fysioterapeut – SKRIBLERIER FRA GRETES HODE

Stål i bein og armer

I dag har jeg vært på sjekk av hånda på sykehuset, og status er vel at ting går sin gang. De nye røntgenbildene viser at skruer og plate sitter der de skal, og eksperten sier det har grodd nytt ben i bruddflaten. Så da gjenstår det bare å slippe å kjenne noe äckligt når jeg bruker armen. Jeg må si at jeg ser uendelig masse frem til å kunne strikke, spise pent med kniv & gaffel, greie å skru av lokket på syltetøyglass og sånt …

Det blir trening av hånd og fingre hos fysioterapeut ukentlig fremover. Flaks i uflaks er at jeg får gjennomføre dette sammen med knetreningen.

Sånn ser det ut med ekstradeler inni håndleddet

Her er utgangspunktet etter mitt lille c-moment …

Tur uten krykka!

Nå har jeg gått i tre dager (stort sett) uten krykker! Til og med et par rusleturer med Lukas har det blitt. Jeg er fortsatt litt wobbly, særlig i nedoverbakker, men jeg har trua på at det bedrer bevegelighetstreningen å ikke bruke krykkene. Og kanskje får jeg snart komme på skikkelig trening igjen også. Årne’ sæ det her, sjø!

Trening, trening og trening

Det er SÅ kjedelig. Men det må visst til. Nå trener jeg 3-5 dager i uka, og hvis fysio Lasse er fornøyd, så får jeg lov å gå så mye jeg vil etter hvert. For det er mye kjekkere å gå, både hjem fra jobb og på tur med Lukas.

Ikke så fryktelig kult å ta bilder på trening heller, men noe action har jeg fanga opp.

… og den evinnelige syklingen, jeg er bortimot motstander av sånt

Nei, tur i tåke og høstmørke er MYE bedre

Fire millimeter

Jeg har fått oppfylt en mer enn femti år gammel drøm, nemlig å bli litt høyere. Nå gjelder dette riktignok bare venstre side av meg, og bare fire millimeter. Men alle monner drar! Mon tro om jeg trenger nytt pass?

Det er selvfølgelig kneoperasjonen som har fiksa dette for meg. Den delen som ble byttet ut var en deep dish liner – det vil si den plastdingsen som ikke vises på røntgenbildet, som ligger mellom stålkonstruksjonene. Den gamle lineren var 9 mm. Den nye er 13. Se så fint 🙂

Den komplette epikrisen inneholder en del mer og mindre spennende detaljer, så jeg er fortsatt spent på hvordan dette skal bli til slutt. Jeg har startet med systematisk trening nå, og så snart jeg får tatt stingene kan jeg utfordre bevegeligheten enda mer.

Og så må jeg fortelle at jeg fikk besøk av Trine & Torbjørn som hadde med denne nydelige kjempestore rosebusken. Tusen ♥lig takk, den er så flott der den står!

Like før sommer

I går avsluttet jeg treningen hos fysioterapeuten for denne gang. For å feire, og riktig pese meg skikkelig ut, så klatret jeg meg opp i skogen sammen med Lukas. Dette var kanskje også siste dag på en stund med så kjølig vær?

Uansett – det var fint å gå i skogen, og greit nok å teste bakkeferdighetene enda en gang. Denne formen for trening er så uendelig mye bedre enn å gå på treningsstudio.

Og så tror jeg det blir mye blåbær i år. Ikke at jeg er noen bærplukker, men skulle det bli bær av all karten, så kan det jammen hende jeg tar med meg bøtta en runde utpå sensommeren. Deilig å se at det spirer og gror!