spitsbergen – Page 3 – SKRIBLERIER FRA GRETES HODE

Svalbard calling – rapport #22

Da jeg begynte å jobbe i Uninett i februar 1995 var Cable Innovator under bygging på Kværner Masa-Yards i Turku, Finland. Jeg kan nesten se for meg doserne som myldret inn og ut av skroget mens hun fikk sin innredning før levering til eierne senere samme år. Artig at vårt møte sammenfaller med det 20. fartsåret for oss begge 🙂

Dette er et av få skip i verden som er spesialbygd for nettopp legging av sjøkabler som fører for eksempel fiber eller strøm til installasjoner på land eller offshore; oljeplattformer, vindmølleparker og sånt. Skipet eies av Global Marine Systems, som er vår kontraktspartner for denne leggejobben. Samme skip deltok faktisk i legging av fastlandsfiberen mellom Andøya og Longyearbyen i 2003.

Det var ganske ålreit å våkne i otta i dag og se denne utsikten; sol, (nesten) flat sjø og Forlandet fra siden. Vi er i fart igjen og ploger med nesten 1,5 knops fart.

I dag var det tid for å gjøre stas på gutta på dekk 4. Dette er en fantastisk livlig gjeng som vi ser sjaue og slite døgnet rundt, men som ikke ferdes så mye i salonger og i penklær. Vi kræsja tre-kaffen deres med vaffeljernet i dag.

Helge har laget dette kartet som viser luftstrømmen på kabeldekket; allerede med første plate i jernet dukket første hjelmkledde person opp med snuten i været. Her snakker vi effektive kommunikasjonskanaler!

Vaffelfesten ble en kjempesuksess der kjøring av ostehøvel var en større utfordring enn det å faktisk spise brunost for første gang – noe gutta forøvrig så ut til å gjøre med stor glede.

Dessverre sier værprognosen at vi kan bli liggende værfaste igjen fra tirsdag/onsdag. Melding om sjumeters bølger gjør at utstyr må opp fra havbunnen og vi må ri av stormen med nok en standby. Når vi kommer lenger nord vil vi også miste satellittnettet, det er en viss mulighet for at dette skjer i neste weather standby og vi vil ikke ha kommunikasjon ut før vi går i land i Ny-Ålesund. Det betyr altså at dere der hjemme må stole på at vi har det bra noen dager uten livstegn og være forberedt på nok et skred av oppdemte rapporter så snart nettet er tilgjengelig.

Svalbard calling – rapport #21

Tenk at det har gått tre hele uker siden jeg satte mine bein på Svalbard en sen søndagskveld i midnattsol. Reisen skulle egentlig vært over nå, men i stedet sitter jeg midt i havet og opplever mye som jeg har hatt fjerne drømmer om hele livet. Jeg kjenner på savnet av dem der hjemme, selvfølgelig gjør jeg det! Samtidig håper jeg de forstår meg når jeg sier at jeg ikke ville gått glipp av dette eventyret. Dagens utsikt var en smule mer rufsete enn gårsdagens. Bølgene som passerte 6 meter i går har nå vokst til drøye åtte, vinden er mellom 40 og 50 knop. Det er derfor ingen tvil om at vi blir liggende i ro også i dag, det vil si så rolig som det er mulig å få til i liten storm da.

I noenlunde klare øyeblikk ser vi Forlandet litt øst for oss – beviset på at vi holder posisjonen og fortsetter å tegne kruseduller på kartet.

Det var ikke uventet at vind og bølgehøyde ville øke i dag, og meldingen ser jo svært lovende ut for mandagen. Greia er bare det at været har en helt egen agenda og nå kan det se ut som et nytt vindsystem kommer allerede på onsdag. Kanskje kommer vi oss et stykke, kanskje må vi fortsette å vente. Vi har mer enn to hundre tusen meter kabel hengende her, ikke bare å stikke av fra den liksom.

I det store og hele er dagens situasjon nokså lik gårsdagens, kabelen har det greit der den henger med slakke over hekken og vi som er ombord fyller tiden med å rive oss i håret over sporadisk internettkontakt.
En dag med typisk innevær har gitt begrensede muligheter til de helt store sprellene. Men jeg har hatt en omgang med ellevill dansing i skikkelig sjøgang på lugaren (sorry, no pics) og tid til litt strikking og film på bursdags-galaxy’n er jo en slags følelse av fridag!
Her avslutter jeg dagens hilsen med bilde fra kontoret vårt på broa. Kul arbeidsplass, sant?

