Month: March 2012

HEY – bikkja di

… pessa på blomsterkassa mi!

Det var meldingen jeg fikk av en nabo her om dagen. Jeg gikk i mine egne tanker – det gjorde sikkert Lukas også – og tuslet mot lysløypa mens hunden svinset og snuste som vanlig. Så hørte jeg et kraftig “HEI” bak meg, men jeg så ingen. Da kom det igjen, enda høyere, og der kom sannelig en furie i tøfler løpende opp i lysløypa, etter oss. Der fikk jeg en overhøvling av de sjeldne – at jeg kunne la bikkja løpe løs og pesse på blomsterkassan var altså det verste hun hadde opplevd, denne furien.

Joda, jeg la meg så flat som det er mulig å legge seg, beklaget på det sterkeste, lovte at det aldri skulle gjenta seg og alt det der. Jeg presiserte dog at hunden ikke løp løs, han var i bånd. Men i egne tanker legger jeg ikke alltid merke til de mikroskopiske stoppene han gjør for å skvette. Stopper han for større forretninger ser jeg det selvfølgelig.

En liten pitstop – som mor ikke alltid får med seg

Jeg har altså ikke tenkt at det skal gjenta seg. Jeg kommer ganske enkelt aldri til å gå akkurat den veien opp til lysløypa flere ganger. I ettertid synes jeg det var feil av damen å reagere på denne måten, men jeg har så mange andre fine turveier å bruke at hun skal slippe å stå bak kjøkkengardinen for å følge med oss flere ganger. Ja, jeg skjønner at det er ukult med hundepiss opp etter husveggene. Men denne blomsterkassen var fullstendig nedsnødd, sto omtrent midt på gårdsplassen og jeg vedder på at Lukas ikke ville vist den minste interesse for den om ikke en annen hund hadde pessa på den før ham. De stakkars dråpene forsvant helt sikkert med snøen som smeltet i dagene etterpå. Dessuten var hunden i bånd, jeg slipper ham ikke løs i boligfeltet og veldig sjelden i skogen. Kanskje hun egentlig hadde tenkt å finne en grunn til anmeldelse for brudd på båndtvangen, hva vet jeg – hun virket i alle fall skuffet når jeg faktisk viste henne hele båndets lengde. Kanskje hun er lei av passering over gårdsplassen sin og bare har ventet på en grunn til å jage folk? Eller kanskje det faktisk er mange tilfeller av hundepessing rundt huset hennes. Jeg har ofte observert en katt rundt dette huset. Kanskje er det ikke hennes, men i ettertid har jeg tenkt at jeg burde spørre henne om hvor katten hennes pesser.

Kveldssyn

Det begynner å bli noen år siden jeg kjøpte nye briller – tre, for å være nøyaktig. De brillene er fortsatt gode de, men siden det er progressive glass i dem, så er de ikke like gode som lesebriller for en lese på senga-lesehest som meg. Der har jeg som regel brukt billigbriller og andre enstyrkebriller som har vært tilgjengelige. Olav fikk med et sånt par på kjøpet da han fikk nye briller, de passet utmerket til meg. Men du vet, ligge på puta og lese er ikke alltid det samme som å ligge helt i ro. En vakker dag var det en snuoperasjon som gjorde slutt på de gamle enstyrkebrillene. De ble så skjeve at jeg ikke klarer å plassere dem lenger…

Ikke lett å se kanskje? Men disse sitter ikke særlig bra på nesen…

Så da tok jeg en stor avgjørelse – nye sengebriller måtte til! Og igjen blir jeg litt forundret av prisen på ting. Jeg kjøpte altså helt nye briller, til den nette sum av 59 kroner. De gjør jobben, sitter godt og har riktig styrke. Hva i all verden er det brillebutikkene klarer å bruke så hinsides mye penger på ved tilpassing av briller? Jeg synes i alle fall disse er helt okei. Nå kan krimbøkene fortsatt slukes før sengetid.

Litt tøffe disse, vel? Jeg skal pusse dem, ser jeg…

 

Hellige helg

Jeg har funnet oppskriften. Hvordan sette pris på helgen. Det er bare å jobbe ræva av seg hele uka, ha fri når det er helg og gjøre det man liker aller best akkurat da. Jeg har liksom prøvd det før da, men nå ble det en skikkelig aha-opplevelse. Etter månedsvis med masse tid hjemme og liten forskjell på arbeidsdag og helg hadde jeg omsider både fredagsfølelsen og tid til å nyte minutter, timer og dager hjemme. Lukas og jeg brukte søndag formiddag til å gå en skikkelig tur i solskinnet. Det var sjeleterapi. Og kanskje også en liten fysikkopptur – jeg må virkelig komme meg i gang med trening nå.

