uninett – Page 8 – SKRIBLERIER FRA GRETES HODE

Svalbard calling – rapport #1

Jepp, her er jeg igjen! Svalbard innfrir alle forventninger fra første øyeblikk, og jeg er allerede stappfull av inntrykk selv om jeg bare har vært her et knapt døgn så langt. Jeg hadde akkurat rukket å venne meg til kveldsmørke med levende lys da jeg fløy rett inn i solskinnet rett før midnatt.

Og solskinnet fortsatte bare. Dette er Hotellneset, med flyplassen helt til høyre. De små vortene er fra venstre en monsterkompressor, vår nybygde lille hytte for ilandføring av kabler, en container og endelig den hytta som huser fastlandsfiberen fra 2004 (som har fått gjerde rundt; mangler bare blomsterkasser der!).

Vi tilbringer dagene ombord i dykkerbåten Viking Explorer nå mens det pågår forberedelser til å starte kabellegging. Dette er den lille båten – leid med skipper for anledningen. Mannskapet består i tillegg av fem dykkere fra Fagdykk og oss to fotomatroser fra Uninett. Ettersom Helge er prosjektleder så er vel jeg lettmatros vil jeg tro.

Helge har i alle fall fullt overoppsyn med alt som skjer. Han har vært her (og skal være her) så lenge at han begynner vel snart å snakke svalbardsk! Sjekk den himmelfargen da, og legg til vindstille + trivelig arbeidsgjeng, så har du en anelse om dagens innhold.

Dette er fra kommandosentralen for dykkerne. Den er faktisk installert i en container som er senket på lastedekket på dykkerbåten. Snasent opplegg, utrolig mye teknikknakk og fabelaktig proffe karer som betjener alt sammen.Her klargjøres Arild sjefsdykker for sin tørn i vannet. Hjelmen han skal bruke koster sine seksti tusen kroner, best å passe seg for å snuble og knuse den …!Neida, de henger ikke opp dykkere bakpå båten – bildet er tatt idet Arild hopper utfor kanten 🙂

Helge studerer neste generasjon sentralstøvsuger! Den svære kompresssoren på stranda ble brukt til å kjøre denne sugeren som blir brukt til å rydde unna bunnmasse rundt kabelrøret som kommer ut i havbunnen på litt under 20 meters dyp.

Sugemaskinen i aksjon der nede, vi fikk litt underholdning på overflata mens det pågikk. Det blir også filmet fra den fancy hjelmen, så det kan dukke opp ganske så kule undervannsbilder etter hvert!

Skipper Lars spanderte kjeks, og selv om vi befant oss mye utenfor dykkerbåten, i en liten Zodiac-rib så var vi ikke tunge å hale inn for en godbit!

Nå flyr jeg

I dag er jeg endelig på vei til eventyret. Jeg føler meg litt som en ekte eventyrer, ukjent som jeg er med alt som venter. Jeg har ikke engang bestilt noen returbillett – ganske enkelt fordi jeg ikke vet nøyaktig når ferden er slutt. Jeg satser på at vulkanen Bárðarbunga på Island holder seg i ro i begge ender av reisen min!

havhest Havhesten på bildet fulgte oss på båttur den siste dagen i Ny-Ålesund i juni. Jeg er veldig spent på om det blir noe dyreliv rundt oss på den kommende turen, spesielt rundt Prins Karls Forland som er et naturreservat og et område med stor utbredelse av sel, men også hvalross.

Landskapet er jo fullstendig stunning – dyreliv eller ikke. I morgen er siste dag med midnattsol i Ny-Ålesund, så det blir kanskje en skikkelig solnedgang i havet? (wikipedia sitt bilde)

Jeg vet ikke en gang om jeg får hekta meg på nett så ofte og enkelt som jeg ønsker. Ikke at jeg på noen måte er avhengig av surfing og denslags! Men jeg liker jo å plapre om det jeg har opplevd og målet er helt klart å få ut ferskest mulig nytt fra reisen. De første par dagene er jeg øyfast på Spitsbergen, så da skal det nok gå fint. Bord-om-båten er det litt mer i det (bøljan) blå.

