svalbard – Page 5 – SKRIBLERIER FRA GRETES HODE

Svalbard calling – rapport #17

I morges lå dagens outfit i kledelig oransje klart for strandhogg. Men det ble litt ventetid før vi fikk nærme oss Hotellneset fordi vi måtte vente på los. Masse regler om sånt altså!

Ventetiden ble allikevel ikke kjedelig, ishavet byr på pauseunderholdning som slår gamle dagers pausefisker ned i støvlene! En diger blåhval valgte å ta morgensvømmen skutelangs. Ryktene har gått i to uker om at den har tilhold her og jammen fikk vi syn for sagn. Herlig!

Det er ingen tvil om at det var blåhval. Svalbardposten skriver også om dette, så det må antagelig være noe utover det hverdagslige. Heldige oss 🙂

Mens vi blar i Svalbardposten; der skrives det fortsatt om skipet og kabelleggingen. Dessverre har det sneket seg inn noen faktafeil her og der, men artig at de skriver om prosjektet likevel.

Ventetiden ble ellers fylt med sedvanlig egenunderholdning. I dag har jeg klatret til toppen av frontmasta – opp i utkikkstønna. Dere som kjenner meg forstår vel at dette var litt av en terskel for høyderedde meg som normalt blir krampestiv hvis jeg må opp på noe høyere enn en kjøkkenkrakk …

Losen kom ombord ved lunsjtider og vi fikk igjen gå inn fjorden til Hotellneset. Dagens leiderklatring var peanuts, man regnes nærmest som proff nå, vil jeg si. Så var det bare å innta arbeidsstilling og vente på action!

Både Paul, Tommy og Gary halte nok en gang i sine mange og lange trekktau før maskinen overtok haling av selve kabelen gjennom røret.

Og så var sannelig denne kabelen også landet, fra Cable Innovator, via dykkerne og til hytta der den skal ende opp. De ekstra meterne som er dratt innover land vil garantert ikke gjøre kabelen for kort i Ny-Ålesund, altså – helt sikkert 🙂

Hva foregår utenfor hytta? Har Helge startet i byggebransjen? Er det lekkasje i taket? Skal det monteres parabolantenne? Hva som egentlig foregår får dere svar på hvis dere følger med på rapportene fremover!

Jepp, en liten badetur må til! Sjøen var så stille i dag og all jobbingen gikk så greit. Og så må jeg jo sjekke at dressen er tett.Det kan kanskje se ut som en liten lekkasje …? Neida, det er bare de utvendige lommene som har drenering – heldigvis. Jeg var like tørr (og varm!) på innsiden.

På stranda på Hotellneset ligger denne ryggvirvelen. Her snakker vi mye rygg å ha vondt i! De som er velbevandret i anatomi og biologi vet sikkert hvilken skapning den har tilhørt, det må vel ha vært en hval, men hvilken?

Ute-arbeidsdagen ble avsluttet med skyss tilbake til skipet og en mini-sightseeing i propellbølgene oppå plogen! Nå venter en rolig (eller kanskje værfylt?) sjøreise nordover igjen. På gjensyn 🙂

Svalbard calling – rapport #16

En gang i løpet av natta har vi sakte seget inn i Adventfjorden og stoppet opp rett utenfor Hotellneset. Fjellene på begge sider er helt hvite, men det er ikke snø på bakken på landtaksstranda. Nok en gang fikk jeg gruppebilde av alle båtene, et nydelig trekløver.

Spennende nok har også dagen i dag gått med til ROV-kjøring. Kabelen vi la for 10 dager siden er nå gravd ned så langt det er mulig på strekket mellom utløpet på røret og punktet der plogen startet jobben.

Innimellom er den laaaaange filmen fra havbunnen nesten underholdende, det går fint an å se kabelen og vi kan se Excalibur grave og legge den i grøft. Det er kult, vel?!

Her kommer rør-ende (det ser så rart ut å skrive rørende, hvis du skjønner) nummer to opp fra havet og trekktauet ligger klart til morgendagens happening. Jeg tenkte kanskje det kunne være interessant å se hvordan dette røret ligger ned i bakken og ut i sjøen; det er nemlig litt av et spill for å få boret på plass slike. Våre ble plassert for ganske nøyaktig ett år siden, så det er ikke noe man bare bestiller uka i forveien liksom.

