I går var datteren til min kusine innblandet i en stygg trafikkulykke. Hun og en venninne overlevde med småskader. Deres tredje venninne døde. Jeg kan bare forestille meg hvor grusomt dette må være for familien hennes, å miste en datter på bare 18 år. En jente som skulle hatt hele livet foran seg. Og hvordan de overlevende jentene må leve med å huske og gjenoppleve dette traumet for all fremtid. Igjen ber jeg alle om å være forsiktig – kjør forsikrig, sakk farten når det er mulig, vær omtenksom mot omgivelsene. Min kusine sier datteren hadde englevakt den dagen. Hun sa jeg måtte ta vare på alle rundt meg. Livet er skjørt.
Category: familie
Skål!
Hodet mitt er begynt å komme til normaltilstand. Et døgn med skikkelig ferie på Vikan er sjeleterapi. Vi har gjort litt på hytta, litt takpanel, ryddet unna røtter og trær ute og organisert vedlager. Men mest av alt har vi bare kost oss med å endelig være her, endelig vet vi at vi skal være her i flere uker og bare tenke på oss selv og slappe av.
Været er flott, sol og varmt. Ungene har vært over alle hauger i dag. Nevøen min fyller 11 år i dag og etter en trivelig grillseanse gikk vi bort til dem og feiret bursdag med kake og pakker. Tvillingene har det jammen mer travelt når de har noen å leke med.
De neste dagene venter vi besøk, det er alltid hyggelig. Mamma og pappa er ikke her, jeg tror ikke de kommer i det hele tatt i sommer, dessverre. Mamma er ferdig med cellegiftbehandlingen – det er flott. og forhåpentligvis vil hun føle seg mye bedre de kommende månedene. Neste behandling er daglig stråling i fem uker, noe som hindrer muligheten til å reise noe sted. Jeg håper vi kan vise henne og pappa at vi klarer oss fint på Vikan likevel og gjøre dem stolt over hva vi får til alene på en byggesommer.
Nå tror jeg faktisk en iskald cider er akkurat det jeg trenger. Skål!
Krysser fingre – igjen
Mamma er på sykehus igjen, på isolat på grunn av feber og en udefinert infeksjon. Og jeg som hadde håpet hun kunne nyte noen dager på Vikan i stedet… Jeg håper de får bukt med problemene og at hun er på beina snart. Jeg krysser fingrene krampaktig enda en gang. Det er sommer og verdens beste vær. Mamma skulle få kose seg med dette som alle vi andre og hun fortjener den mer enn de fleste. Mange gode klemmer til deg, kjære mamma. Og jeg sender alle mine ønsker til legene; fiks mamman min og la henne få tilbake det vanlige livet sitt!
Kræsj
Margrete kræsjet i dag. Hun kjørte scooter og klarte ikke å stoppe bak en bil som sakket farten for å svinge foran henne. Så jeg fikk den sjokkerende telefonen “Mamma, æ kræsja”. Men hun ringte i alle fall selv, så jeg innså at hun var ganske okei. Vi tilbragte noen timer på sykehuset for sjekk og røntgen. Ingen brudd, men hun var nokså forslått her og der. Men viktigst av alt; jenta mi blir helt fin igjen!
Trafikk er farlige greier. Folk blir drept hver eneste dag, mange blir skadet for livet. Jeg tror nok de fleste av oss tenker at det ikke vil skje oss selv eller de nærmest oss. Men etter hvert som jeg nærmer meg å bli en gammel dame vet jeg at det gjør det – det skjer med de vi kjener, hele tiden. Gjennom årene har jeg mistet alt for mange venner i trafikkulykker. Og jeg har ingen å miste. Vær så snill; kjør forsiktig og fornuftig!
Save the queen!
