Lukte på blomstene

Enda en helg med nydelig vær denne høsten – man kan nesten bli litt bortskjemt på spaserturer med voffsen. Akkurat som oksen Ferdinand liker Lukas ofte å bare drømme seg bort og lukte på blomstene. Men å få bilde av ham i gjerningsøyeblikket har vist seg å være litt vrient. Han er fryktelig snar til å snu seg vekk når kameraet kommer frem. Flaut, kanskje…?

Å nei, der var det noen som så at jeg luktet på blomsten...!

Vi snakker grundig blomstersnusing her. Fra bunn til topp, gjerne en runde rundt og fra topp til bunn igjen. Ofte avsluttes det hele med en markering, som seg hør og bør en mannehund. Kanskje andre har gjort det samme før ham og det er grunnen til den iherdige neseaktiviteten? Nææh – jeg velger å tro at Lukas er en romantiker jeg! Blomster er fine og mange av dem dufter godt.

Flyttet til ..eh… byen?

Våre nyeste naboer er ni i tallet, har fire bein og horn og går rundt oppi kubakkan og mekrer. Jommen sa jeg flytte til byen…! Det er visst en tradisjon at det settes ut geiter på beite her på haugen om sommeren. Og det er jo kjempetrivelig – i tillegg til at det er kjempenyttig å få beitet ned en del områder på den måten.

Ni nye naboer som hopper og spretter i bakkene

Lukas er nokså skeptisk til dem, ikke minst på grunn av strømgjerdet som går rundt innhegningen. Han klarte nemlig å få strøm i seg på en av de første turene, det husker han tydeligvis ganske godt. Kanskje han hadde vært litt mer leken og interessert om han fikk løpe sammen med killingene, men det tror jeg ikke vi tar sjansen på 🙂

Kubakkan

Da jeg var lita jente og bodde på Stokkhaugen gikk det kyr på beite sånn omtrent sør for huset vårt. Og disse bakkete beitene døpte vi selvfølgelig Kubakkan. Jeg har ikke vært så mye på tur i boligfeltet siden jeg flyttet hjemmefra – det har liksom ikke vært noen grunn til å gå gatelangs. Men nå er det annerledes, Lukas og jeg er i ferd med å finne de nye stiene. Og det var et gledelig gjensyn med Kubakkan, som faktisk er bevart som grøntområde. Det regnet riktignok i bøtter og spann, men det syntes vi ikke hadde noe å si.

Kubakkan er der fortsatt, med engblomster, trær og like mange bakker som før