En onsdagskveld i mars 1975 bestemte vi Raillaran oss for å ta en skitur til Estenstadhytta for å spise rømmegrøt. Selv om vi hadde vært utallige turer opp dit, så var det første gang vi skulle få med oss denne ukentlige begivenheten. Samme dag fikk jeg nye ski – flotte og knallgrønne glassfiberski – og tenkte nok dermed å pensjonere de velbrukte treskiene for godt.
Skjebnen ville det imidlertid litt annerledes, og bare en liten hundremeter hjemmefra ble skituppen min fanget i et dypt fotspor i skaresnøen. Armen gikk gjennom skarelaget mens jeg fortsatte i god fart fremover, det kom et smell og det ble fryktelig vondt. Dermed ble skituren avlyst, foreldre purret ut i vinterkvelden og resten av døgnet tilbragt på sykehuset. Armen ble operert, og jeg ble grundig gipset – nesten hele meg, bortsett fra armen. Den ble bundet til et stativ og en skrue sørget for å strekke på plass overarmsbeinet i albueleddet. Sånn gikk jeg i mange, mange uker etterpå.
De grønne skiene (og treskiene) har jeg fremdeles. Men jeg må tilstå at jeg også har andre langrennsski – Olav kjøpte nemlig ski til meg da vi begynte å ferdes på hytteturer i Stugudal. Jeg har gått opptil flere mil på dem, men det begynner å bli noen år siden sist nå. Jeg tenker på dette armbruddet når noen forsøker å lokke meg med på skitur. Da frister det nemlig ikke så veldig.