I går fjernet vi hellene på plenen. Og for et forbløffende livsmiljø vi fant under der! Jeg skulle ønske bildet nedenfor var en video så du kunne få en anelse om den frenetiske kravleaktiviteten. Den svarte, fuktige jorden under steinene var full av maur. Og eggene deres. De hadde antagelig et alarmsystem og fikk sikkert høyeste beredskapsnivå etter hvert som vi kastet vekk heller. Jeg kunne nesten høre dem rope “Save the queen!”.
Så det er der de gjemmer seg. De gul-beige kornene er eggene, de er faktisk på størrelse med puffet ris, mye større enn jeg ville gjettet. Denne typen maur er ikke så store. De kalles sukkermaur, kanskje fordi de spiser sukker og smuler fra vår mat.
For et par år siden hadde vi mengder av dem inne i huset. Mengder betyr at de løp over baderomsgulvet, krysset vasken på kjøkkenbenken, vi så dem i gangen. Ikke som en maurtue akkurat, men ganske mange flere enn én en gang i blant. Vi prøvde mange remedier som gift og sånn for å bli kvitt dem. Vi fant ut at det er et stoff de faktisk liker, og det tar de med til dronningen. Og deretter tar det livet av dem. Teorien er i alle fall bra. Og kanskje det virket en stund, eller virket delvis. For på et tidspunkt sluttet maurene å komme inn i huset.
Nå må vi foreta oss noe i bakken ute sånn at de ikke finner veien inn igjen. Men i det minste er vi i gang med plenprosessen. Og hvor mye lettere er vel ikke verden når solen skinner. Barna løper ut og inn, leker og sykler. Vi var på grillfest på Stavsjøen for å avslutte skoleåret, og noen badet til og med. Og nå er plenen dekket med svart jord, vi venter bare på gressrullene som skal komme i morgen!
The green green grass of home
Hovedplanen for denne helgen er plenen – den har sunket sammen i løpet av de siste ti årene, i tillegg til at den på en måte har blitt til fotballbane. Det eneste som vokser lykkelig der er nå kløver og løvetann. Jeg har en plan om å kjøpe gress på rull, ferdig og grønt bare til å rulle ut oppå ny jord. Jeg googler etter gode kjøp, den enkleste måten å forberede grunnen på og den beste måten å overtale Olav til å se alle fordelene av en rask og enkel hage-ansiktsløftning. Jeg håper det skal være så enkelt som reklamen lover.
Nok et skritt er tatt på veien mot normalitet og min tidligere avgjørelse om å roe ned. Eller kanskje to. Først og fremst; jeg våknet uten vondt i armen og oppdaget at jeg faktisk sov ganske godt i natt (kanskje ikke så rart med alle disse trekantene). Nå føles det bare som om jeg har fått litt juling, som noe som kommer til å gå over. Snart. For det andre bestemte vi oss for å være hjemme i helgen. Det betyr ingen bygging og heller ikke langkjøring med bil. Og det er jo også bra for armen min.
Været meldes ikke fullt så sommerlig som jeg hadde ønsket, men kanskje innsiden av huset kan få litt oppmerksomhet også; haugene med klær som skal vaskes, strykes, brettes og legges i skapene er grusomt svære. Det følger vel naturlig med all pakking ut og inn av huset hver helg. Jeg gleder meg til å få vaskemaskin på hytta, det minsker kravet til transport av full garderobe for oss alle sammen hver gang vi drar dit.
Så nå blir det ikke hyttetur på en stund, men litt fred og ro. Og litt jobb. Nedtellingen til ferie viser ti arbeidsdager. Ikke så ille det vel?
Diamanter varer evig – eller…?
En av diamantene i min (eneste) diamantring så litt hvit ut, og ikke akkurat så skimrende lenger. Ettersom jeg hadde et ærend hos gullsmeden likevel spurte jeg om han kunne ta en titt på den. Og min mistanke om en knust diamant ble bekreftet. Ja, sa han med alvorlig og bestemt stemme, denne er ødelagt. Knust.
Virkelig? Hvor sterk er jeg?
