Lukas er overlykkelig hver gang vi kommer inn døra. Da logrer han med hele kroppen – bokstavelig talt. Eller hver gang han får løpe ute – han er aldri langt unna oss, sjekker stadig at vi kommer etter.  Og hvis vi sitter i ro for lenge, ja da vet han å si fra. Mest til meg da – han har forlengst konkludert med at det er bare jeg som virker. Han bestiller tur, eller han bestiller mat. Jeg tror ikke det er så lenge før han sier “mamma” :-D

(beklager mørk video – sånn blir det på kveldstid i lampelys med min lille Ixus – noen som har en enkel metode for å lysjustere den opp litt kanskje, jeg er blank på videoredigering…)