Om AIS og Svalbardtur

Jeg annonserte for litt siden at jeg igjen skal ut på reise. Der oppga jeg link til AIS-informasjon for skipet som gjør at vi kan følge med på hvor hun befinner seg til enhver tid. Det kommer imidlertid en periode før vår reise der vi ikke får noen data (altså; mens skipet seiler på vei til vårt oppdrag), fordi dekningskartet for denne informasjonen ikke omfatter det nordlige Norskehavet og Barentshavet mellom Norskekysten og Svalbard.

Skipet skal foreta en siste kartleggingsreise mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund kort tid før vi mønstrer på. Den ferden, samt selve kabelleggingen skal det være mulig å følge. Jeg gleder meg i alle fall, gjør ikke du også? 🙂

Jeg mønstrer på

Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si, gitt! En slags barnslig drøm om å bli sjømann blir til virkelighet for en (relativt) kort stund. Jeg skal nemlig reise til Svalbard igjen om en måneds tid, denne gangen for å være med på legging av sjøfiberkabelen mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund.

Skipet som skal legge kabelen heter Cable Innovator og jeg skal rapportere fra denne prosessen med legging av den første kabelen (av to) som er på hele 27 mil (hver) – altså litt lenger enn den trekilometeren vi håndstabla i juni. Min reise blir på to til tre uker, og jeg gleder meg som en unge! Ved å følge denne linken kan du faktisk se hvor skipet befinner seg. Bildene er tatt i juni (av Global Marine Systems) da skipet var i Rognan og lastet ombord kablene våre.

Jeg må innrømme at det blir litt weird å bruke de siste dagene av sommerferien til å pakke vinterklær igjen, men det går helt greit altså. Tenk at drømmen om Svalbard igjen skal bli virkelighet – sammen med livet på sjøen! Og er du litt interessert i rapporter fra dette prosjektet, så er det bare å følge med. Så sant det er mulig å finne internettet, så kommer de her 🙂

Reisebrev #11 fra Ny-Ålesund

Dette blir det siste reisebrevet fra meg. Overleveringen skjer hjemmefra denne gangen, etter et døgn i Longyearbyen og en lang hjemreise. Og en arbeidsdag der jeg ikke klarte å slutte å smile 🙂

Dessverre var by- og gruvemuseet i Ny-Ålesund stengt og under oppussing, men vi fikk komme inn og se oss rundt likevel. Det er utrolig mye historie der inne, vitnesbyrd om et samfunn med familieliv (de hadde til og med en skole med 18 unger) som må ha vært uendelig fjernt fra noe vi i dag kan forestille oss. Tenk bare på vær, klima, isolasjon og arbeidsforhold.

Jeg er så stappfull av inntrykk og opplevelser, det er bare en brøkdel som er festet til minnebrikker og servere og delt med omverdenen. En del er rett og slett umulig å formidle, det må bare oppleves, man må ha vært her og tatt del i hverdagen for å begynne å forstå greia.

Som for eksempel dette toget – det minste av fire – som tilfeldigvis ble stående igjen da gruvedriften ble stanset og det meste av togmaterialet ble fraktet til fastlandet som skrap.

Rett ved siden av ligger Mellageret, der ble det i tidligere tider lagret nettopp mel, men også sukker, kaffe og tørket frukt. Her er det pub en kveld i uka for fastboende – altså litt av et privilegium å ha vært med på en kveld der!

Litt fantasi og litt skjemt; det finnes etter sigende en ansiennitetsordning der beboere som har vært der lengst får flytte til de beste boligene etter hvert – kanskje dette er endestasjonen?Den gamle telegrafstasjonen er nyrestaurert nå. Her var det hektisk aktivitet da Roald Amundsen startet sin berømte luftskipsekspedisjon i 1926. Legg merke til fravær av takrenner – fordi de opprinnelige husene ikke hadde takrenner bygges det heller ikke på nye bygninger eller ved restaurering. Historisk riktig, men litt pussig sånn rent praktisk kanskje. Og foran Nordpolhotellet kneiser den gode Amundsen.