For å komme ut på omtrent 20 meters dyp har rørene våre litt ulike lengder, fra 75 til litt over 200 meter. Slik HDD-teknologi (Horizontal Directional Drilling) egner seg naturlig nok bare i visse typer masse, og i våre områder har vi funnet stedene med løsmasse som fungerer etter behovet. Når vi til slutt får samlet all dokumentasjonen om hele dette prosjektet så er jeg sikker på at HDD blir en godt synlig del av langfilmen!

Her er to (av fire) av gutta i beach crew – Gary og Paul – kommet på plass for forberedelser. Det er utrolig kjekt å bli møtt av dem som om vi er gamle venner. Både denne gjengen, dykkerne og mannskap på skipet er så imøtekommende og smilende at man kan ikke annet enn å fryde seg og se frem til neste arbeidsøkt.

Vi fikk forresten landlov i dag! Dykkerne har gjort forberedelser på duct #2 og kunne derfor hente oss med Zodiac’en. En kjapp spasertur til byen med beina på asfalt igjen var ikke så dumt. Det var kjekt å få handlet litt skikkelig te (si meg, burde ikke engelskmenn ha sansen for god te?) og litt snavvel (man kan faktisk bli lei av et utvalg på to sjokolader). Dessuten har jeg slitt ut flerfoldige par sokker og klarte helt fint å kjapp-shoppe noen par (og litt småtteri attpå …)

En dag tror jeg at jeg må skrive litt om motivasjonsfaktorer. Like oppunder 80° nord kryr det i alle fall av slike!

PS – Vi har fått låne et 4G-modem av Telenor, har nesten ikke opplevd makan til nettfart-følelse. Man venner seg til mye rart, gitt! 🙂

Svalbard calling – rapport #15

Snø! Dette var utsikten jeg våknet til på mandag morgen. Noe å vise frem til dem hjemme som nyter en skikkelig indian summer, etter det jeg har fått med meg. Vi lå dønn stille i dette miste pusten-landskapet. Fra besøket i juni husker jeg jo dette som mest snødekt, men den gangen var også lagunen tilfrosset. Igjen lar jeg meg bergta av skjønnheten og sårbarheten i den unike Brandalpynten. Sukk …!

Jeg måtte selvsagt en tur på toppen for å ta noen bilder, og fikk med meg kaptein Shauns vennlige advarsel: be careful so you don’t fall on your …uhm… posterior!

I morgenlyset forlot Viking Explorer Ny-Ålesund for denne gang. Nå skal dykkerne tilbake til Longyearbyen og starte på runde to med spyling, kapping og klargjøring av det som trengs under overflata.

Ved lunsjtider var ubåtkjøringen med Excalibur fullført og tiden var inne for å forlate Brandal. Her møter vi Fuglehuken, det nordligste punktet på Prins Karls Forland, i et av de få klare glimtene på turen. Vi hadde snøkav og frisk sjø denne dagen – herlig å endelig kjenne litt på saltvannslivet på orntli’ når skipet også skrudde farten opp mot hele 10 knop! Nå var alle tester og teknikaliteter for første kabel unnagjort i denne enden, og vi gikk mot Longyearbyen for ROV-arbeid på startpunktet igjen.

Det ble smått med nettforbindelse i dag, dermed bare en vanlig dag på kontoret – stort sett. Men det kan saktens bli behov for å krydre tilværelsen litt i ingenmannsland, så vi sporet opp et verksted i skipets indre for å leke litt. Jeg synes fortsatt alle sikkerhetsplakatene er som perler i denne stålverdenen – fikk faktisk et snev av dårlig samvittighet for at jeg ikke tok av meg klokka og juvelene inne på verkstedet.

Og hva har hun funnet på nå da …?! Fritidsproblemer er et ukjent begrep, strikketøyet kan lett byttes ut med hjelm og briller, blåselampe og rekved en ettermiddag i ishavet. Her er det altså bare å fortsette å følge med – i løpet av rapportkavalkaden skal jeg nok avsløre hva som foregår. Jeg kan fortelle såpass som at dette krevde spesialutstyr og at det også ombord i skipet her finnes minst én Petter Smart!

