Når ingenting står på timeplanen og huset er stille (nuvel – stille er det sjelden aldri) og kanskje krimmen fra i går kveld ligger klar på opptak og det går an å sette seg godt til rette i sofakroken – DA kommer Lukas tuslende og lager seg et godt lite rede mellom sofaryggen og beina mine. Han stiller ikke store krav, bare at jeg sitter helt i ro. Og med strikketøyet i fanget er det nesten ikke noe jeg heller vil. Så da koser vi oss da. Så lenge vi kan.
Ingen grunn til å flytte seg herfra med det første
Dette var forøvrig starten på nancygenseren min som nå er ferdig og nesten ikke har vært av siden jeg tok den på 🙂
Den britiske tv-serien Broadchurch hadde premiere på NRK i går, og nå har jeg booket de fire kommende tirsdags- og onsdagskveldene. Strikking går så mye bedre å kombinere med tv enn med bøker. Og en dose krim må jeg jo ha! Nå som både Broen og Homeland har avsluttet sine sesonger er jeg noenlunde berget gjennom mørke januar 🙂
Lokal politikvinne får hjelp av en tilreisende etterforsker
Forhåndsomtalen sa blant annet:
en av tiårets mest populære krimserier på britisk tv i fjor. Åtte episoder med oppnøsting av en drapssak, gir nyklassisk tv-spenning som blander god, gammeldags hvem-gjorde-det-krim med miljøskildring og persongalleri i tråd med mer komplekse, moderne tv-drama
Det loves vinter i løpet av det kommende døgnet. En del av trønderlandet har allerede smakt på snøen. Jeg går gjennom det vakreste høstlandskapet på vei til bussen og jobben hver morgen. Med litt morgendis ble stemningen helt magisk i morges.
Den gylne vei – min favorittgangsti
Før frosten er tittelen på en av Henning Mankell sine krimbøker. Jeg er svært begeistret for Mankell og har de aller fleste av bøkene hans i samlingen min. Selv om jeg har lest denne, så oppdaget jeg nå at den mangler. Herved notert på ønskelista.
I Stockholm finnes det en bitteliten skulptur i Bollhustäppan i Gamla stan. Jeg har aldri sett den, men neste gang jeg er i Stockholm står den på planen for et besøk. Skulpturen er bare 15 cm høy og regnes som den minste i Sverige. Jeg ble oppmerksom på den gjennom en beskrivelse i en krimbok:
EN ENSOM GUTT i jern, bare femten centimeter høy, sitter med armene rundt de opptrukne beina sine i bakgården til Finska kyrkan i Gamla Stan. [ … ] Alle tre står tause og ser på den lille gutten i jern, Stockholms minste offisielle kunstverk. Joona bøyer seg fram og klapper det blanke hodet på figuren. Metallet har kroppsvarme etter en dag i sola.
Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo lete opp litt informasjon om denne Pojke som tittar på månen eller Järnpojken.
Femten centimeter skulptur. Det er ikke så mye.
Pojke som tittar på månen är Sveriges minsta offentliga skulptur. Verket bygger på en av konstnärens barndomsupplevelser; när Liss Eriksson inte kunde sova satt han hopkrupen i sin säng och tittade ut genom fönstret på månen. Skulpturens formspråk är stiliserat. Återhållsamheten i formen kontrasteras av värmen i uttrycket.
Detta är nog ett av stadens mest omtyckta verk. Den lille pojken verkar väcka ömhetskänslor hos betraktarna. Det har förekommit att folk stickat både halsduk och mössa till skulpturen och huvudet börjar bli blankt av alla välmenande klappar.
… for det kan jo hende han fryser
Sånt kan man altså ramle borti bare fordi man er bokorm, de mest uventede fakta dukker opp innimellom. Enda en god grunn til å stupe ut i bøkenes verden! Boken (Paganinikontrakten av Lars Kepler) var spennende den, selv om skulpturen ikke hadde noe med handlingen å gjøre.
Jeg er en skikkelig sucker for krim. Film, tv og bøker – bring it on! Nå som påsken nylig er overstått har jeg selvsagt lest en drøss med krimbøker. Men jeg begrenser meg ikke til påska, hånei! Så snart jeg oppdager en ny bok av en av mine favoritter er det shop-shop. Og når jeg oppdager en helt ny (for meg) forfatter der jeg kan fråtse i 3-4 uleste perler, ja da er opptil flere uker reddet.
Mulig jeg er litt treg av meg (uten at noen blir overrasket av akkurat det) men jeg har altså akkurat oppdaget to nye knallbra krimforfattere. Jeg starter med den danske.
Jussi Adler Olsen har skrevet bøker lenge. Men det var hans bøker om etterforskeren Carl Mørck og Avdeling Q som fanget min oppmerksomhet nå i vår. På et blunk hadde jeg lest de tre første; Kvinnen i buret, Fasandreperne og Flaskepost fra P.
Et hode fullt av spenning
Jeg skal overhodet ikke røpe noe fra bøkene, annet enn et kort sitat fra Mørcks assistent Assad, som bringer en fabelaktig dimensjon av humor inn i de ellers tragiske historiene. Mulig du må bli litt kjent med ham for å forstå hvor morsom han er.
