er fornøyd med det meste, og hvis de dumme vil fortsette med sitt – la dem det. Jeg har sagt det før; jeg gir meg ikke. Men merk dette; en dag gjør jeg nettopp det. Og da kan jeg sitte utenfor og le. Høyt.

Beregninger

Matematikk er ikke noe for meg. Hver gang jeg er nødt å regne ut noe ender jeg opp med å bli frustrert over min egen mangel på tålmodighet og min impulsivitet. Jeg tror nok ikke at jeg er dum eller ute av stand til å legge sammen, trekke fra, dele eller gange – det er bare det at jeg helst vil slippe.

Et typisk eksempel er når jeg plukker opp Kolla om morgenen. Jeg bruker å sende ham sms med ankomsttid, og jeg vet hvor lang tid det tar å kjøre dit. Men når bilklokka viser 7:33 og jeg trenger 17 minutter, da ser oppgaven helt umulig ut, spesielt om morgenen. Så ender jeg opp med å si at jeg er der kl. 08:00 og blir sittende i ti minutter og vente på ham.

Et annet eksempel er beregning av hvor mye panel vi trenger å kjøpe til veggene inne i hytta. Vi skal nå bestille en enorm mengde forskjellig panel, og jeg må regne ut hvor mange kvadratmeter hvert rom trenger. Og for å komplisere beregningen enda mer; prisen på panelet oppgis i løpemeter, målene oppgis i både millimeter og tommer, og hodet mitt går helt i spinn. Kanskje jeg bare skal levere tegningene på byggsjappa og smile til mannen der så han sender meg det jeg trenger…

Likevel må jeg si at dette er ikke fordi jeg ikke kan. Jeg kan regne, tross alt. Men jeg syns ikke det er morsomt. Hodet mitt er antagelig satt sammen på en ikke-matte-måte. Det finnes vel verre ting jeg kan tvinges til å gjøre. Hvis jeg kan slippe å gjøre noen elektriskting og klatre i stiger, så kan jeg regne jeg.

Nytt syn på ting

Jeg fikk brillene mine i går. Nå har jeg et nytt syn på ting. Et ganske snodig syn, faktisk. Alt ser ut til å være litt forskjøvet. Optikeren sa dette er vanlig i begynnelsen og påstår å vite hva som er riktig for øynene mine. Den største greia for meg er å venne meg til å gå med brillene og ikke legge dem fra meg over alt. De er lette og veljusterte, så jeg har vel ingen unnskyldning for å ikke bruke dem.

Her er brillene mine

En morsom sideeffekt er at jeg føler meg høyere. Nesten som en drøm som har gått i oppfyllelse. Men jeg er redd mine omgivelser fortsatt ikke ser meg som så slank og lang som jeg skulle ønske. Og jeg vedder på at følelsen forsvinner så snart jeg blir vant med å se klart.

Men likevel; i dag er jeg høy. Og jeg kan se ting. Artig 🙂

Faresonen

Jeg tror tannleger er en farlig rase. De lager lyder i hodet mitt, bråk og smerte. Lyden er noen ganger verst, i alle fall frem til smerten setter inn.

Og jeg tror tannleger har en skjult agenda. Så snart jeg er fanget i en stol, lagt ned i nesten horisontal stilling, starter de å spørre om ting. Hvorfor det? Kan ikke en tannlege stille normale spørsmål på normale tidspunkt? Må han fange meg før han spør om de underligste ting? Jeg forstår som regel knapt spørsmålene, ettersom jeg er mer opptatt av å overleve de nærmeste minuttene. Likevel spør han om rare ting mens munnen min er stappet med alt mulig rart av instrumenter og utstyr som gjør det umulig å svare på noen kjent menneskelig språk. Det ser ut som tannlegen forstår – eller oversetter – mumlingen likevel. Og det er jo også litt skremmende, hva svarte jeg egentlig? Og på hvilket spørsmål? Den eneste muligheten for å svare tilnærmet fornuftig er å nikke eller å riste på hodet. Noe som selvsagt er omtrent det siste jeg vil gjøre, ettersom det kan forstyrre bevegelser inni munnen min som er fylt med potensielt skadelige og farlige verktøy, og det kan jo gjøre ting enda verre. Så jeg ytrer noen aah eller uhuh-grynt og håper han snart slutter å snakke. Og snart sier han de magiske ordene “du er ferdig, spytt ut”.