Svalbard calling – rapport #20

Jaja, så er vi værfaste i ishavet da. Det er ikke fritt for at det skvalper litt. Men alle på land kan ta det helt med ro – dette er en diger båt og alle ombord (inklusive meg!) synes litt sjø er bare kjekt. Selvfølgelig er det kjipt at vi blir liggende stille og dagene går, men vi lå foran skjema før denne stoppen og totalen blir trolig ikke så borti natta feilberegnet likevel.

Det skvetter festlig bak hekken, bølgehøyden i dag har vært sånn omtrent fem meter. Vinden skal endre retning og derfor ventes det høyere bølger i morgen.

Nå som det bare er fiberkabelen som henger utover hekken er det viktig å skåne den best mulig. Det gjøres ved hjelp av litt romslig slakk og ved å la skipet følge været så godt det lar seg gjøre mens vi ligger helt i ro. Jeg fikk meg en god latter da dette løypekartet dukket opp i dag – en herlig krusedull!
Den allsidige chief’en Alan (Petter Smart, husker du) tok oss med på en guida-tur i alle maskinrom – veldig spennende å se alle installasjoner! Cable Innovator kan også produsere eget ferskvann ombord, inntil 40 tonn i døgnet. Det produseres ikke når hun går med kabel-legge-fart, det trengs marsjfart på omtrent 10 knop for å kjøre produksjonen. Vannet er godt, og tenk så kjekt å utnytte havet på den måten.

Og her er vår solstråle av en kaptein, selveste Shaun. Han møtte oss på dekk i dag da vi var ute for å fotografere bølgene. Kapteinen (og resten av mannskapet) er svært tilstedeværende og informerer tett om alt som skjer og hvilke tiltak som gjøres nå som vi er litt stuck noen dager.

Plogen som nå står på dekk er full av gjørme – naturlig nok. Dette må da være eksklusive greier? Jeg regner med dette er biologisk (og kosmetisk) det beste man kan få tak i av ansiktsmaskemateriale! En krukke blir med hjem, selges høystbydende 🙂Spa light med gjørme fra ishavet utenfor Prins Karls Forland på 78° nord– blir ikke dette oppsiktsvekkende resultat, så vet ikke jeg!

Kanskje ikke så rart at mannskapet kikket litt skrått på meg da jeg gikk inn etter denne skjønnhetsbehandlingen. Man har ikke mer moro enn man fjaser til selv!

Svalbard calling – rapport #19

Været har kommet som meldt – høststorm eller tidlig vinter kanskje. Havdønningene ble gradvis mer merkbare og på ettermiddagen målte broen drøye 30 knop vind – tilsvarende 15-16 m/s eller liten kuling. Det er ventet økning til storm, rundt 55 knop i løpet av helgen og bølger på omtrent 7,5 meter.

Kaptein og kabelcrew avgjorde derfor at plogen må heises på dekk for en stund, og vi blir liggende i weather standby til bølgehøyden igjen blir akseptabel. For å unngå at kabelen belastes på samme punkt hele tiden kommer vi til å slippe ut litt ekstra kabel og sirkle rundt den – trolig 2-3 døgn slik meldingene nå ser ut.

Vi har kommet helt til havgapet nå og skal tørne nordover etter hvert. Men når vindretningen er sør-sørvest og deromkring så er det lett å skjønne at det merkes. Litt utrivelig utendørs, med andre ord. Dagen ombord har vi derfor brukt til nye vandringer i skipets indre.

Enda et besøk i kabeltanken var minst like imponerende som sist gang. Det var mye større fart på kabelen i dag (før vi stoppet), det er bare å glede seg til det kommer filmer – skikkelig kult å se på!

At flere enn meg trenger adspredelse og finner på ting fant jeg også bevis for der nede – dagens underholdning: disse i operativ kabeltank i ishavet på nesten 79 grader nord. Barnslig? Jepp 😀

Nå har jeg også prøvesittet det ultimate driftsenteret! Her er hovedkontrollsenteret for maskinene. Jeg refererte tidligere til Ta Roret Kjerring, og i dag hadde jeg virkelig makta altså!