Alle husene med de rare navnene – Amsterdam, Fjøset, Ballonghuset, Mexico, Setra, Snekkasjen, Glassvattbua og mange, mange fler – alle de gamle historiene og skrønene, det unike felleskapet innbyggerne har den tiden de er her; jeg er glad jeg fikk være en del av dette og ikke bare trampet i land som turist – de får nemlig ikke se stort eller bevege seg på særlig mye av området!

Man hører jo om tilværelsen her innimellom, og et besøk på bare 10 dager i Ny-Ålesund er neppe nok til å forstå alt. Men som arbeidende innbygger er man privilegert med hus, mat og varme. Maten var fremragende, men jeg må innrømme at jeg savnet frisk agurk, tomat, paprika og salat. Sånt fortæres i ren bonanza-stil de første par ukene etter at forsyningsskipet har vært der og vi reiste hjem et par dager før neste forsyning. Allikevel; toppkarakter til kokken!

Men dette skal altså også være en siste beretning om jobben vi har gjort, og etter ankomst til Longyearbyen var det fortsatt arbeidstid for oss.

Også Longyearbyen byr på eksotisk frokostunderholdning, det skal de ha!

Vår gode kollega Kurosh møtte oss i Longyearbyen og var med på siste arbeidsdag. Det var en nesten pussig opplevelse å se flere mennesker inne på Kroa enn vi hadde omgåttes totalt de siste ti dagene.

Den siste dagen på Spitsbergen var også på alle måter en solskinnsdag, med en befaring på landtaksiden der vi fikk se rørene som skal bli starten på sjøreisen opp til Ny-Ålesund. Nå har vi i det minste tatt i begge endene! Kurosh vinker der borte på ett ilandføringspunkt mens Helge står ved rør nummer to.

Gutta diskuterer og spekulerer ved rørkveilen …… mens andre bruker den til å sitte på. Vi fikk gjennomført møter med folk som planlagt både her og der. En aldri så liten milepæl for min del var å få målepålen på UNIS på lufta.

Jeg har vært i Longyearbyen tidligere og satt også den gangen igjen med følelsen av å ha vært med på noe spesielt. Jeg har ikke opplevd Svalbard i mørketida, men for ni år siden var vi med på overgangen til lysere kvelder midt i april. I år har vi hatt solskinn døgnet rundt (vel – en og annen sky har vi dog sett) og da snakker vi sol høyt på himmelen, ikke bare sånn nordnorsk sola så vidt over horisonten-midnattsol! Før avmarsj til flyplassen rakk vi en utelunsj i sola i Longyearbyen og en visitt innom både Nordpolet og Gullgruva – dermed var kanskje det viktigste gjennomført?

Tusen takk til alle som har oppmuntret til skriving av disse reisebrevene, og ekstra takk til dere som både har lest og kommentert!

Reisebrev #10 fra Ny-Ålesund

I dag vil jeg starte med litt skryt igjen. Først og fremst til Helge som er prosjektleder; ikke bare for dette lille prosjektet som vi nå har gjennomført, men for hele hovedprosjektet med legging av sjøfiberkabel fra Longyearbyen til Ny-Ålesund som skal fullføres i september. Dette skal skje med spesialskip og i mye større skala enn vår jobb. Jeg kan allerede nå garantere at jeg skal rapportere fra denne jobben også, selv om jeg tviler sterkt på at det blir fra location.

Helge har en unik kontroll på alle nivåer av detaljer i prosjektet og er en leder jeg respekterer svært høyt. Han har skapt et samarbeid mellom oss tre som jeg knapt har opplevd maken til og det har vært en fornøyelse å stille opp hundre prosent! Frode skal også ha en solid dose ros, for fagkunnskap, fantasi, stå-på-evne, humør og på alle måter et realt samarbeid. Jeg bøyer meg i hatten for dere, altså!