En bonussmerte er selvsagt prisen. Tannlegebesøk er kostbare greier. Hvorfor er ikke dette en del av det generelle helsetilbudet? Det er ikke min feil at skoletannlegene på 70-tallet var så mye dårligere håndverkere enn dagens, med tanke på teknikk, utseende og varighet. Tid og gravitasjon var årsak til mitt behov for tannlege. Gamle dager har heldigvis passert, men alle korreksjoner på slike tannarbeider burde være gratis etter min mening. Vel, mitt årlige besøk hos tannlegen er over. Jeg får vurdere behovet igjen neste år. Nå er lydene i hodet mitt borte, og jeg venter på at det ikke skal gjøre vondt lenger.

Og bare for å ha nevnt det; tannlegen min er en okei fyr. Han er bare uheldigvis tannlege. Som er en rase jeg misliker og frykter.

Fortell meg at jeg er bra nok

Finnes det noe sånt som en vårdepresjon? Vi hører vel normalt om slike depresjoner som skyldes mørketiden, om høsten og vinteren. Jeg tror aldri jeg har hørt om vårutgaven i alle fall. Tvert i mot er vel våren tiden for nytt liv, den lovende årstiden og tiden for å bli forelsket, for romantikk, for å nyte lange, lyse netter, forventninger til sommeren og planlegging av ferie. Og vanligvis er vel dette det våren betyr for meg også.

Jeg elsker følelsen av små, lette sko mot asfalten etter en lang vinter med praktiske, varme og tunge sko. Jeg elsker å se gress, blomster og blader på trær etter hvert som snøen forsvinner. Jeg elsker å kjøre bil uten følelsen av glatte veier. Jeg elsker å gå inn i en skog og høre fuglene og lukte naturens gjenoppvåkning. Og jeg elsker følelsen av at tiden utvider seg. Dagene er lenger og det er lettere å stå opp om morgenen.

Denne våren er liksom litt annerledes. Jeg føler fortsatt alle de fine følelsene. Men ting skjer, uansett årstid. Jeg prøver å holde tritt med alt som er vanlig, være snill og grei og gjøre mine plikter. Men ting går bare ikke i den retningen jeg ønsker. Og igjen lurer jeg på om jeg har blåst mine egne forventninger helt ut av proporsjon. Eller om jeg har tatt på meg for mye. For dagene er ikke egentlig lenger. Vi har bare dagslys litt lenger. Jeg kan fortsatt ikke (eller bør i alle fall ikke) jobbe flere timer hver dag. Jeg er fortsatt trøtt om morgenen. Og jeg rekker ikke over mer. I alle fall tror jeg ikke at jeg gjør det. Og det er vel i bunn og grunn hele problemet – det jeg føler er min virkelighet.

Denne følelsen av å ikke være på topp og ikke være i stand til å leve opp til andres forventninger (eller mine egne), alltid noen skritt etter – den tar knekken på selvtilliten min, styrken min og viljen til å fortsette. Og jeg lurer på hva som egentlig er problemet. Jeg er vel en type person som trenger mye tilbakemeldinger. Å jobbe helt alene ville være helt meningsløst for meg. Så kanskje jeg bare trenger noen til å fortelle meg at jeg er bra nok. Gi meg sjokolade. Gi meg en klem. Fortell meg at jeg ikke trenger å være ferdig med alt i går og at ikke alt trenger å være perfekt. Jeg har lov å ta en pause. Og jeg fortjener en god natts søvn. Jeg nekter å falle inn i en vårdepresjon.

Back in business

Nå er det tilbake til jobb igjen. Ti dager fri har bare forsvunnet, selv om jeg føler vi har hatt en lang ferie. Noen dager har vært late, andre ganske travle. Og jeg fikk fullført mange av de tingene jeg hadde håpet å rekke i påsken. Dagene på hytta var effektive og fine, jeg er så fornøyd med alt vi fikk gjort der. Noen dager hjemme har også vært bra, selv om alle planene for rydding og fiksing i hagen eller å male huset ikke har blitt noe av ennå. Men våren er her, og fortsatt blir det mange hjemmedager.

Mamma er fortsatt på sykehuset. I dag var testresultatene litt bedre og hun får kanskje reise hjem snart. Kanskje vi kan fullføre påskereisen sammen hvis hun er i form til litt tankevirksomhet.

Vi dro på treningsstudio med ungene i dag, på jobben til Olav. Jeg savner trening og å spille volleyball hver gang jeg har ferie, så en time der var kjempebra. Og denne uken blir det i alle fall to ballkvelder, med kamp på onsdag.

