I dag har Lukas og jeg ruslet enda en mimretur på gamle tomter. Ikke så langt, men veldig koselig. Turen gikk på og rundt gamle Vikan gård, og Kårstua som fortsatt står der. Gården er forlengst borte, men noen rester av låven er der ennå.
Her gikk en gang veien fra gården, fortsatt er det en slags bro over bekkenGamle Vikan gård fotografert omtrent under 2. verdenskrig – jeg tror pappa er med på bildet!
Den gamle kårstua er ikke med på det gamle flyfotoet, den står rett til høyre for den lille skogkledde haugen til høyre i bildet. Kanskje den ikke var bygd ennå? Jeg vet ikke om den noen gang er brukt som kårbolig, men det var en gang et lite fristed når vi besøkte Vikan. En slags oversize dukkestue. Med mus og flaggermus, og veldig spennende, bittesmå rom. Jeg håper noen tar vare på den.
En perle av et knøttlite hus!
Det fins noen rødmalte hus med sjel i mine barndomsminner. Kanskje ikke så rart at jeg valgte nettopp rødt som farge på egen hytte.
I morges blåste det ganske kraftig her. Vi fant ut at båten burde flyttes fra flytebrygga, ettersom den slo ganske hardt mot kantene i de krappe bølgene. I stedet for å prøve å fortøye ute på bøya bestemte vi oss for å kjøre båten rundt odden til kårstubukta som lå i ly for vinden. Olav startet motoren og tøffet fremover – og så døde motoren. Denne motoren har trekksnor, og den er ganske strevsom å trekke igjen og igjen – særlig når du virkelig trenger at den starter.
Båten drev hurtig i den sterke vinden, og heldigvis startet motoren igjen. Og så stoppet den. Olav stresset mer med å få i gang motoren, men innså snart at turen rundt odden var utelukket, og nå siktet han mot bøyen likevel og fortøyde der så snart han fikk tak i den. Og der var han uten mulighet til å komme seg i land. Jeg følte virkelig ikke for å ro ut med den lille robåten, jeg tror faktisk ikke jeg ville vært i stand til å nå frem mot bølgene og vinden.
Vindfullt for Rappen
Søster kom ut for å hjelpe oss. Vi festet et langt tau i robåten, og Olav gjorde det samme i sin ende. På denne måten greide vi å få de to båtene inntil hverandre, fortsatt festet til land. Etter litt strev kunne jeg trekke robåten inn til brygga. Og vår lille motorbåt var trygt festet i bøyen.
Det er kanskje ikke lett å se av bildet hvor mye vind det var, men du får vel et inntrykk. Vinden roet seg i løpet av dagen, men nå vet vi i alle fall at vi har en trygg fortøyning av båten i dårlig vær. Det var ellers sol mesteparten av dagen, ungene badet til og med i sjøen. Vinden var sikkert bare bonus.