Selv om vi i skrivende stund sitter samlet på usle 78° nord i Longyearbyen, så dreier dagens rapport seg aller mest om Ny-Ålesund. Derfor opprettholdes tradisjonen med samme tittel på publiseringen (som jeg vil gjøre til jeg har rapportert meg ferdig).

Oppryddingen av utstyr og overflødig emballasje fra jobbingen i sjøkanten gikk over all forventning (som alt annet har gjort) og vi var faktisk ferdig med dette rett etter frokost. Befaring i utstyrsrom og kartlegging av behov for videre utbygging i disse gikk også kjapt og ryddig unna. Mye må klargjøres og forberedes for senere drift, slike on-site-besøk er viktige og uvurderlige!

Kapping av denne kabelen krever sitt utstyr, det er nemlig ganske heftig med armering inni der. Det som er selve fiberen ligger godt beskyttet inni den innerste kjernen.Vi kappet enden på innomhus-enden og sikret oss en liten souvenir hver i dag. Mer hands-on enn dette blir det ikke.

Med et fantastisk blåvær avgjorde vi raskt at en liten utflukt kunne passe godt før vi måtte pakke og avslutte eventyret. Helge forbereder som alltid våpenet før vi beveger oss ut fra byen. Vi fikk leie en av velferdsbåtene, en liten aluminiumsbåt med 50 hk-motor. Planen var å tusle innover mot isbreene. Etter bare kort tid oppdaget vi liv inne ved stranda med en diger fugleflokk og sannelig – en svær finnhval!

Det så ut som den var helt inne ved strandkanten, men det må ha vært dypt der, for den dykket rett ned mange ganger før den vendte snuten mot oss.

Sjekk de fantastiske tegningene på halen, det er helt ellevilt å ha sett dette på så kloss hold.

Her får man et lite inntrykk av hvor nært hvalen var båten. En slik hval blir omtrent 24 meter lang i arktiske strøk, så det var ingen småkar vi ble kjent med! Her er han på vei utover fjorden og passerer snart byen på veien. Det ble en fantastisk nær opplevelse av hvalens pustepauser mens den sannsynligvis jaktet fisk, og fuglene fulgte matsporet. Så nært har jeg aldri sett hval før, et minne for livet!

Det nærmet seg ubønnhørlig avreise. Oppe på flyplassen fikk vi ta en del bilder før flyet kom. Her ser vi hele bukta der kabelen går, fra Brandalpynten til venstre og byen til høyre. Det ble drømmeforhold for flyturen, selv for meg som kanskje hadde gruet mest av alt til akkurat den delen av turen. Faktisk tok jeg meg i å glede meg til å fly i småflyet – det sier ikke rent lite.

Vi var de eneste tre passasjerene ombord og fikk ikke bare velge sete – vi fikk også velge hvilken rute flyet skulle ta for best mulig fotovinkel! Selvfølgelig valgte vi en overflyving over bukta og byen så vi fikk samle enda flere gode minner.Tenk å være så utrolig heldig med også de siste timene av oppholdet i denne lille perlen. Og tenk for et eventyr vi har vært med på!

De vakre fjellene Tre kroner fikk vi se på nært hold både fra båt og fra luften. Klistret til huske-musklene for all fremtid 🙂

Mens jeg husker det: Det er en skikkelig fotodugnad bak alle bildene i alle reisebrevene, både Frode og Helge har bidratt minst like mye som meg til materialet. Mye er også klipt fra filmsnutter, æren for disse er ene og alene guttas!

Reisebrev #9 fra Ny-Ålesund

Det er skikkelig artig at så mange følger med på denne reisen og at mange stiller spørsmål omkring jobben vi gjør. Jeg vil veldig gjerne ha tilbakemeldinger her, så skriv i vei! En del har lurt på hvorfor prosjektet gjennomføres på denne måten, og det er relativt enkelt å forklare med ett hovedstikkord; kostnader – men like viktige stikkord er for oss lokalkunnskap, eierskap, stolthet og arbeidsglede!