I utgangspunktet skulle mitt oppdrag med rapportering fra prosjektet ha sluttet om noen få dager, når første kabel er landet. Men det dukker stadig opp nye aspekter, to tilsynelatende like oppdrag vil likevel inneholde så mye forskjellig. Det er som å få tvillinger, liksom – når den første er født skal man gjøre det hele en gang til, og tro meg; det er ikke aldeles likt! Etter å ha vært i tenkeboksen en stund takket jeg derfor ja til å følge prosjektet helt til enden og blir derfor med på kabel #2 også.

Helt ærlig jabba; det var ikke bare enkelt å bestemme seg for å være så lenge borte fra familien (savner dere!) og tidvis dårlig samvittighet for jobben der jeg vet at oppgaver burde vært fulgt opp. Men med så mye positiv respons fra alle kanter og så fantastiske opplevelser å dokumentere valgte jeg altså å bli med. Å hoppe av halvveis ville føles som å klippe av den fineste sangen jeg vet og aldri få høre slutten. Så kjære alle som leser dette: Velkommen til enda mange dager med sjømannsliv, natur og finurligheter fra mitt drømmeoppdrag!

Svalbard calling – rapport #14

Søndagen vår startet egentlig lørdag kveld. Etter skikkelig væromslag fikk vi nå herlig knallblå kveldshimmel og flere opplevelser ventet!

For første gang fikk vi se Excalibur, ROV’en, bli senket i havet. Denne roboten skal følge kabelen fra der den er ploget ned i havbunnen og så langt som mulig mot inntaksrøret mot land. ROV’en vil grave ned kabelen der det er mulig, og den gjør også en inspeksjon for å forsikre om at alt er ok i dypet.

Det viste seg å være komplikasjoner på utstyret på søndag, så det ble mange ned- og oppheisinger i løpet av dagen med feilsøking på elektriske komponenter. Men omsider fikk vi se at kabelen ble lokalisert og gravd ned på strekningen som kan være mest utsatt for møte med isfjell.

Alle sider av dette arbeidet er imponerende detaljert kartlagt, her er et kart som viser hvor ROV’en skal arbeide utenfor første kabel på Brandal.

Vi flyttet så å si ikke på oss hele søndagen, og det var igrunnen ikke den aller verste utsikten og været å sitte skutefast i. En tekopp og strikketøy på dekk med Tre Kroner som kulisse er for eksempel noe jeg kan anbefale alle å prøve!

Selv om vi ikke har nett og skipet ligger i ro, så er det nok arbeid å fylle dagene med. Arbeidsplasser er det også over alt – sånn kan noen timer bilde- og filmredigering for eksempel foregå.

Og så er det selvfølgelig skikkelig sjømannskost å få ombord… Eller sukkerbomber som jeg ville kalt sånt. Det serveres kaker på broa og samtlige varianter jeg har observert er omtrent druknet i sukker og glasur. Men det er jo snaskens iblant da!

Testingeniøren som hører til ombord var med oss i land på lørdag og han kunne nå bekrefte at det er lys gjennom kabelen hele strekningen til Longyearbyen. En gladmelding til både oppdragsgivere og alle deltakere i prosjektet. Bildet viser en av testrapportene for 6 av de 24 fibrene.

Lykta på Brandalpynten (med den gamle, falleferdige og verneverdige trelykta på utsiden) får være foreløpig farvel til 79 grader nord!

Svalbard calling – rapport #13

Endelig – klar for å komme tilbake til den bittelille landstripa som jeg så fullstendig har tapt hjertet mitt til! Med fulladet kamera, gevær og energinivå var det bare å gripe slengtauet og komme seg i lettbåten. Det ser kanskje ut som jeg gleder meg litt?

Via noen små omveier (innom byen for å laste opp ting på nett) kom jeg omsider til mål. Her er landenden av føringsrøret for den første kabelen. Før dagens arbeid kunne starte var det mye klargjøring i begge endene av dette. Trekktauet ligger klart, men det var litt trøblete å komme gjennom dette røret. Og forklaringen fikk vi ombord i dykkerbåten:

La meg presentere: The UniKnot! Tenk at dette røret faktisk har greid å slenge på seg en knute og stramme den til. Prøv den som vil … her har det vært krefter! Heldigvis var knuten langt nok utenfor inntaket i sjøen og enkel å kappe, så nå var alt klart for dagens storjobb.

