Jeg leste en artikkel i Dagbladet her en dag. Og jeg tenkte “no shit, Sherlock” – selvfølgelig påvirker foreldrestress ungene i heimen. Det er mange stadier i barnefamiliens liv, ofte fremheves småbarnstiden som en eneste lang kamp. Stress, fart, slit og strev. Jovisst husker jeg at det var strevsomt, mest av alt fordi det meste var nytt på det stadiet. Jeg kan likevel ikke huske at det var så sønderrivende som det gjerne fremstilles i medienes beskrivelser av tidsklemme og stress. Kanskje jeg også den gangen levde min egen filosofi? Det som er helt sikkert er at gjøremålene er tallrike i alle årene man har barn i huset. Så prioritering må til.
Det er vel ikke så fryktelig vanskelig å gjøre bare én ting i gangen? Bruke den tiden vi har, i stedet for å gå rundt å ønske at vi hadde mer tid? Jeg tror fast og bestemt på å skynde seg langsomt, på å overkomme hindringer steg for steg. På den måten blir ingenting uoverkommelig. Og ingen får tildelt mer tid per døgn enn andre, sånn er det bare. Så derfor er mitt enkle råd; bruk tiden godt, ikke fyll den med alt som er tungt og strevsomt, bruk den på det du må, vil og kan. Ta deg tid. Fremfor alt: Bruk tiden sammen med de du er glad i!