At vi gjennomfører den fysiske leggingen av kabel og beskyttelse selv koster oss omtrent 1/4 av kostnadene ved å sette det bort. Det er krevende å gjøre denne jobben i arktiske strøk, og eksterne leverandører ville krevd svært romslige marginer i forbindelse med all mulig usikkerhet og risiko – ikke minst rundt klima-, vær- og geografiforhold men også maskineri, utstyr, mannskaper og lignende. Vi samarbeider med Kings Bay som kjenner de lokale forholdene best av alle og har stedlige ressurser til vår disposisjon. Samtidig får vi førstehånds innsikt i forholdene her oppe hvor vi skal stå for driften av et høykapasitetsnett med stor prestisje. Kings Bay sine ansatte byttes ut hvert andre år, så verdien av at vi kjenner prosjektet og lager dokumentasjonen selv er svært stor ved at vi får beholde kontinuiteten i vår driftsorganisasjon – som ikke er enkeltpersonavhengig.

Det er dessuten ikke til å legge skjul på at det er et eventyr for oss å være her – vi var ikke vanskelige å be! Trening får vi på kjøpet – jeg regner med alle kan se at musklene mine har vokst enormt de siste par-tre dagene!

Denne niende dagen ble dagen for avslutning av en mengde ting. Kroppen skrek etter hvile da vekkeklokka plutselig var innstilt på arbeidsdag igjen, men det er utrolig hva som funker når man først er i gang. For nå så vi enden på jernlempinga og kastet oss ut i siste opplasting i begge båtene med kurs for Brandalpynten.

Hansvik’en med riggeutstyret og en tredel av rørpipene.I havnebåten lastet vi dobbel porsjon og tøffet deretter i nordvestlig retning utover fjorden – til Brandalpynten såklart.Så digert fottøy har jeg aldri hatt på meg, i alle fall ikke flerfoldige arbeidsdager. Støvlene på overlevelsesdrakten jeg lånte var nøyaktig fem nummer for store. Ikke akkurat tær i sandstrand dette, men jeg ville ikke byttet akkurat nå!

Arbeidstempoet bar preg av optimisme og muligheten til å bli ferdig, jeg må innrømme at det var litt godt å se bunnen i kassene etter hvert. Også i dag var sjøen blikkstille, så det var svært behagelige forhold å jobbe i. Ettersom dette var vårt siste opphold på Brandalpynten var vi spente på om Selfie ville dukke opp. Og han sviktet naturligvis ikke. Samtidig hadde vi selskap av frøken Rein inne på stranda (jeg tror det var den samme drektige simla som var i byen tidligere). Man skulle nesten tro det var regissert av en ypperlig turoperatør; de to fant det nemlig helt naturlig å møtes i vannkanten for et lite pauseshow for oss.

Tydelig nysgjerrige både på hverandre og oss ga de oss en opplevelse som i alle fall jeg vil huske! For et privilegium å få se dem i egne omgivelser, i privat og uforstyrret natur!Selfie rundet båten et par ganger for å si takk for laget, tror jeg. Plopp – så var han borte … God tur på ferden videre, kjekken. Pass deg for bamsen.
Og plutselig var vi kommet til siste skrue og siste protectorshell der ute i Kolhamnlaguna. En litt merkelig følelse, men også utrolig deilig! Petter Smart-riggen holdt hele jobben gjennom, det var vi skikkelig fornøyd med.
Frode fant ut at tidspunktet var akkurat passe til en liten siesta – om den ble aldri så kort, så var den fullt fortjent! Straks etterpå startet vi en spennende seanse med å filme kabelen under vann. Det var virkelig et av høydepunktene for dagen å se den filmen, jeg føler jo at dette er litt mitt!

Er ikke dette litt av et skue, så vet ikke jeg! Her følger kameraet rørgata vår utover bukta og vi er svært godt fornøyd med traséen og måten kabelen har lagt seg på havbunnen på.

