I dag tenkte jeg å starte med et stemningsbilde som er tatt midt på lyseste dagen i Ny-Ålesund. Polarnatta er utrolig fascinerende; når jeg blir stor skal jeg jammen oppleve den en gang! Hvis du klikker på bildet får du se en større utgave og litt av dagens vær. Arbeidsfolket står på, det skjøtes fiber både her og der i den lille byen. Så langt tyder alle rapporter på at ting går som de skal og vel så det. Frode passer på den innleide skjøteeksperten og deltar i montering i de ulike rommene der fiberen skal termineres.
Den utrolig tynne fiberen (det er glass, altså!) kappes, renses, sammenføyes på finurlig vis og måles øyeblikkelig for å se om skjøten er glatt, ren og uten signaltap. Et signaltap på 0.00 dB må vel sies å være akseptabelt! Til slutt må jeg bare vise frem dette kartet – blant kjente stedsnavn som Platåfjellet, Longyearbyen, UNIS og Amsterdam har nå Gretebu fått sin plass, helt på orntli’ altså. Det er jo litt artig. Og tross alt en ganske bra trøst; jeg er litt der oppe jeg også 🙂
Jeg kan jo ikke å la være å skrive noen ord når det er kjentfolk på Svalbard! Nå har Helge og Frode reist til Ny-Ålesund for å starte på slutten av fiberprosjektet, mens jeg sitter hjemme og mottar bilder og rapporter. Da får jeg i det minste stillet skrivekløen litt 🙂 I det svarteste mørket på 79° nord er det stor aktivitet. Byggingen av den nye VLBI-stasjonen er godt i gang (kanskje det er like greit at jeg ikke ser vakre Brandalpynten som anleggsområde?) og mine kjære kollegaer er på plass for å skjøte fiber. Disse tromlene holder på overskytende kabel fra sjøen og det er endene av disse som skal inn i nodebuene. Gretebu står fortsatt stødig og flott, strømmen er på plass og utelyset lyser. Gutta i gult har hendene fulle de nærmeste dagene med å knytte alle ender sammen. Vår venn Hallgeir kjører gjerne alt som durer – for å kappe fiberkabelen trengs kraftig verktøy, vinkelsliper er i alle fall underholdende å se på. Her har fiberkabelen kommet seg inn i varmen, inn i Gretebu. Skjøting og tilkobling til utstyr er på programmet for den kommende uka. Det kommer nok videre rapporter fra arbeidet der oppe. I mellomtiden kan vi nyte synet av den gamle VLBI-antenna – den er ganske vakker i mørket …
… denne gangen gutta på jobben! Vi hadde en knallbra etter jobben-seanse i går med selvgjort er velgjort. Atten personer benket seg rundt vår ganske nye kjøkkenøy og tilberedte et glimrende måltid med ferske råvarer. Engasjementet var overraskende stort, og jeg tror sannelig omtrent alle var fornøyde (og stappmette) etterpå. Takk for en super kveld, gutter 🙂
Prosjektet med kabellegging til Ny-Ålesund har passert en stor milepæl med alt sjøarbeid fullført, og dette markeres med kake på jobb i dag. Og ettersom det er et digert prosjekt, må det en diger kake til! Helge sin datter Hanne er en skikkelig kakekunstner (se bare på bloggen hennes!). Hun stilte opp med fantastisk pågangsmot og herlig kreativitet – og ofret en frihelg – for å få til denne monsterstore sukkerbomba.
Kakebunner – 11 stykker!
Arbeidstegning/kart
Masse utstyr …
Hanne jobber konsentrert med bygging av landskap, fjell, strender og detaljer. Noen detaljer er av typen “you had to be there” men de fleste kan nok kjenne igjen noe. Frodebu og Gretebu er på plass ved Brandallagunen. Kabelen trekkes over de røde sugerørene og protector shell er på plass ved ilandføringen. Kult, ass…!Her er trommelen, kabelen og plastkannene fra juni – og vi som knytta dem fast! Legg merke til den fine gammelkaia, og flyet som er i ferd med å lette i bakgrunnen. En ganske fornøyd trio denne gangen også – prosjekt vellykket så langt, nå gjenstår bare servering og spising.Dette er en ekstrakake som også serveres i dag, nemlig en kabelkveil for de som ikke skal ha gluten eller laktose. Alle får, vettu! Jeg elsker jobben min, altså 😀
Disse sukkersøte plaggene laget jeg i mai for Du Store Alpakka. Jeg var ekstremt spent på om hekleferdighetene mine strakk til, strikking er nok mye mer min greie.