Sondre sjekker om musklene blir større

I morgen er det arbeidsdag og jeg lurer på om jeg greier å stå opp i tide. Det aller første jeg håndterer perfekt i ferier er å være oppe for sent om kvelden og å sove som en baby utover morgenen. Men det er vel ingen nåde. Jeg må bare opp. Og jobb er jo også morsomt!

Hjernetrim

Hjernetrim er morsomt. Jeg liker å teste meg selv i ulike quiz’er og noen ganger til og med i konkurranser. Hver jul og påske har Adresseavisen en reise-quiz som jeg alltid prøver å løse. I løpet av de årene jeg har prøvd å gjennomføre denne har jeg funnet mange andre som er like engasjert i jule- eller påskereisen. En av mine beste venner har til og med vunnet to ganger, noe som er ganske imponerende! Jeg har ofte kommet til feil løsninger, men jeg vil også si at jeg svært mange ganger har hatt alle svarene rett. Så nå føler jeg at det er på høy tid at jeg vinner den store premien.

Denne påsken er intet unntak. Jeg plasserer meg med PC, atlas og oppslagsverk og kaster meg uti det en gang til. Jeg føler meg nokså alene med dette noen ganger, men det skal ikke mer til enn å kaste ut noen spørsmål til nære eller fjerne omgivelser hvis jeg står helt fast. Ofte faller ting bare på plass. Det er selvsagt en del av moroa å måtte streve litt for å finne løsningene. Hittil er jeg bare halvveis gjennom spørsmålene. men det kommer mer, og jeg har hodebry nok for resten av ferien.

Jeg greier jo å plukke opp litt kunnskap underveis. Det som slår meg mest er alt jeg bare ikke vet som jeg burde vite. Spørsmålene spenner over alle mulige tema, fra historie, sport, mytologi og politikk, til geografi, kjemi, biologi, zoologi og enda mer. Det hadde vært nyttig å kunne alt for å løse gåtene. Men min vilje til å lære mer er heldigvis fortsatt til stede. Som oftest finner jeg også et tema jeg har lyst å dykke mer inn i, og ikke minst hint om bøker jeg bør lese. Og jeg kommer vel aldri til å slutte å være nysgjerrig. Heldigvis.

Best før

Hva i all verden skjedde med falkeblikket mitt? Jeg har alltid kunnet lese den minste skrift, lese nummerskilt på biler langt unna. Jeg syntes til og med det var litt kult å få mine første briller da øynene ble litt trøtte når jeg leste intenst på papir eller skjerm. Nå har jeg allerede hatt noen par briller, behovet endrer seg stadig til i negativ retning. For omtrent to år siden bestemte jeg meg for å prøve kontaktlinser i stedet. Jeg har en uvane med å sette brillene på toppen av hodet eller bare legge dem fra meg på et bord og linser så ut til å være  en perfekt løsning ettersom nærsynet stadig ble dårligere.

Jeg må innrømme at jeg faktisk opplever hva alle bøker sier om alder og syn; behov for mer lys og stadig dårligere nærsyn. Jeg hater det, virkelig. Det er teit, men sant. Briller og linser er dyre. Og ettersom synet mitt tydeligvis endres så raskt – når vet jeg at jeg skal investere i Den Endelige Løsningen? Skal jeg kompromisse meg frem til jeg blir nødt, når er det stabilisert? Jeg har syn som en muldvarp. Stakkars muldvarper.

Jeg har alltid trodd at min diagnose var hyperopi, eller langsynthet. Nå ser det ut til at jeg har tatt feil, Wikipedia forteller meg at dette ofte blir forvekslet med presbyopi, en annen tilstand som også forårsaker sløret nærsyn. Der står det at: øyelinsen mister sin elastisitet etter hvert som vi blir eldre. Og det er helt naturlig og veldig vanlig.

Så hrmf…! Naturlig fordi man blir eldre. Hrmf.

Note to self

Jeg kjøpte tre nye bøker i dag. Jeg holder på å lese minst fire. Dette betyr at jeg har lesestoff minst til slutten av påskeferien som starter om 9 dager. Og snart må jeg vurdere å kjøpe nye bokhyller i stedet for bøker. Noen av haugene med bøker skal flyttes til hytta så snart den har fått stue. Men det løser jo ikke hylleproblemet.

Note to self: Kjøp eller bygg nye bokhyller!