En aller siste oppgave ventet helt inne ved bystranda, der et gammelt pumpehus skal rives. Der er det en del skrapjern og skarpe steiner, så beskyttelse av kabelen trengtes også der. De siste 11 meterne (altså 176 kilo!) med jern ble svømt på plass og vi fikk en siste omgang i overlevelsesdressene før avslutning i tide til middag. (Du ser rørdungen liggende på den tørre ytterkanten av grøfta hvis du ser godt etter)
I tillegg til litt møtevirksomhet og kartlegging av lokal infrastruktur gjenstår det nå mest opprydding før vi må pakke sammen. Vi skal besøke UNIS og Longyearbyen før flysnuten peker mot fastlandet. Men fatt mot; det kommer fortsatt rapporter altså!

Reisebrev #8 fra Ny-Ålesund

Jeg vet ikke åssen det er for gutta, men for min del har denne dagen vært nokså seig. Ikke tro et øyeblikk at den ikke har vært bra, for det har den absolutt vært. Men vi har transportert og lagt protectorshell omtrent hele dagen, og det er tungt-tungt-tungt arbeid!

En kasse lastes ned i Hansvik’en, vannlinjen forandret seg temmelig synlig da den var ombord og båten gikk ikke akkurat i plan på overfarten. Men det ble stabilt, ja!

Litt selvskryt hører vel med i en jobbrapport, ikke sant? I dag (og forsåvidt alle de tidligere dagene) slo det meg hvor raskt vi kommer inn i effektiv arbeidsdeling på alle de pussmerkelige oppgavene vi skal løse på løpende bånd. Pågående stålrørmontering går så jevnt at man skulle tro vi var koreografert.

Samlebåndprinsippet – løft, montér, skru, snu, skru, løft – ser det ikke artig ut?

Å få transportert 150 meter stål over bukta tar tid med småbåter. Vekta på siste rest med rør er totalt nesten to og et halvt tonn, så det sier seg selv at det må deles opp i etapper. Slike kasser som Frode tar imot her har vi noen igjen av, og de må tømmes for hånd – vi legger elementene flatt i bunnen av havnebåten og kjører litt hver tur, omtrent 30 meter er passe.

Med en arbeidsfart som krever mange manuelle operasjoner for hver halvmeter går det altså ikke i rasende tempo utover sjøen. Derfor føles det litt seigt.

Men det går fremover på glimrende vis og vi har hatt enda en fantastisk dag med vindstille og flat sjø. Vi beveger oss sakte, men sikkert ut fra strandkanten på Brandalpynten.

Vår lille venn, som sel(v)følgelig har fått det klingende navnet Selfie, møtte også i dag trofast opp til arbeidsøkta ute ved Brandal. Han er så utrolig skjønn! Vi forsøkte å legge ut ei blåse til ham som han kunne leke med, men det ble kanskje for nært båten. Uansett lekte og svømte han ivrig rundt oss og demonstrerte både fart og smidighet like under vannskorpa. Utpå ettermiddagen kom han sammen med en annen sel, tydelig eldre – kanskje pappa’n? Vi har noen bilder av begge to, men det er utvilsomt junior her som er storsjarmøren.

Hjemfarten over speilblank sjø etter endt arbeidsdag var en nydelig liten sjøreise, kaptein Helge så ut til å trives særdeles godt også bak spakene på havnebåten.

Vi forlater Brandalpynten for denne gang, men må tilbake i morgen for fullføring av armeringsjobben.Sjekk det fløyelsglatte vannspeilet! Med slike omgivelser kan bare musklene jamre seg etter uvant jobbing – jeg har fått belønning i å få oppleve alt dette og i tillegg få kveite til middag! Og i morgen er det faktisk arbeidsdag 😉

PS – jeg tror jeg skal selge kettlebell’en min, treningseffekten kan neppe måle seg med alle knebøy og markløft av protectorshell en hel arbeidsdag!

Reisebrev #7 fra Ny-Ålesund

I dag var det fridag i Ny-Ålesund for de som normalt jobber her. Det var veldig stille over alt, helt tydelig at en hviledag er kjærkommen! Vi hørte likevel enkelte ymte om at de helst ville jobbet, forståelig det også – det er ikke SÅ mye å henge i med heromkring.