Men oppdraget ble så absolutt tatt godt imot, se bare denne herlige meldingen jeg fikk:
Jeg blir så utrolig kry av sånt 😀 Og selvskryt skal man som kjent høre på, for det kommer fra hjertet! Nå er altså hjerte-oppskriftene ute og jeg kan røpe hemmeligheten. Hvis du får lyst å lage noe av dette så finner du oppskriftene i heftet som heter Maskerader 28.
I går kveld fant jeg dette brevet på oppslagstavla. Og før vi mønstret av Cable Innovator mottok vi gaver fra kaptein Shaun og skipet. En avkledd fiberkabel montert på sokkel skal bli med hjem som et kjært minne om fem fabelaktige uker i Arktis. I tillegg fikk vi et stykke jernbaneskinne, og det er noe av det mest spesielle jeg noen gang har opplevd å få!
I Ny-Ålesund står et tog (av alle ting) som er ett av flere fra tiden med gruvedrift i byen. Dette bildet viser dette toget i drift i Ny-Ålesund i 1956. Driften tok slutt i 1963 – samme år som jeg ble født. Da resten av togmaterialet ble sendt til fastlandet som skrapjern sto dette ene igjen og ble reddet av entusiaster som også har foretatt oppussing av “Nr. 2”. Av alle finurlige fun-facts jeg har sett tar dette nesten kaka; lokomotivet har fått navnet Grete.
Dette klippet viser deler av informasjonen som finnes om verdens nordligste jernbane. Skinnene til disse togene ble fjernet for å unngå utnyttelse av okkupasjonsmaktene under krigen. Hvor skinnene ble av er fortsatt ukjent.
Den 1. september i år var Cable Innovator utenfor Prins Karls Forland og pløyde fiberkabelen trygt ned i havbunnen. Da plogen ble heist opp hadde det hektet seg fast omtrent 20 fot jern på den. Dette ble etter hvert identifisert til å være togskinner og et par unike stykker er kappet opp, pusset og satt på sokkel. Sammen med et Certificate of authenticity har Helge og jeg mottatt hver vår. I Helgebu på Hotellneset i Longyearbyen ligger min lille hilsen. Det har vært fabelaktig mye teknologi og fag i dette prosjektet. Samtidig er det viktig å huske på menneskene som går det ekstra skrittet for å få gjennomført sånt. Som prosjektleder har Helge vært svært tett på alle detaljer. Etter alt jeg har sett og vært med på (som egentlig bare er en liten del av prosjektet) må jeg bare bøye meg i hatten for hans kunnskap, oversikt, styring og fantasi. Evnen til å tenke utradisjonelt (for eksempel ta med en som meg på delprosjekt), til å gjøre hands on-arbeid selv og ikke minst motivere andre utgjør til sammen en styrke som har fått dette i land (haha!) på glimrende vis.
Så helt for min egen del; jeg takker av med utrolig mye ny kunnskap, med et hjerte som for alltid vil ha et ekstra rom for Svalbard og med minner for livet. For siste gang; ship o’hoi!
Dagen startet grytidlig med brannalarm ombord – om det var øvelse, eller en falsk alarm er ikke godt å si, men det var svært betryggende å se varsling og reaksjon i praksis. Ettersom vi lå i havn var det uansett kort vei til trygghet for alle. Og det var like greit å stå opp og se byen fra enda et nytt perspektiv. Denne forunderlige, eksotiske lille plassen!
For min del starter nå den verste delen av hele reisen, nemlig det å måtte ta farvel med dem jeg har møtt, samarbeidet, jobbet og lekt med i fem uker. Dykkerne fra Fagdykk hadde oppdrag ute på Brandal i dag og med skipper Lars ved roret dro Viking Explorer ut like etter frokost.
Vi måtte for sikkerhets skyld si hadet allerede da, ettersom det var en viss mulighet for at Cable Innovator forlater havna før de er tilbake. Jeg kan ikke få rost disse gutta nok! En utrolig kjekk gjeng med kombinasjonen arbeidsinnsats og humør langt over det jeg noen gang har opplevd. Jeg håper vi treffes igjen! Tusen takk for følget til Arild, Per, Tord, Kristian, Asle og Lars!
Resten av dagen skulle bli preget av den blå trommelen. Etter litt bask og strev kom den på plass i ramma si på passe sted på kaia, og det var bare å sette strøm på. Det vil si; det var akkurat dét som ikke var bare-bare, strømuttak med 400 Volt er ikke hyllevare selv i byen som har alt. Karene på skipet ilte selvsagt til for å prøve å bistå, det er første gang jeg har sett en strømkontakt koblet til noe som ser mest ut som en hageslange!
