… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Det var på tide å rydde litt i garderoben igjen – et utslag av vårfornemmelser kanskje? Jeg har hvertfall ryddet ut alle strikkagensere, så det blir litt romsligere for resten. Med ei hylle til overs fikk ulla ny plassering. En del av dette blir sikkert med på hytta etter hvert, og så skal noe av hyttegarderoben få bli med hjem i stedet. 
Ettersom pappa er ekte namdaling, synes jeg han bør ha en ekte namdalskofte! Denne er strikket i finullgarn fra Rauma, og jeg har lekt med egen versjon av farger. Jeg håper og tror at den kan falle i smak og brukes masse – foran peisen eller ute ved fuglematerne. Den har vært ferdig en stund, men ligget klar til julegave. Håper så inderlig den passer! ♡
Her er litt av historien om 𝕹𝖆𝖒𝖉𝖆𝖑𝖘𝖐𝖔𝖋𝖙𝖆:
I 1952 utlyste Namdalens ullvarefabrikk en konkurranse om å designe og strikke Namdalskofta. Den ble opprinnelig strikket i Namdalsgarn. Det var Asbjørg Røske Sundet som vant denne koftetevlingen. Asbjørg har fortalt at de ulike symbolene skal forestille Namdalens dype skoger (trær), elva Namsen og Klompen. Ullvarefabrikken ble lagt ned på 80-tallet og garnet produseres ikke lenger. Et eksemplar av kofta henger på Ullvaren kafé i Namsos. Denne er ikke strikket av designeren, hun har levert sin kofte til Namdalsmuseet.
Min nyeste kofte heter Gammel Sandvik, men for meg er den jo Ny 🙂 Jeg er veldig fornøyd med å ha komplettert den med bare lagergarn! Fortsatt er det litt å ta av der ute i hjerterommet, så jeg må bare pønske ut passende prosjekter.
Kofta veier 424 gram. Garnet er (selvfølgelig) Finullgarn. Knappene har jeg også plukket fra lageret, Litt imponert over match i farge på disse ultralette perlemorsknappene.
I julegave fra gutta mine fikk jeg Kofteboken 3, og i den finnes denne perlen av en kofte; Gammel Sandvik.
I og med kjøpestopp på garn, så blir jeg nødt å ta av det jeg har. Fargeutvalget er derfor noe begrenset, får bare håpe jeg har nok av noe!
Dette var en jakke jeg falt for med det samme jeg så den. Og da vet vi jo hvordan det går – den bare må på pinnene …
Jeg har holdt på med den en stund, den var blant annet med både til Ljubljana og til Solfang på påskeferie. Første versjon ble (som sedvanlig) rekt opp fordi jeg ikke fant riktig strikkefasthet og pinnestørrelse. Men take #2 ble veldig bra. Jeg tror ikke jeg har helt kontroll på masketall og sånt, men jeg fikk det til å gå ihop med mønsterrapporten, og da var jeg fornøyd.
For å gjøre denne litt mer til min, så strikket jeg mønsteret også på det ene ermet, syns igrunnen det ble litt artig.
Dette skal være et UFO-år, visstnok. Gjengen har hvertfall samlet seg rundt ønsket om å ferdigstille slike uferdigheter som ligger i skuffer, skap, poser og kroker. Det vil jeg selvfølgelig være med på, men det er ofte en grunn til at noe blir til UFO. Ikke alltid like inspirert til å fortsette eller fullføre, liksom. Så for å ha noe å være med på ble det en relativt intensiv oppstart på mange prosjekter før nyttår slik at de kan få være med på fullføring under samme hæsjtægg – #UFO17. Jeg må innrømme at noen av de ekte UFOene har blitt til restegarn, pinnene er trekt ut og jeg har gått i tenkeboksen for å finne ut hva det skal bli til.
Først ut ble min aller første Ananke. Genialt sjal i all sin enkelhet. Jeg brukte det deilige tulliballnøstet jeg fikk av jentene i Tiaralosjen, en kræsjrosa Kranglefant i Ull & Tøys. Ikke så svært men fantastisk deilig og mykt. Den ble ferdig på et par dager, så det var bra jeg hadde forberedt flere UFOer.
