Jeg tenker av en eller annen grunn alltid på Dukken i gresset når jeg går tur med Lukas gjennom gressletter eller åkerland. Kanskje jeg har lest for mye folkeeventyr i min barndom? Men det er uansett utrolig fint å gå i sånt landskap. Det er ikke så lett å se, men det er faktisk en sti gjennom åkeren der Lukas og jeg går tur – vi tråkker ikke ned kornet altså. Jeg er fortsatt så fornøyd med at kornet er grønt, at høsten ikke helt har fått taket på oss ennå.