Svalbard calling – rapport #18

En usedvanlig rolig og stille dag på Isfjorden nærmer seg avslutning. Her går det faktisk unna, selv om enkelte kanskje ville påstå at én knops fart ikke er mye å skryte av. Vi synes likevel at det er svært bra – bunnforholdene for plogen er glimrende og rute #2 nordover skal også i utgangspunktet være litt enklere. Her nærmer vi oss igjen Daudmannsodden, siste før Forlandsundet, Forlandet og havet.

Nå er vi litt spent på om den flate sjøen er stille før stormen, det meldes nokså heftig vind fra i morgen kveld. Vi får se, allerede merkes havdønningene men de er i alle fall bare for bysse å regne 🙂

Bildene fra plogen i dag kunne nesten vært et overvåkingsbilde fra E6 – flatt og rett frem som det virker.

Vi har time etter time med filmopptak som skal redigeres ferdig, så arbeidstimene flyr selv om vi ikke krafser i sand eller plasker i vann slik som i går. I dag har det vært bitende kaldt ute, ikke noe å fly rekkelangs etter. Bortsett fra telefonen hjem; den vil jeg jo ikke gå glipp av. Det var nødvendig med ekstra tjukk lue rundt både hode og Iridium i dag.

For å gjøre litt ekstra stas på mannskapet ombord har vi gått til innkjøp av et vaffeljern (på vår kjappe landlov på tirsdag). Det ble også med en ostehøvel og skikkelig ost, rømme og syltetøy. Spennende å se om norske vafler faller i smak, tenkte vi.

Og det gikk unna med alt vi satte frem, det varmet i (vaffel)hjertet å se gutta sette pris på litt snadder på broa. Vi skal nok ta med pressa og stikke innom på flere dekk i løpet av denne reisen.

Svalbard calling – rapport #17

I morges lå dagens outfit i kledelig oransje klart for strandhogg. Men det ble litt ventetid før vi fikk nærme oss Hotellneset fordi vi måtte vente på los. Masse regler om sånt altså!

Ventetiden ble allikevel ikke kjedelig, ishavet byr på pauseunderholdning som slår gamle dagers pausefisker ned i støvlene! En diger blåhval valgte å ta morgensvømmen skutelangs. Ryktene har gått i to uker om at den har tilhold her og jammen fikk vi syn for sagn. Herlig!

Det er ingen tvil om at det var blåhval. Svalbardposten skriver også om dette, så det må antagelig være noe utover det hverdagslige. Heldige oss 🙂

Mens vi blar i Svalbardposten; der skrives det fortsatt om skipet og kabelleggingen. Dessverre har det sneket seg inn noen faktafeil her og der, men artig at de skriver om prosjektet likevel.

Ventetiden ble ellers fylt med sedvanlig egenunderholdning. I dag har jeg klatret til toppen av frontmasta – opp i utkikkstønna. Dere som kjenner meg forstår vel at dette var litt av en terskel for høyderedde meg som normalt blir krampestiv hvis jeg må opp på noe høyere enn en kjøkkenkrakk …

Losen kom ombord ved lunsjtider og vi fikk igjen gå inn fjorden til Hotellneset. Dagens leiderklatring var peanuts, man regnes nærmest som proff nå, vil jeg si. Så var det bare å innta arbeidsstilling og vente på action!

Både Paul, Tommy og Gary halte nok en gang i sine mange og lange trekktau før maskinen overtok haling av selve kabelen gjennom røret.

Og så var sannelig denne kabelen også landet, fra Cable Innovator, via dykkerne og til hytta der den skal ende opp. De ekstra meterne som er dratt innover land vil garantert ikke gjøre kabelen for kort i Ny-Ålesund, altså – helt sikkert 🙂

Hva foregår utenfor hytta? Har Helge startet i byggebransjen? Er det lekkasje i taket? Skal det monteres parabolantenne? Hva som egentlig foregår får dere svar på hvis dere følger med på rapportene fremover!

Jepp, en liten badetur må til! Sjøen var så stille i dag og all jobbingen gikk så greit. Og så må jeg jo sjekke at dressen er tett.Det kan kanskje se ut som en liten lekkasje …? Neida, det er bare de utvendige lommene som har drenering – heldigvis. Jeg var like tørr (og varm!) på innsiden.