Oppover bakken fra strandkanten, via lagunen, ble det lagt plastrør på tvers som kabelen skulle trekkes over. Sånn ble terrenget minst mulig berørt.

Det krevdes spesialutstyr der vi måtte forbi to nittigraders vinkler. Disse kvadrantene skåner kabelen mot for bratt knekk. En trekkwire ligger klar i føringsveien og venter på action – oppover sugerørene dro vi kabelen opp med vinsj.

Enden på hver av kablene skal inn i tilsvarende hytter som den vi har i Longyearbyen. Det var skuffende trekkfullt i disse hyttene foreløpig, men de er forhåpentligvis på plass oppå pilarene innen kabel nummer to ankommer.

Her har jeg ruslet en tur på pynten og funnet litt forskjellig snadder. Den lange trekkwire-koblingen var egentlig ikke min fangst, men jeg har en liten plan for resten. Den som venter og følger med får se!

Noe av det mest fascinerende med dette stedet er stillheten og freden. Jeg må tilstå at jeg foretrakk å fotografere utover mot uberørt område mens skip, dykkere, maskiner, motorer og aggregater durte i vei rett bak meg.

Og i rekken av overraskelser denne dagen kom dykkerne med prøving av utstyr. Nå har jeg faktisk pustet inni en dykkerhjelm til 60.000 spenn. Hvorfor? Tja, det ligger en plan bak dette også …!

Litt safarivirksomhet ble det heldigvis tid til, her er Helge ute og bader mens han fotograferer vår venn Selfie!

Tenk at han dukket opp igjen – jeg er overbevist om at det er den samme krabaten som fulgte oss dagstøtt i juni. En herlig leken og nysgjerrig sel som har tilholdssted ved Brandalpynten. Se det herlige bildet, det er ikke rart man blir begeistret for en sånn skjønnhet, vel?

Kevin Costner kan bare fortsette å danse med ulver, jeg foretrekker å bade med seler! Det kom faktisk to stykker etter hvert som var så nært som kanskje 15-20 meter. Jeg er litt lei meg for at ingen fikk bilde av akkurat det, men jeg kan forsikre om at det er sant. En fantastisk opplevelse.

Mens jeg plasket rundt med Selfie & kompis overhørte jeg dykkerne ute på Viking Explorer som ropte noe om … æ skjønte det ikkje va lurt å ta me’ kvinnfolk på have’ … men de var altså like ivrige på selbading de også da de oppdaget hvor nært de kom! Mannfolk, ass…

Dagen var generelt veldig våt; det regnet og regnet, skydekket hang omtrent i skulderhøyde og både fotoutstyr og folk ble etterhvert litt redusert sånn kapasitetsmessig. Men kabelen kom omsider på land og vi ble skysset tilbake til skipet til denne utsikten.

Svalbard calling – rapport #12

Vi ser Brandalpynten og har endelig kommet til 79° nord! Og vi skal allerede i morgen få gå i land og delta i landtaksarbeidet der. Jeg er så full av planer og forventninger for det som skal skje der at det bare bobler i meg. Sannsynligvis vil oppholdet føles alt for kort, men så snakker vi jo også om mitt Galápagos her altså!

Jeg har aldri sett Brandal fra denne kanten før, med breen i bakgrunnen er det like vakkert som jeg har drømt om. Kanskje ikke så lett å forstå, og kanskje enda vanskeligere å forklare. Men for meg er dette helt klart Tingen med stor T. På hitsiden av lykta ser vi en båt, lenger inn mot høyden ligger Viking Explorer med dykkerteamet og vi skimter både gravemaskin og containere. Folk er i arbeid!

Været har igrunnen bare holdt seg grått og fuktig hele fredagen. Kapteinens største bekymring inn mot Kongsfjorden er is – skipets skrog er tynt som papir, påstår han. Vi ser noen isflak langt der inne nå i kveldingen men vi krysser fingre for at de er små og utenfor vår kurs.

