Dette blir det siste reisebrevet fra meg. Overleveringen skjer hjemmefra denne gangen, etter et døgn i Longyearbyen og en lang hjemreise. Og en arbeidsdag der jeg ikke klarte å slutte å smile 🙂
Dessverre var by- og gruvemuseet i Ny-Ålesund stengt og under oppussing, men vi fikk komme inn og se oss rundt likevel. Det er utrolig mye historie der inne, vitnesbyrd om et samfunn med familieliv (de hadde til og med en skole med 18 unger) som må ha vært uendelig fjernt fra noe vi i dag kan forestille oss. Tenk bare på vær, klima, isolasjon og arbeidsforhold.
Jeg er så stappfull av inntrykk og opplevelser, det er bare en brøkdel som er festet til minnebrikker og servere og delt med omverdenen. En del er rett og slett umulig å formidle, det må bare oppleves, man må ha vært her og tatt del i hverdagen for å begynne å forstå greia.
Som for eksempel dette toget – det minste av fire – som tilfeldigvis ble stående igjen da gruvedriften ble stanset og det meste av togmaterialet ble fraktet til fastlandet som skrap.
Rett ved siden av ligger Mellageret, der ble det i tidligere tider lagret nettopp mel, men også sukker, kaffe og tørket frukt. Her er det pub en kveld i uka for fastboende – altså litt av et privilegium å ha vært med på en kveld der!
Litt fantasi og litt skjemt; det finnes etter sigende en ansiennitetsordning der beboere som har vært der lengst får flytte til de beste boligene etter hvert – kanskje dette er endestasjonen?
Den gamle telegrafstasjonen er nyrestaurert nå. Her var det hektisk aktivitet da Roald Amundsen startet sin berømte luftskipsekspedisjon i 1926. Legg merke til fravær av takrenner – fordi de opprinnelige husene ikke hadde takrenner bygges det heller ikke på nye bygninger eller ved restaurering. Historisk riktig, men litt pussig sånn rent praktisk kanskje. Og foran Nordpolhotellet kneiser den gode Amundsen.
Alle husene med de rare navnene – Amsterdam, Fjøset, Ballonghuset, Mexico, Setra, Snekkasjen, Glassvattbua og mange, mange fler – alle de gamle historiene og skrønene, det unike felleskapet innbyggerne har den tiden de er her; jeg er glad jeg fikk være en del av dette og ikke bare trampet i land som turist – de får nemlig ikke se stort eller bevege seg på særlig mye av området!
Man hører jo om tilværelsen her innimellom, og et besøk på bare 10 dager i Ny-Ålesund er neppe nok til å forstå alt. Men som arbeidende innbygger er man privilegert med hus, mat og varme. Maten var fremragende, men jeg må innrømme at jeg savnet frisk agurk, tomat, paprika og salat. Sånt fortæres i ren bonanza-stil de første par ukene etter at forsyningsskipet har vært der og vi reiste hjem et par dager før neste forsyning. Allikevel; toppkarakter til kokken!
Men dette skal altså også være en siste beretning om jobben vi har gjort, og etter ankomst til Longyearbyen var det fortsatt arbeidstid for oss.
Også Longyearbyen byr på eksotisk frokostunderholdning, det skal de ha!
Vår gode kollega Kurosh møtte oss i Longyearbyen og var med på siste arbeidsdag. Det var en nesten pussig opplevelse å se flere mennesker inne på Kroa enn vi hadde omgåttes totalt de siste ti dagene.
Den siste dagen på Spitsbergen var også på alle måter en solskinnsdag, med en befaring på landtaksiden der vi fikk se rørene som skal bli starten på sjøreisen opp til Ny-Ålesund. Nå har vi i det minste tatt i begge endene! Kurosh vinker der borte på ett ilandføringspunkt mens Helge står ved rør nummer to.
Gutta diskuterer og spekulerer ved rørkveilen …
… mens andre bruker den til å sitte på. Vi fikk gjennomført møter med folk som planlagt både her og der. En aldri så liten milepæl for min del var å få målepålen på UNIS på lufta.
Jeg har vært i Longyearbyen tidligere og satt også den gangen igjen med følelsen av å ha vært med på noe spesielt. Jeg har ikke opplevd Svalbard i mørketida, men for ni år siden var vi med på overgangen til lysere kvelder midt i april. I år har vi hatt solskinn døgnet rundt (vel – en og annen sky har vi dog sett) og da snakker vi sol høyt på himmelen, ikke bare sånn nordnorsk sola så vidt over horisonten-midnattsol! Før avmarsj til flyplassen rakk vi en utelunsj i sola i Longyearbyen og en visitt innom både Nordpolet og Gullgruva – dermed var kanskje det viktigste gjennomført?
Tusen takk til alle som har oppmuntret til skriving av disse reisebrevene, og ekstra takk til dere som både har lest og kommentert!
Nå må jeg innrømme at jeg tenkte litt på søvn. Det har vært skralt med det et par netter, jeg har sikkert vært en anelse spent (som en unge før julaften, faktisk). I natt sov jeg som en stein! Etter frokost var det tid for en liten guida-tur ned i kabeltanken. Det var ganske tøft!
Sånn ser øverste lag av en kveil med drøye 25 mil kabel ut! Når den ligger så fint og tett sammen så er det jo flatt som et stuegulv – og egentlig ganske dekorativt. Noe å tenke på før høstens oppussingsprosjekter i de tusen hjem tar til? 😉
Det er mye overvåking og registrering av alt som skjer ombord, både skipsteknisk og ikke minst av alle funksjoner for kabelleggingen. På disse skjermene ser vi live bilder fra havbunnen der kabelen går inn i plogen, vi ser kranen som holder vekta (17 tonn!) av den og vi ser kabelen forlate skipet og gå ned i havet. Den blå skjermen viser hele tiden vinkel, strekkraft og dybde (blant masse annet) og det er mye informasjon å forholde seg til.
Jeg er i alle fall imponert over de som betjener disse stasjonene. De tar ikke blikket av skjermene et eneste sekund, her blir alt passet på 24/7. Det er flere stasjoner for driftsovervåking og operasjoner på alle dekk – det er i alt 8 dekk med broa på toppen. Noe å tenke på for driftsenteret hjemme!
Båten er stor og innholdsrik, det tar nok enda noen dager før jeg slutter å gå i feil retning eller til feil dekk. Og underholdningen må vi stort sett sørge for selv – gjemsel i en taukveil ble dagens 🙂 
Havhesten