På stranda på Hotellneset ligger denne ryggvirvelen. Her snakker vi mye rygg å ha vondt i! De som er velbevandret i anatomi og biologi vet sikkert hvilken skapning den har tilhørt, det må vel ha vært en hval, men hvilken?

Ute-arbeidsdagen ble avsluttet med skyss tilbake til skipet og en mini-sightseeing i propellbølgene oppå plogen! Nå venter en rolig (eller kanskje værfylt?) sjøreise nordover igjen. På gjensyn 🙂

Svalbard calling – rapport #16

En gang i løpet av natta har vi sakte seget inn i Adventfjorden og stoppet opp rett utenfor Hotellneset. Fjellene på begge sider er helt hvite, men det er ikke snø på bakken på landtaksstranda. Nok en gang fikk jeg gruppebilde av alle båtene, et nydelig trekløver.

Spennende nok har også dagen i dag gått med til ROV-kjøring. Kabelen vi la for 10 dager siden er nå gravd ned så langt det er mulig på strekket mellom utløpet på røret og punktet der plogen startet jobben.

Innimellom er den laaaaange filmen fra havbunnen nesten underholdende, det går fint an å se kabelen og vi kan se Excalibur grave og legge den i grøft. Det er kult, vel?!

Her kommer rør-ende (det ser så rart ut å skrive rørende, hvis du skjønner) nummer to opp fra havet og trekktauet ligger klart til morgendagens happening. Jeg tenkte kanskje det kunne være interessant å se hvordan dette røret ligger ned i bakken og ut i sjøen; det er nemlig litt av et spill for å få boret på plass slike. Våre ble plassert for ganske nøyaktig ett år siden, så det er ikke noe man bare bestiller uka i forveien liksom.

For å komme ut på omtrent 20 meters dyp har rørene våre litt ulike lengder, fra 75 til litt over 200 meter. Slik HDD-teknologi (Horizontal Directional Drilling) egner seg naturlig nok bare i visse typer masse, og i våre områder har vi funnet stedene med løsmasse som fungerer etter behovet. Når vi til slutt får samlet all dokumentasjonen om hele dette prosjektet så er jeg sikker på at HDD blir en godt synlig del av langfilmen!

Her er to (av fire) av gutta i beach crew – Gary og Paul – kommet på plass for forberedelser. Det er utrolig kjekt å bli møtt av dem som om vi er gamle venner. Både denne gjengen, dykkerne og mannskap på skipet er så imøtekommende og smilende at man kan ikke annet enn å fryde seg og se frem til neste arbeidsøkt.

Vi fikk forresten landlov i dag! Dykkerne har gjort forberedelser på duct #2 og kunne derfor hente oss med Zodiac’en. En kjapp spasertur til byen med beina på asfalt igjen var ikke så dumt. Det var kjekt å få handlet litt skikkelig te (si meg, burde ikke engelskmenn ha sansen for god te?) og litt snavvel (man kan faktisk bli lei av et utvalg på to sjokolader). Dessuten har jeg slitt ut flerfoldige par sokker og klarte helt fint å kjapp-shoppe noen par (og litt småtteri attpå …)

En dag tror jeg at jeg må skrive litt om motivasjonsfaktorer. Like oppunder 80° nord kryr det i alle fall av slike!

PS – Vi har fått låne et 4G-modem av Telenor, har nesten ikke opplevd makan til nettfart-følelse. Man venner seg til mye rart, gitt! 🙂

Svalbard calling – rapport #15

Snø! Dette var utsikten jeg våknet til på mandag morgen. Noe å vise frem til dem hjemme som nyter en skikkelig indian summer, etter det jeg har fått med meg. Vi lå dønn stille i dette miste pusten-landskapet. Fra besøket i juni husker jeg jo dette som mest snødekt, men den gangen var også lagunen tilfrosset. Igjen lar jeg meg bergta av skjønnheten og sårbarheten i den unike Brandalpynten. Sukk …!

Jeg måtte selvsagt en tur på toppen for å ta noen bilder, og fikk med meg kaptein Shauns vennlige advarsel: be careful so you don’t fall on your …uhm… posterior!

I morgenlyset forlot Viking Explorer Ny-Ålesund for denne gang. Nå skal dykkerne tilbake til Longyearbyen og starte på runde to med spyling, kapping og klargjøring av det som trengs under overflata.