I hele dag har vi hatt følge av et utrolig mylder av fugler. Jeg tror det er årsmøte i måkefuglforeningen. Skipet går så sakte, så de finner kanskje hvile i den flate akterbølgen. Eller kanskje plogen spytter opp godbiter fra havets bunn. Til og med lundefugl har jeg sett i dag, men den var for kjapp for mitt kamera dessverre.

Her ligger avmønstringsredskapen klar – en seks meter lang taustige er det vi får til rådighet når skuta forlates, vi går nemlig ikke til havn i Ny-Ålesund på denne turen, men blir trolig hentet av den nå så kjente Zodiac’en. Er det rart man blir barka sjømann på kort tid, sier nå jeg!

Strekningen som ploges er nå tilbakelagt for kabel #1 og redskapen er på dekk helt til vi legger avgårde med neste etappe fra Longyearbyen. Et skikkelig nær vannet-bilde av plogen var dagens resultat av kombinert gøy på jobben og fri fantasi! En dunge rør, noen strips og et GoPro-kamera i enden på en femten meter lang stang!

Denne (foreløpig) siste dagen ombord på første nordoverreise har stort sett gått med til videoredigering. Dette er noe jeg virkelig ikke kan, så det tar tid! Uten nettforbindelse er det ikke så greit å få vist frem filmene heller, men en bitteliten smakebit lot seg laste opp fra gammelnettet i Ny-Ålesund. Litt vær, litt sjø og mye kabel!

Nå jukser jeg litt og laster opp reisebrev med riktig dato hver gang satellitten smiler fra sin plass der oppe i (eller utenfor?) atmosfæren eller hvor den måtte befinne seg. Jeg håper jo noen savner disse dagsrapportene når de uteblir – og tilbakemeldinger vil jeg veldig gjerne ha! Ha en finfin dag, landkrabber!

Svalbard calling – rapport #11

Det var vel ingen som trodde jeg hadde gitt meg ennå? Her skal det sannelig bli reisebrev fra hver eneste dag på bøljan blå og fra landsida attpå, det lover jeg!

Nok en gang starter jeg dagens rapport med gårsdagens avslutning. Selv om dagen var nokså grå, så klarte solnedgangen å finne en stripe mellom skyer og hav. Dette er et syn jeg aldri kommer til å bli lei av – snakk om å få alt man ønsker seg av naturopplevelser!

Jeg fikk lyst å vise frem dette bildet som viser Cable Innovator i Nordsjøen ved en oljeplattform. Plutselig ble dette en liten båt. Bildet er tatt av pc-skjermen til en av teknikerne, han har liggende et Uninett-dokument på skrivebordet sitt 🙂

Litt skipsinternt selvskryt er på sin plass å vise frem, særlig ettersom vår erfaring så langt viser at dette er berettiget. Fagkunnskap og profesjonell utførelse er synlig på alle områder, i tillegg til at alle ombord er usedvanlig hyggelige, blide, entusiastiske og service-minded.

Og disse gutta kan vi lett identifisere oss med (ikke sant Frode?)! De har jobben med å feste blåser på navlestrengen (umbilical cord; jeg skal fortelle om den senere) som skal følge plogen ned i dypet. Her er det bare å henge i stroppen.

Omsider kom dagens høydepunkt og senking av plogen igjen. Sjøen var blank som et stuegulv og vi fikk orkesterplass til begivenheten denne gangen. Det er et intenst apparat på dekk når alle kabler og koblinger skal på plass i riktig rekkefølge og på riktig måte.

Men disse gutta har gjort det før og det var velregissert og smooth fra begynnelse til slutt. I skrivende stund ploger vi igjen – i nokså krevende bunnforhold og derfor temmelig sakte.

Det er en anselig mengde blåser til rådighet, det trengs saktens når navlestrengen trekkes flere hundre meter dypt og like langt bak skipet.

En sniktitt innom fibertesterommet har det også vært tid til, her er alle 24 fibrene avdekket for målinger – det sitter en kar i Longyearbyen som måler demping (altså, det har med overføringskvalitet å gjøre – jeg skal forklare dette litt bedre også i et senere reisebrev) inntil 15 mil i vår retning og en måleingeniør er ombord og sjekker fra den andre enden. På den måten blir hele strekningen på omtrent 26 mil kontrollert. De gutta ser lyset, bokstavelig talt!

