Kunsten å si nei

Du husker den lille prinsen jeg skrev om? Jeg har vært på besøk og sett ham, så utrolig nusselig og skjønn. Og da fikk jeg vite at han var lovet bort. Det var både en lettelse og litt trist, for jeg hadde jo en liten baktanke med å besøke ham. Men litt en lettelse altså, fordi jeg innerst inne klarte å innse at jeg ikke er klar for enda en hund riktig ennå.

Men så kom det en telefon en vakker dag. Prinsen skal likevel selges. Og vil jeg ha ham, kanskje? Å hjelp…! Hode og hjerte byttet plass, tror jeg. Klart jeg vil ha ham. Han er jo det mest bedårende lille vesen jeg kan forestille meg. Og han er Lukas sin lillebror, og blir sannsynligvis en like skjønn hund som voksen som det vi er vant med.

Hvordan kan man si nei, liksom? Her må hele familien være med på notene. For jeg makter ikke å ta imot en liten baby, integrere ham i flokken vår, oppdra ham og få alt på stell alene. Så det ble familieråd, da. Ikke så langvarig heller. Jeg var helt nødt å ta meg sammen og ikke vende tilbake til følelsen, lukten, synet av den gode lille valpen. Jeg var nødt til å holde meg hard, steinhard. Så jeg svarte vel egentlig på mine egne spørsmål. Har vi tid? Nei. Har vi råd? Nei. Har vi plass? Nei. Orker vi en baby til etter bare to år? Nei. Valpen fortjener den aller, aller beste familien som finnes. Denne gangen er ikke det oss. Men jeg håper Tanja finner dem!

Nok en gang må jeg si at Lukas er verdens beste kompis, en superduper hund! Han er både morsom, snill, rolig, sprek, kosete, lydig og utrolig søt. Så vi savner ingenting når det gjelder hundesjarm i familien. Jeg bare MÅ slutte å se på valper, altså. Det gjør meg bare sprø i hodet 🙂