“Det er som sand på kamelrygg. Noen ganger det klør i ræva, andre ganger ikke. Spørs hvor tykk hud er”
Og så skal jeg bare si: Topp krim, for de som liker krim. Løp og kjøp, eller løp og lån! Nå går jeg og tripper mens jeg venter på Alfabethuset og Journal 64.
Og så over til svensken. Eller svenskene, må jeg vel si. Lars Kepler er et pseudonym for ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho (ja, hun måtte jo bli forfatter) Ahndoril som som skriver krim sammen. Jeg så et tv-program med dem og ble litt nysgjerrig.
Hun er Lars, han er Kepler – sier de selv
Og jammen dukket den nyeste boka deres opp som månedens i bokklubben. Her har jeg altså startet i feil ende. Men det gjør antagelig ikke noe – selv om jeg skal lese de tidligere bøkene så snart jeg får dem i hus (Hypnotisøren og Paganinikontrakten). Jeg kan allikevel på det varmeste anbefale Ildvitnet.
Spenning over mer enn 600 sider
En uhyggelig og spennende historie, med en etterforsker – Joona Linna – som (selvsagt) er litt ute å kjøre i sin formelle ansettelse, men som fremstår som usedvanlig sympatisk og naturlig nok eksepsjonelt dyktig. Bi-historien om hans person er også særdeles spennende. Det kan jeg like.
Bøker – bøker – bøker…
Jeg har forøvrig pløyd gjennom enda et par forfattere tidligere i vinter – Lee Child sine bøker om Reacher var litt mer actionpregede spenningshistorier, sånn James Bond møter Dirty Harry, kanskje. Men spennende og lesbare nok! Rekkefølge ikke veldig vesentlig – jeg leste sju på rappen: Fellen, Slakteren, Gjesten, Haikeren, Livvakten, Ett skudd, Hardt mot hardt.
Til slutt vil jeg nevne forfatteren Carl Hiaasen. Selv om navnet er norskaktig, så er dette en amerikansk forfatter. Han skriver spennende krim med en uovertruffen humor. Jeg leste to (lånte) på engelsk – Basket Case og Skinny Dip. Begge var veldig bra, den siste så midt i blinken for meg som det kan bli. Jeg leste at HBO har planer om å lage tv-serie av Skinny Dip – den gleder jeg meg til!
Det begynner å bli noen år siden jeg kjøpte nye briller – tre, for å være nøyaktig. De brillene er fortsatt gode de, men siden det er progressive glass i dem, så er de ikke like gode som lesebriller for en lese på senga-lesehest som meg. Der har jeg som regel brukt billigbriller og andre enstyrkebriller som har vært tilgjengelige. Olav fikk med et sånt par på kjøpet da han fikk nye briller, de passet utmerket til meg. Men du vet, ligge på puta og lese er ikke alltid det samme som å ligge helt i ro. En vakker dag var det en snuoperasjon som gjorde slutt på de gamle enstyrkebrillene. De ble så skjeve at jeg ikke klarer å plassere dem lenger…
Ikke lett å se kanskje? Men disse sitter ikke særlig bra på nesen…
Så da tok jeg en stor avgjørelse – nye sengebriller måtte til! Og igjen blir jeg litt forundret av prisen på ting. Jeg kjøpte altså helt nye briller, til den nette sum av 59 kroner. De gjør jobben, sitter godt og har riktig styrke. Hva i all verden er det brillebutikkene klarer å bruke så hinsides mye penger på ved tilpassing av briller? Jeg synes i alle fall disse er helt okei. Nå kan krimbøkene fortsatt slukes før sengetid.
Litt tøffe disse, vel? Jeg skal pusse dem, ser jeg…
Jeg har meldt meg inn i en bokklubb igjen, selv om jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle gjøre det flere ganger. Men det er noe med de der velkomsttilbudene – ordet gratis er ganske tiltrekkende. Denne gangen var det bøker (eller stæsj) for 1000 kroner, så jeg endte opp med fire krim + fire kaffekrus. Åkkesom – hvis jeg er flink til å avbestille de bøkene jeg ikke vil ha, så kan det (i teorien) hende at jeg ikke ender opp med flere bøker enn jeg likevel ville kjøpt. Jeg får gi meg selv dette året da 🙂
I sommer har jeg endelig fått tid til å lese litt igjen. Som så ofte før har jeg endt opp med krim, fordi det er lett å lese og fordi det er passe spennende. Nå begynner jeg å bli tom for nytt lesestoff, så jeg har lett frem noen sikkerstikk:
John Grisham; fordi jeg stort sett leser alt jeg kommer over av ham. Lettlest, ofte med overraskende løsninger og avslutninger
Linwood Barclay; har jeg aldri hørt om, men disse to bøkene har fått gode kritikker – og fordi de dukket opp da jeg søkte på krim
Anne Holt; etter min mening den beste norske krimforfatteren (uten at jeg har lest alle) – kanskje hennes politibakgrunn hjelper?
Siri Lill Mannes; kjent for noe helt annet, jeg ble litt overrasket over at hun har skrevet bøker, denne har fått bra kritikk og jeg er nysgjerrig nok til å ønske meg den