Og skal man stripse en skikkelig kabel så må man ha skikkelig strips, det er klart. Disse er definitivt de største jeg noen gang har sett.

Her er nordligste punkt på Prins Karls Forland (Fuglehuken) og vi ser mot Kongsfjorddypet. Vi nærmer oss med stormmuseskritt!

Svalbard calling – rapport #10

Lenger frem kommer man ikke på dette skipet om man vil holde seg tørr på beina. Det er nesten i meste laget å forsøke å fordøye den magiske utsikten – her går vi rett mot Sjåtilneset.

Noen dager er bare så fylt med farger og lys, og motiver er det uendelige mengder av. Tenk at bare himmel og hav kan være så flott.

Kveldshimmelen var usedvanlig klar og blå like før midnatt! Med flomlys på bakdekket ble også dette en fargeopplevelse av de sjeldne. Sent i går kveld ble nemlig plogen heist på land igjen. Vi har nå kommet til det området på leggestrekningen der det ikke er mulig å grave i bunnen uten risiko for å skade plogen (og kabelen) så en del timer blir faktisk kjørt med litt større fart og kabel oppå havbunnen.

Dette er et eksempel på havbunnkart som brukes. Fargekoder angir om bunnen er myk eller hard, om det er sand eller leire, steinete og uryddig. De første dagene var alt gult og kjekt, men nå skal vi altså gjennom et litt mer variert område. Alt dette er kartlagt tidligere med spesialkompetanse på spesialskip og med pinlig nøyaktige instrumenter og registreringer – ingen uventede forhold.

Jeg fant enda ei dame, gitt! Under min jakt på ekte sjømannskap er det mye morsomt å se. Sikkerhetsinformasjon er fremtredende over alt, og jeg har ingen problemer med å skjønne at det trengs litt iøyenfallende effekter hist og her for å skjerpe gutta som ellers kan komme til å se seg blinde på overdoser av formaninger og regler.

Og så tenkte jeg JØSS, det er skipshunder her! Men det var det selvsagt ikke da – det er bare de svære vri-klampene som lukker døra skikkelig som heter dogs. Ikke en eneste myk vaktbikkje, bare dørklemmer av stål …

Så i mangel av en hund å klø bak øret får jeg nøye meg med å se på denne lille kameraten. Jeg tror det er en polarmåkeunge på grunn av de rosa føttene, men er jammen ikke sikker – får ikke nebbet til å stemme med noe kjent så dette må jeg sjekke. Dunete og skjønn var den i alle fall der den satt på en rusten container og så seg omkring.

Svalbard calling – rapport #9

Gårsdagens solnedgang mot Kaldneset var mektig og vakker. Like før midnatt flammet himmelen opp i nordøst og havet lå flatt som et stuegulv. Det ligner litt mer på september i dag, med gråere vær og litt friskere vind.

Plogen ble som planlagt løftet opp av sjøen i dag. Fordi bunnforholdene naturlig nok ikke er like over alt så justeres måten plogen brukes på underveis. Mesteparten av traseen blir kabelen gravd ned ca 2 meter, men noen steder er bunnen ikke mulig å ploge i, eller det ploges på mindre dybde. En slik løfteoperasjon var selvsagt samtidig nyttig for en kjapp service – bytte av sikring.

Dermed fikk vi igjen kamerabilde fra bunnen og operatørene fikk nok en spennende skjerm å holde øye med.

Nytt av dagen er et kameraview i motsatt retning der vi ser kabelen komme inn i fronten, mellom skiene til plogen. Forandring fryder!

Kapp Sietoe er Svalbards vestligste punkt. Nysgjerrig som jeg er ønsket jeg å finne ut hvem eller hva denne Sietoe var, som har gitt navn til neset. Og Norsk polarinstitutt har svaret; ett av de eldre navnene på dette stedet var Sjåtilneset. Det er vel et relativt selvforklarende navn! Og vi skal virkelig sjå til dit en stund, kanskje så mye som 5 døgn til, det er et stykke igjen av første kabelreise ennå.

