Da jeg var lita jente og bodde på Stokkhaugen gikk det kyr på beite sånn omtrent sør for huset vårt. Og disse bakkete beitene døpte vi selvfølgelig Kubakkan. Jeg har ikke vært så mye på tur i boligfeltet siden jeg flyttet hjemmefra – det har liksom ikke vært noen grunn til å gå gatelangs. Men nå er det annerledes, Lukas og jeg er i ferd med å finne de nye stiene. Og det var et gledelig gjensyn med Kubakkan, som faktisk er bevart som grøntområde. Det regnet riktignok i bøtter og spann, men det syntes vi ikke hadde noe å si.