Jeg trodde en diamant var det hardeste som finnes. Faktisk er navnet selv avledet av det greske ἀδάμας (adámas), som betyr skikkelig, uforanderlig, utemmet, uovervinnelig, uknuselig. Ja – uknuselig. Så hvem skal jeg klage til? Gullsmeden? De gamle grekerne? Naturen? I følge eksperten er det ikke uvanlig at diamanter knuser. Han forklarte noe om hvordan den er formet, og det faktum at det ikke er så mye kraft som skal til for å knuse disse vakre stenene. Søren óg.
Sukk, altså ingen annen mulighet enn å kjøpe en ny stein. Ringen var en gave fra Olav, den gangen med én diamant. Han supplerte etter hvert på bursdager og til jul. Da tvillingene ble født fikk jeg de siste to som kompletterte ringen med seks diamanter, en for hvert familiemedlem. Så selvsagt må jeg ha dem alle hele.
Og så er jeg ikke uhørt sterk likevel. Men ringen min skal nå få ny rhodinering og den nye diamanten kan være min gave til meg selv i år.
Til deg ♥
When I’m feeling blue, all I have to do
Is take a look at you, then I’m not so blue
When I’m in your arms, nothing seems to matter
My whole world could shatter, I don’t care
Wouldn’t you agree, baby you and me got a groovy kind of love
Passering av milepæler
Ungene vokser. I dag feiret vi Tobias og Sondres 10-årsdager med hele banden av gutter fra skolen. Og det var på ingen måte ille! De er ikke lenger den samme hysterisk ville gjengen. Etter pizza, litt kaker og is forventet jeg unger over hele huset, veggene og taket. Men de bare satte seg ned rundt TVen for å se en film (The Spiderwick Chronicles) og den høyeste lyden var filmen, sammen med noen kommentarer. Ingen hoppet i sofaen, kastet papir og flasker overalt, slo eller sparket hverandre. De var faktisk ganske siviliserte. Da de alle gikk, inviterte jeg hele gjengen tilbake når som helst for å spille videospill eller se en film. Og jeg mente det.
Det var fint å se tvillingene sammen med alle vennnene sine for en gangs skyld. Vanligvis er bare et par her samtidig. Og det var ganske trøstende å se hvor normalt de oppførte seg og omgikkes de andre. Jeg tror vi lett blir blinde for endringer som skjer nært oss. Og jeg tenker nok at grunnen til at de var litt mindre barnslige enn jeg forventet ganske enkelt skyldes at tiden går – og jeg blir eldre.
Det var et koselig bursdagsselskap. En rolig kombinasjon av feiring og familiekos. En milepæl er passert.
Jubiléer
For ti år siden i morgen ble tvillingene mine født. Det skjedde på Olavs 40-årsdag. Så vi har noe feiring å ta oss av. Jeg er ganske sikker på at ingen av dem leser bloggen min, så jeg kan trygt fortelle at jeg har kjøpt kameraer til guttene og en elektrisk kontrabass til Olav. Jeg er litt spent på å se hvordan de reagerer når de åpner gavene sine. Jeg håper de blir både overrasket og glade.
Selskapet i morgen blir bare for guttene. De har invitert alle guttene i klassen sin, noe som for meg er mer enn nok action i løpet av et par timer etter jobb og midt i uka. Olav insisterer på at han ikke vil ha noe selskap, men vi får se. Kanskje senere i år, eller en annen gang når ting er litt mer normalisert. Hvis jeg legger til vår 10-års bryllupsdag og de eldste barna som fyller 19 og 21 i år, så ender vi opp med 120-årsjubileum i 2009. Det skulle vel være en god grunn til å feire litt.
Jeg regner med jeg må dra litt tidligere fra jobb, skynde meg hjem for å bake de siste muffinsene, dekke bordet, varme pizzaene jeg har laget ferdig og så stålsette meg for ubeskrivelig bråk og fart som jeg vet vil fylle kvelden…
Gratulerer med dagen, guttene mine!