Dagens fra dyreriket: Spermhval blåste rundt skipet i formiddagstimene. Dessverre langt unna og uten de helt store show-off’ene. At vi i det hele tatt har bilder er Helge sin fortjeneste!

Alkohol og ~~bil~~båtkjøring hører som kjent ikke sammen. Som en del av personalhåndboka ombord fant jeg en svært god illustrasjon som viser tydelig at vi jenter kan bli veldig mye fullere enn gutta – helt opp til halsen av et par-og-tyve glass! Mannfolk fylles bare til brøstkassa av 36. Lurer på om det hadde hjulpet å gå i bukser i stedet for kjole?

Vi har forresten også frukt på jobben, der er det nok ingen kvotebegrensning. (Og helt seriøst altså; det er overhodet ikke noe alkoholforbruk å se ombord i båten, selv om den er utstyrt med bar så brukes den ikke til slikt mens båten er i fart!)

Svalbard calling – rapport #8

Nå er det definitivt slutt på mobildekningen for en stund. De siste prikkene både fra norsk og russisk operatør forsvant i dag, så kommunikasjonen herfra til vi returnerer om en 10-12 dager må gå via satellitt. Jeg har aldri satt mine ben i en Iridium tidligere, men phone home funka fint det.

Det er en anelse bråkete og luftig å stå på dekk med telefonen, men den må få tak i sin svevende base og da nytter det ikke å forsøke innendørs.

I dag passerer vi en ti-milepæl; 100 000 meter sjøfiberkabel er rullet ut av denne første land-sjø-land-forbindelsen mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund. Ti mil, altså – det er vel en smule kult?! Dette bildet er tatt i går morges og viser omtrent 55 kilometer, så det har gått radig de siste 36 timene.

Se her, pappa; sånn ser undervannsbildene av kabel i plog ut. Det er en heller ensformig spillefilm, kan du si. I øyeblikket har vi forresten ikke bilde i det hele tatt derfra – noe så trivielt som en sikring sørget for stopp fra kameraoverføringen. Men den fancy grafikken fra blåskjermene gir oss masse moro!

Noen øyeblikk må bare nytes i fulle drag. Sola varmet godt i sør (og le) da vi snudde baugen enda litt mer nordover, dekk 7 har en perfekt veranda for å koble ut litt på. (Jeg holdt sikkert på å skulle si noe da bildet ble tatt, jeg skravler antagelig hele tiden…)

Den blå rundingen viser posisjonen vår i morges og kursen som nå går rett mot Kaldneset på Forlandet.

Og dette er altså det vi ser gjennom vinduet – et bilde yter ikke utsikten rettferdighet, dette må bare oppleves!Jeg har lugar på babord side på offisersdekk (dekk 6) og synes jeg er griseheldig som kan se ren horisont ut av vinduene. Fortsatt håper jeg på litt mer sjø, men den forsiktige vinden som kommer fra øst/nordøst skaper ikke akkurat sjøsprøyt rundt skipet.Våre faste følgesvenner på turen er havhestene, de kretser rundt oss hele døgnet og det ser ut som de bare hviler på sjøen. Artige fugler med imponerende vingespenn på nesten halvannen meter.Nede på dekk står en liten godbit og venter. Eller liten er vel feil betegnelse; det er et monster av en ROV som skal på kjøretur i løpet av denne ferden. Excalibur kan operere på inntil 2000 meters dyp! Så voldsomme dybder får vi ikke her, men følg med likevel; dette blir stas å se på.

Kabelskipet Cable Innovator har sitt offisielle emblem, til venstre en brodert utgave på ei t-skjorte. Det er en herlig sans for humor hos de som har laget logoen til høyre, synes jeg – den henger i offiserenes bar. 🙂

Jeg klarte forøvrig ikke å finne et eget sjømannsuttrykk for utvendig tak på båt, taket vi rusler på av og til er vel heller et dekk oppå øverste dekk – hvis det gir noen mening? Her er det noen maritime uttrykk som vi førstereis godt kan lese på. Men sjømannsspråket burde hatt en revisjon altså; jeg synes for eksempel at bysse burde være effekten av dønningene – sjelden har jeg vel blitt bysset så grundig i søvn som de siste par dagene 🙂