Men vi kribler jo etter å komme i mål med jobben vår, så dagens outfit ble overlevelsesdresser og dagens mål var å teste festing av protector shell’ene på kabelen. Under gammelkaia var det delvis veldig lite sjø, så vi startet der.

Helge har klappet på halvmeter nummer én og ser svært så fornøyd ut. Nå er det bare 199,5 meter igjen!

Etter hvert som kabelen forsvant i dypet ble det fryktelig tungt å holde den oppe. Vi hektet den over båtripa, men fant fort ut at vi trengte noe for å beskytte båten og for å lette håndteringen. Den lokale Petter Smart (kjent fra tidligere sveiseoppdrag på trommelen) skjønte straks hva vi trengte og kom med dette røret til oss. Derfra gikk monteringen som smurt og vi fikk lagt ferdig rundt 30 meter der det skulle til under kaia.

Hvert ledd her er drøye halvmeteren og hele greia veier 16 kilo per meter. Det er vel forståelig at kabelen søker ned mot bunnen etter innkapsling.

Mens vi jobbet ved kaia kom vår lille venn selen innom. Han er nok skikkelig selskapssyk og nysgjerrig, jeg er sikker på det er samme tass som også har holdt oss med selskap på Brandalpynten.

Og så fikk vi omsider badet Frode i dag, en kjapp dukkert i grøfta for å legge kabelen pent på plass mens den ennå var synlig. Den siste fyllingen skjer nok snart her – når arbeidsfolket slipper til maskinene sine igjen.

Vi kjørte over til Brandalpynten med et prøvelass med stålrør og startet legging fra grøfta og ut mot sjøen. Herfra skal resten av beskyttelsen legges i sjøen for å beskytte kabelen mot isfjell som kan komme inn i dette området. Patenten med føringsrør over båtripa blir løsningen fra nå av. Dette syns vi allerede er velprøvd og svært vellykket, det blir spennende å se hvor lang tid det tar. Så en dag for prøving endte altså opp med omtrent kvartgjort jobb, ikke dårlig, hva?

Det er uvanlig mye snø på bakken her (sier de innfødte) til å være juni. Fuglene merker problemet fordi de ikke finner barmark til hekkingen og vi (folk) merker det på veldig aktive fugler på leting etter egnet reirsted. Det hindrer dem tydeligvis ikke i hverdagslige sysler:

Og så kan vi jo nevne at vi til frokost fikk se en hel flokk hvithval i sjøen og en polarrev på land. Det er vel relativt eksklusiv frokostunderholdning? I mangel av andre spennende dyre-nærkontaktbilder kan jeg i alle fall presentere kameraten fra spisesalen:

Reisebrev #6 fra Ny-Ålesund

Pinseaften i polarområdet er ikke som pinseaften andre steder, det er helt sikkert. Den første morgenen med sove til du våkner av deg selv-tillatelse startet for min del med steikende sol gjennom persiennene på rommet og nøyaktig klokka 06:28, tidspunktet for vekkerklokke på hverdager (uten at det ringte – man har da vett til å slå av i helgene!). Litt sløving med bok, rydding av rom og sånt forefallende arbeid fikk tiden til å gå frem til brunsj i servicebygget i ti-tida.

Det kom et båtlass turister i dag (igjen) og de fikk sannelig valuta for pengene. Ei simle hadde nemlig lagt seg til ro like utenfor butikken. En lokal innbygger her fortalte at han trodde hun var drektig og derfor tok livet litt med ro. Hun var i alle fall veldig flott å se på og veldig rolig selv om jeg gikk helt bort til henne.

Ferden gikk deretter til havnelageret og ryddejobben med resten av plastkannene som ble fjernet fra sjøkabelen i går. Nå er alle løse blåser tilbake på paller og noenlunde forsvarlig pakket. Det gikk mye kjappere enn fryktet! Snurring av plast rundt kannene gikk etter hvert kjapt og greit, men du verden hvor svimmel man blir av sånt!