Men det ordnet seg, selvfølgelig. En trafo ble lokalisert og lempet i bua på kaia og vi kunne starte halingen. Doserne med brede smil og smittende latter kommer her med enden på den første femkilometeren vi skal snurre opp.
Noen har selvsagt tenkt på å lage en passende åpning for å få enden inn i trommelen, det hadde vært litt pes å få den til å holde seg på plass på utsida av den glatte trådsnella.
Og endelig fikk jeg mulighet til å bli litt skitat på fingran igjen jeg også – i alle fall på klærne. Tampen på kabelen ble dyttet inn i hamsterhjulet og behørig festet. Noen ganger er det ålreit å ikke være størst her i verden. Og litt barnslig.
Kontrollert banking med gummihammer og til og med en supervisor på kjøpet! Snurringen gikk silkemykt og kabelen har nesten aldri sett bedre ut, mener nå jeg.
Men hvor lenge varte den gleden … På trekilometer-tromlingen fikk vi noen utfordringer med aksling som gikk i bend og koner som gled ut av stativet. Denne gangen har vi fått ny aksling som er kraftigere og tåler mer, og nye koner med setteskruer i stedet for klamme. Derfor ble vi litt overrasket og småfrustrert da også disse konene sklei utav. Jo mer vekt trommelen fikk, jo mer svai og press – såklart. Jeg våger å påstå at koner på trommel er mer trøbbel enn kvinnfolk på havet!
Det manglet ikke på interesse fra mannskapet ombord mens tromlingen pågikk, i tillegg til å rusle i strandkanten og fotografere isklumper så de også sitt snitt til å både beundre kabellossingen og ha meninger om teknikken.
Cable Innovator til kai i Ny-Ålesund
Utsikt mot Mellageret og Toget gjennom trommelen vår
… RT-saken fra juni har fått Uninett-logo!
Mens motoren gikk var farten svært bra, men vi trengte mer enn tre timer på de første to tusen meterne, så utsikten til å bli ferdig i dagslys svant relativt raskt. Men finpussing av teknikk og justeringer gjorde farten på trommel nummer to meget effektiv og nå er det avgjort at vi seiler i kveld. De som har fulgt med reiserapportene vil kanskje ha fått med seg at jeg skulle vært hjemme i morgen. Nå gikk det ikke sånn – på grunn av de forsinkelsene vi fikk på siste rute, noen sløyfer på kabel og ekstra ROV-kjøring og litt lenger tromletid enn antatt.
Nå reiser vi fra Ny-Ålesund og foreløpig fra nettforbindelse, The UniKnot ligger igjen på kaia. Avslutningen på hele kabeleventyret må vente til neste dekningsområde. Jeg må bite tenna sammen for å si hadet til enda flere; de som bor i Ny-Ålesund, alle britene i beach crew og ikke minst mannskapet på Cable Innovator. Deretter skal en fem uker lang opplevelse lagres og fordøyes – det blir en utfordring, kjenner jeg! En slags oppsummering kommer helt sikkert før jeg møsntrer av og setter beina på trøndersk jord igjen.
Planen for onsdag omfattet i grove trekk nettilgang. Noen av oss sjøfarere hadde opparbeidet grundig nettabstinens etter noen dager i isolat, og dagens sjøtaxi kom allerede etter frokost. Etter dagens befaringer og møter fikk vi bilskyss med dykkergutta ut til Brandal. Jeg for min del synes det er helt fantastisk at det finnes et lyskryss her! Byen har omtrent én mil vei, rundt 30 fastboende i vinterhalvåret og samme antall biler. Kanskje ikke så rart de også har Sinsenkrysset. Det ligger like bortenfor Mexico. Faktisk.
Hyttene er nå behørig innviet med selfies, bilder på veggene og logo på dørene. Vel – det var ikke bare for pynting vi dro dit, vi fikk også tatt nødvendige innvendige mål for plassering av rack og utstyr.
Til og med utelys er skrudd opp, det er ikke måte på luksus! Det er ikke så overveldende romslig inni hytta, så sorry til eventuelle ferierende; det blir litt trangt om saligheta for store selskap.
Her er forresten et tips om du skulle befinne deg på ei strand uten mat og drikke en hel dag; tygg litt på isen som kalver fra Kronebreen, utrolig rent og friskt! Jeg fikk i alle fall slukket tørsten på et vis 🙂
Dagens fra dyreriket: Den spesielle reinen som finnes bare her! Den er ekstremt kortbeint, proporsjoner omtrent som en gris (stakkars …) Og rett rundt svingen (fra bilen) så vi en hel flokk på fem-seks flotte dyr, men da var selvsagt kameraet tomt for batteri og reserve lå igjen på kontoret. Greit at det bare var rein (og ikke isbjørnen) som ble dårlig dokumentert!
