Ren, norsk ull, miljø og vask

Så langt det lar seg gjøre bruker jeg bare ren ull når jeg strikker. Ren, norsk ull aller helst. Superwash-garn har jeg helt sluttet å kjøpe, men jeg må innrømme at det ramler inn noen gode ullkvaliteter som ikke nødvendigvis er fra gamlelandet innimellom. (Ikke i år da, i hele 2020 skal jeg bare bruke opp lagergarn, det har jeg jo lovet!)


Superwash er en kjemisk behandling, hvor en tynn plasthinne blir lagt utenpå ullfiberen, sånn at skjellstrukturen glattes ut og fiberen ikke filter eller toves. Dette høres jo  tilforlatelig positivt ut, men er det egentlig det?

Gjennom omfattende kjemiske prosesser brytes fibrene i garnet ned og får en tynn plastaktig overflate. Dermed avgir sånt garn mikroplast, det minner om microfleece. Det er så lite av den at produsentene fortsatt får lov til å kalle garnet 100 prosent ull, men superwash reduserer flere av ullfiberens naturlige egenskaper, som jo er det aller beste med naturlig ull.

Visste du at ull fra naturens side har lukthemmende egenskaper? En akrylgenser vil ta til seg lukt mye raskere enn en ullgenser. Ull behøver derfor ikke vaskes så ofte, og du sparer miljøet for den belastningen hyppig vask gir. Jeg bruker å si at ull kan vaskes dersom den har fått flekker. Brukslukt kan du lett lufte vekk, heng plagget ute en dag eller så, så skal du se!

Superwash gjør at ullfiberen ikke renser seg selv i like stor grad. Fordi fiberen blir glattere vil plaggene raskere miste fasongen, blir større, eller siger. Krusen i naturlig ullfiber gjør at plaggene holder fasongen godt, og kan vare i generasjoner. Se bare på dette bildet der (minst) tre generasjoner i familien min bruker den samme genseren:


Superwash dukket opp i en tid da vaskemaskinene ikke hadde ullprogram, og håndvask var eneste alternativ. Nå har de aller fleste vaskemaskiner gode ullprogram, som til og med er mer skånsomme mot plaggene enn håndvask. Dermed skulle superwash være ganske så unødvendig.

Fortsatt spinnes norsk ull til kardegarn slik det tradisjonelt ble gjort i Norge. Superwashbehandlet garn lages av kamgarn der fibrene blir kjemmet, slik at de ligger i samme retning. Det er også lange tradisjoner for bruk av kamgarnstekstiler i Norge, men da primært i vevde stoffer, mens strikketradisjonen har vært dominert av kardegarn av ull.

I garnmarkedet er det en kjent sak at merking kan være misvisende eller villedende. Dette gjelder også merkingen av superwashgarn. Ting du bruker lang tid på å lage fortjener å vare lenge. Hvis du bruker norsk ullgarn vet du at garnet ditt ikke er superwashbehandlet.


Mange tror  at ull ikke kan kokes, fordi plaggene angivelig krymper. I følge forskere stemmer ikke dette. For å krympe eller tove ull må ullen utsettes for bevegelse i en eller annen form. Så lenge ullplagg ligger stille vil ikke temperatur ha noen effekt. Dette er testet med forsøk, så disse forskerne vet nok hva de snakker om.

Men; hvis du hadde økt temperaturen utover ullprogram, og kombinert med hurtig sentrifuge, ville krymping, eller eventuelt toving, lett vært rett rundt hjørnet… Nå er det ikke sånn at ull ikke tåler sentrifuge. Dette ble også undersøkt ved forsøk med  tre hastigheter, 400, 900 og 1400 omdreininger i minuttet. Resultatene viste at verken superwash-behandlet ullundertøy eller spesiallagde testlapper av ubehandlet ull, krympet mer når antall omdreininger økte. Ull tåler altså vaskemaskinens sentrifuge helt fint. Og; høyere fart på sentrifugen vil gjøre at klærne tørker raskere, og det er jo fint nå i vinterhalvåret.