Rimelig tett med kanner og paller!

dag6-ferdig-kanner — Mon tro om noen ser høydeforskjell på arbeidsstokken

dag6-tskjortejobbing — Tømming av vannskvetter; legg merke til t-skjorte som arbeidsantrekk utendørs!

Med alle pallene ferdigpakket var vi klare for ny tur til Brandalpynten. Ikke at jeg trodde bjørnefaren var så stor der ute på sjøen, men jeg syns det var stas å passe børsa og jeg så sikkert ganske tøff ut, tenkte jeg.

Den lille Hansvik’en lå klar på stranda og på overfarten tok vi oss tid til en liten isflaksafari – breene innerst i fjorden har kalvet rikelig de siste dagene og noen av flakene var utrolig flotte å se på.

Vel fremme på Brandal var oppgaven å få kabelen ned i nygravd grøft før siste etappe oppover mot platået der VLBI-stasjonen skal ligge. I påvente av grøftegravermann og ferdigtrekking av kabelkveil så gutta sitt snitt til en liten strandferie.

dag6-beach-boys — Beach Boys à la 79° Nord!

dag6-brandal-groft — Fabelaktig flott grøft, ikke sant?

dag6-fiber-brandal — Helge og Frode (langt der borte) lemper kabelen ned i grøfta

dag6-frode-kabeltrekker — Frode fikk trampa litt i snøen oppover fra stranda

dag6-gjestebok — Vi tok en svipp innom Brandalshytta, der måtte vi jo skrive i gjesteboka

Folk her i Ny-Ålesund drar til stadighet på hytteturer – korte eller lange. Denne gangen var vår visitt relativt kort på Brandalshytta, men When in Ny-Ålesund osv …

Mens vi var ute på pynten fikk vi igjen besøk av vår lille venn fra i går, selen. Men enda mer spennende var det at det dukket opp hvithval. Den var ikke så villig til å vise seg frem, det ble liksom med ryggrundingen. Men det er hval. Og det er første gang jeg har sett dem. Så derfor; opplevelse!

Straks etter naturopplevelsene og kabelflyttingen skulle vi få smake på nordområdenes kjappe værskifte; sjøen tok plutselig løs og sendte oss en heftig pålandssjø. Vi fikk trøbbel med å skyve fra båtene og etter en del om og men endte vi opp med å slepe Hansvik-båten etter havnebåten. Det ble en nokså fuktig retur til byen med litt hopp og sprett, aller mest for prosjektlederen som fikk gleden av å klamre seg fast som alenepassasjer der bak.

Det var egentlig like prisverdig av Frode å filme hele denne turen – strengt tatt hadde vi vel nok med å holde oss fast og ikke hoppe overbord, alle mann. Våte til skinnet bestemte vi oss for å avslutte arbeidsdagen. Vi gikk faktisk glipp av lørdags-kaka også, men en varm dusj smakte nesten like godt (tror vi) etter denne turen.

Lørdagskveld i Ny-Ålesund betyr litt ekstra stas og service, middagen var aldeles classy, med and på menyen. Deretter åpnet Mellageret (puben) – eneste sted i byen der all betaling foregår kontant. Heldige oss fikk ukelønn av sjefen, så vi kunne kjøpe oss litt lørdagsgodt!

… og vips hadde vi brukt femten kroner hver av kapitalen vår!

Det er forøvrig ganske morsomt at patcherommet utstyrt med velkjent ip-adresse befinner seg på do på puben. Midnattsola var på sitt flotteste denne pinseaftenen og vi avsluttet med en fotoshoot i byen. Omgivelsene er fantastiske, men jammen er disse kollegaene spesielle også!

Det ble alt i alt en voldsomt innholdsrik dag, dette. En del greier må rett og slett vente til et senere reisebrev. Jeg tror faktisk jeg kan garantere at jeg skal klare å fylle noen dager til med skriblerier 🙂