Ved lunsjtider var ubåtkjøringen med Excalibur fullført og tiden var inne for å forlate Brandal. Her møter vi Fuglehuken, det nordligste punktet på Prins Karls Forland, i et av de få klare glimtene på turen. Vi hadde snøkav og frisk sjø denne dagen – herlig å endelig kjenne litt på saltvannslivet på orntli’ når skipet også skrudde farten opp mot hele 10 knop! Nå var alle tester og teknikaliteter for første kabel unnagjort i denne enden, og vi gikk mot Longyearbyen for ROV-arbeid på startpunktet igjen.

Det ble smått med nettforbindelse i dag, dermed bare en vanlig dag på kontoret – stort sett. Men det kan saktens bli behov for å krydre tilværelsen litt i ingenmannsland, så vi sporet opp et verksted i skipets indre for å leke litt. Jeg synes fortsatt alle sikkerhetsplakatene er som perler i denne stålverdenen – fikk faktisk et snev av dårlig samvittighet for at jeg ikke tok av meg klokka og juvelene inne på verkstedet.

Og hva har hun funnet på nå da …?! Fritidsproblemer er et ukjent begrep, strikketøyet kan lett byttes ut med hjelm og briller, blåselampe og rekved en ettermiddag i ishavet. Her er det altså bare å fortsette å følge med – i løpet av rapportkavalkaden skal jeg nok avsløre hva som foregår. Jeg kan fortelle såpass som at dette krevde spesialutstyr og at det også ombord i skipet her finnes minst én Petter Smart!

I utgangspunktet skulle mitt oppdrag med rapportering fra prosjektet ha sluttet om noen få dager, når første kabel er landet. Men det dukker stadig opp nye aspekter, to tilsynelatende like oppdrag vil likevel inneholde så mye forskjellig. Det er som å få tvillinger, liksom – når den første er født skal man gjøre det hele en gang til, og tro meg; det er ikke aldeles likt! Etter å ha vært i tenkeboksen en stund takket jeg derfor ja til å følge prosjektet helt til enden og blir derfor med på kabel #2 også.

Helt ærlig jabba; det var ikke bare enkelt å bestemme seg for å være så lenge borte fra familien (savner dere!) og tidvis dårlig samvittighet for jobben der jeg vet at oppgaver burde vært fulgt opp. Men med så mye positiv respons fra alle kanter og så fantastiske opplevelser å dokumentere valgte jeg altså å bli med. Å hoppe av halvveis ville føles som å klippe av den fineste sangen jeg vet og aldri få høre slutten. Så kjære alle som leser dette: Velkommen til enda mange dager med sjømannsliv, natur og finurligheter fra mitt drømmeoppdrag!

Svalbard calling – rapport #14

Søndagen vår startet egentlig lørdag kveld. Etter skikkelig væromslag fikk vi nå herlig knallblå kveldshimmel og flere opplevelser ventet!

For første gang fikk vi se Excalibur, ROV’en, bli senket i havet. Denne roboten skal følge kabelen fra der den er ploget ned i havbunnen og så langt som mulig mot inntaksrøret mot land. ROV’en vil grave ned kabelen der det er mulig, og den gjør også en inspeksjon for å forsikre om at alt er ok i dypet.

Det viste seg å være komplikasjoner på utstyret på søndag, så det ble mange ned- og oppheisinger i løpet av dagen med feilsøking på elektriske komponenter. Men omsider fikk vi se at kabelen ble lokalisert og gravd ned på strekningen som kan være mest utsatt for møte med isfjell.

Alle sider av dette arbeidet er imponerende detaljert kartlagt, her er et kart som viser hvor ROV’en skal arbeide utenfor første kabel på Brandal.

Vi flyttet så å si ikke på oss hele søndagen, og det var igrunnen ikke den aller verste utsikten og været å sitte skutefast i. En tekopp og strikketøy på dekk med Tre Kroner som kulisse er for eksempel noe jeg kan anbefale alle å prøve!

Selv om vi ikke har nett og skipet ligger i ro, så er det nok arbeid å fylle dagene med. Arbeidsplasser er det også over alt – sånn kan noen timer bilde- og filmredigering for eksempel foregå.

Og så er det selvfølgelig skikkelig sjømannskost å få ombord… Eller sukkerbomber som jeg ville kalt sånt. Det serveres kaker på broa og samtlige varianter jeg har observert er omtrent druknet i sukker og glasur. Men det er jo snaskens iblant da!