Vi venter også spent på nedgraving av kabelen mellom landtaksrøret og nodebuene. Denne karen virket ivrig i tjenesten – det skal han ha – men skal han holde på sånn 2 x drøye 5-600 meter så kan han muligens gå lei …
Mye av tiden onsdag ble tilbrakt ved havna, både for å ha kontorplass og fordi vi ventet på å se skipet legge til kai. Dette bildet har Kurosh tatt, for de som er lokalkjent er det et skikkelig artig perspektiv. Og for alle andre gir det et glimt av mylderet av småbåter som finnes i denne bittelille byen – nesten en båt per mann!
Nok et artig gjensyn i dag, forresten: Trommelen vi brukte i juni har kommet på kaia sammen med en tvilling. Disse to skal nå fylles opp med fem kilometer kabel hver, det blir litt av et punktum for kabelhåndteringen – og enda en håndarbeidsjobb!
Gutta boys fikk forøvrig smake litt på håndarbeid i kveldingen, overskuddskabel på Brandalpynten måtte kveiles opp før endelig kapping og innomhusføring til nodebuene. Mens jeg, min heldiggris, fikk sitte på kontoret og se Cable Innovator sige sakte inn mot havna for å klappe til kai.
Butikken åpnet helt utenom normalen for elleville sjømenn som ivret etter å kjenne Moder Jord under skoa og å få varmkjørt bankkortene sine litt! Jeg gjetter at salgsstatistikken for Kongsfjordbutikken viser en aldri så liten peak på dagens kurve.
Ny-Ålesund fornekter seg ikke! Jeg både overraskes og overveldes av alt det særegne som kan oppleves her. Som ventet ble vi liggende innenfor Brandalpynten hele tirsdag for å gjøre inspeksjon på begge landingene med Excalibur, ROV’en.
Vi benyttet formiddagen til besøk i kontroll-containeren. Her er det om mulig enda flere monitorer og arbeidsoppgaver enn i plog-kontrollen.
En overraskelse ventet oss i dypet; Kabelen har laget en loop, et slags åttetall og dette skapte litt hodebry for fagfolkene ombord. Torsken ser ut til å trives der da, på 53 meters dyp.
Med omkring to meters diameter på sløyfene er det ikke tilrådelig å trekke i kabelen for å rette det ut (det kan skape knekk) så her må vi bare vente på self-burial i den relativt myke bunnen.
Artig å få vist frem litt aktivitet til Frode og Kurosh også, selv om de helt store greiene er over på sjøsiden og mye heretter skjer på land.
Vi fikk praiet en taxi og så var det igjen klart for en tur på land. Gutta hadde avtaler og møter (og hyttetur!) å gjøre unna og jeg hadde en server å sette på plass på Amsterdam.
Etter flere år uten drift på den gamle og flere måneders reise for den nye kunne jeg endelig se nyalesund-mp på nett – juhu!
Så ble Helge og jeg hentet av Fagdykk-gutta til en eksepsjonelt heftig arbeidsøkt. Her er vi i gang med forberedelsene:
Jeg sitter på en kasse med omtrent seksti kilo ekstra utstyr på meg her. Ikke mye hopp og sprett, kan du si. Og puls på cirka 270, tipper jeg.
Jupp, det er meg i midten der. Med den classy dykkerhjelmen, umbilical cord helt hjem og to staute karer som støtte. Jeg vet ikke hva skoene veide, men de var tunge!
Her er vi nede! Uninett-flagget skal vaie med bølgene ved inntaksrøret for fiberen på Brandal. Dette er bare så digert å ha vært med på.
Arbeidsfolket står på, det skjøtes fiber både her og der i den lille byen. Så langt tyder alle rapporter på at ting går som de skal og vel så det.
Frode passer på den innleide skjøteeksperten og deltar i montering i de ulike rommene der fiberen skal termineres.
Et signaltap på 0.00 dB må vel sies å være akseptabelt!
Til slutt må jeg bare vise frem dette kartet – blant kjente stedsnavn som Platåfjellet, Longyearbyen, UNIS og Amsterdam har nå Gretebu fått sin plass, helt på orntli’ altså. Det er jo litt artig. Og tross alt en ganske bra trøst; jeg er litt der oppe jeg også 🙂