Testingeniøren som hører til ombord var med oss i land på lørdag og han kunne nå bekrefte at det er lys gjennom kabelen hele strekningen til Longyearbyen. En gladmelding til både oppdragsgivere og alle deltakere i prosjektet. Bildet viser en av testrapportene for 6 av de 24 fibrene.

Lykta på Brandalpynten (med den gamle, falleferdige og verneverdige trelykta på utsiden) får være foreløpig farvel til 79 grader nord!

Svalbard calling – rapport #13

Endelig – klar for å komme tilbake til den bittelille landstripa som jeg så fullstendig har tapt hjertet mitt til! Med fulladet kamera, gevær og energinivå var det bare å gripe slengtauet og komme seg i lettbåten. Det ser kanskje ut som jeg gleder meg litt?

Via noen små omveier (innom byen for å laste opp ting på nett) kom jeg omsider til mål. Her er landenden av føringsrøret for den første kabelen. Før dagens arbeid kunne starte var det mye klargjøring i begge endene av dette. Trekktauet ligger klart, men det var litt trøblete å komme gjennom dette røret. Og forklaringen fikk vi ombord i dykkerbåten:

La meg presentere: The UniKnot! Tenk at dette røret faktisk har greid å slenge på seg en knute og stramme den til. Prøv den som vil … her har det vært krefter! Heldigvis var knuten langt nok utenfor inntaket i sjøen og enkel å kappe, så nå var alt klart for dagens storjobb.

Oppover bakken fra strandkanten, via lagunen, ble det lagt plastrør på tvers som kabelen skulle trekkes over. Sånn ble terrenget minst mulig berørt.

Det krevdes spesialutstyr der vi måtte forbi to nittigraders vinkler. Disse kvadrantene skåner kabelen mot for bratt knekk. En trekkwire ligger klar i føringsveien og venter på action – oppover sugerørene dro vi kabelen opp med vinsj.

Enden på hver av kablene skal inn i tilsvarende hytter som den vi har i Longyearbyen. Det var skuffende trekkfullt i disse hyttene foreløpig, men de er forhåpentligvis på plass oppå pilarene innen kabel nummer to ankommer.

Her har jeg ruslet en tur på pynten og funnet litt forskjellig snadder. Den lange trekkwire-koblingen var egentlig ikke min fangst, men jeg har en liten plan for resten. Den som venter og følger med får se!

Noe av det mest fascinerende med dette stedet er stillheten og freden. Jeg må tilstå at jeg foretrakk å fotografere utover mot uberørt område mens skip, dykkere, maskiner, motorer og aggregater durte i vei rett bak meg.

Og i rekken av overraskelser denne dagen kom dykkerne med prøving av utstyr. Nå har jeg faktisk pustet inni en dykkerhjelm til 60.000 spenn. Hvorfor? Tja, det ligger en plan bak dette også …!

Litt safarivirksomhet ble det heldigvis tid til, her er Helge ute og bader mens han fotograferer vår venn Selfie!

Tenk at han dukket opp igjen – jeg er overbevist om at det er den samme krabaten som fulgte oss dagstøtt i juni. En herlig leken og nysgjerrig sel som har tilholdssted ved Brandalpynten. Se det herlige bildet, det er ikke rart man blir begeistret for en sånn skjønnhet, vel?

Kevin Costner kan bare fortsette å danse med ulver, jeg foretrekker å bade med seler! Det kom faktisk to stykker etter hvert som var så nært som kanskje 15-20 meter. Jeg er litt lei meg for at ingen fikk bilde av akkurat det, men jeg kan forsikre om at det er sant. En fantastisk opplevelse.

Mens jeg plasket rundt med Selfie & kompis overhørte jeg dykkerne ute på Viking Explorer som ropte noe om … æ skjønte det ikkje va lurt å ta me’ kvinnfolk på have’ … men de var altså like ivrige på selbading de også da de oppdaget hvor nært de kom! Mannfolk, ass…

Dagen var generelt veldig våt; det regnet og regnet, skydekket hang omtrent i skulderhøyde og både fotoutstyr og folk ble etterhvert litt redusert sånn kapasitetsmessig. Men kabelen kom omsider på land og vi ble skysset tilbake til skipet til denne utsikten.