Sånn ser vi ut på tur, vi go’kompisan!

Kunden har alltid rett?

Vi kjøpte en ny sofa til ungdomsstua i fjor. Sofaen var akkurat sånn som vi ville ha den – passe stor, plass til oppbevaring av sengetøy og enkel å gjøre om til en super gjesteseng. Damen som ekspederte oss var særdeles hyggelig, en veldig dyktig kundebehandler og vi syntes vi gjorde en real og god handel. (Vi kjøpte også spisestue med stoler, så vi handlet for en hel liten formue)

Ungdomsstua med ny sofa, plass for film, spill, musikk, pc, og overnatting!

Men etter kort tid var ikke sofaen særlig fin lenger – den nuppet noe aldeles forferdelig. Vi kontaktet da butikken, for vi regnet med at en eller annen hjelp ville vi få. Og om ikke noe kunne gjøres måtte vel heving av kjøpet være en selvsagt løsning.

Nupp på nupp på nupp...

Den gang ei, gitt. Uten å kjede noen med langtekkelige utbroderinger, så endte vår diskusjon med beskjed om at det ikke fantes noen mulighet for å returnere en vare i denne butikken. Det var dessuten ikke mange som hadde klaget, hadde det vært det så skulle de selvsagt tatt det på alvor. Men i vårt tilfelle var vi først til å klage og fabrikken kunne vise til en testrapport som gav de beste resultater. Så det så.

Men så dukket denne saken opp. Nøyaktig samme type sak, samme klage, samme butikkjede og samme svar som vi først fikk (med unntak av hjemmebesøket – ingen tok seg noen gang tid til å komme for å se på vår sofa). Jeg gjorde vår butikk oppmerksom på denne  tilsvarende saken og ba om en uttalelse fra dem. Etter en uke fikk jeg følgende på epost:

Fabrikken tar salongen i retur selv om de er uenige. Du kan levere tilbake sofaen på lager og få utbetalt pengene.

Så ble det returreis for den (egentlig) fine sofaen vår. Moralen i visa er: Ikke gi deg! Som kunde har du pinadø alltid rett!

Siste reis for ungdomssofaen

Nå starter jakten på ny sofa. Da vi leverte fra oss den gamle traff vi igjen på den hyggelige damen som solgte den til oss. Nok en gang viste hun seg som en skikkelig kundebehandler og ville så gjerne hjelpe oss. Hun ønsket oss hjertelig velkommen tilbake for å se på alternative stofftyper om vi allikevel ønsket den samme sofaen.

Tenk så mye de andre ansatte og butikkjeden hadde vunnet på en helt annen kundebehandling, slik som den ene ansatte de har viste oss. For oss hadde det faktisk hjulpet om de hadde vist litt interesse for oss – de kunne innrømmet at det var en feil, eller bare et litt dårlig produkt. De kunne kommet på hjemmebesøk og vist oss hvordan vi kunne fått vekk nuppene og fått en sofa vi kunne leve med. De kunne tilbudt oss en gratis sofapute eller ett eller annet nips. Eller som verste alternativ for dem; skifte stoff på sofaen. Men det var bare steil holdning og beskjed om å “støvsuge oftere”, “fabrikken har en fin testrapport” og “dere har for tørr luft inne”.  Må man virkelig “true” med pressen for å få et selvsagt medhold i en forbrukersak? Vi utgjør sikkert ikke så mye av kundegrunnlaget, men det skal nok litt til før vi kommer tilbake.

Tingenes tilstand

Kontrollen på sykehuset gikk fint, selv om jeg ikke er så bra som jeg skulle ønske. Det positive er at operasjonen har fungert som den skulle, og smertene i ryggen er nå bare sårhet og grosmerter.

Men så var det disse sitteproblemene da. De var egentlig ikke så forandret, og jeg er ganske frustrert og lei av å ha vondt. Doktor Rygg syntes også dette var bekymringsverdig, så han bestilte sporenstreks en time for meg til Doktor Halebein. Jeg fikk time allerede to dager etter, med nye røntgenbilder og en litt mer retningsbestemt undersøkelse av dette problemet. Jeg har ennå ikke hentet de nye røntgenbildene, får vise frem dem senere.

Men nå svever jeg nesten på skyer! Doktor Halebein kunne nemlig straks konstatere at halebeinet mitt er brukket, det er løst, til og med på to plasser. Og det neste han sa var at han skulle fikse det. Jeg skal bli helt bra!

Halebeinet henger og dingler, eksperten kunne både se og kjenne det

Smerter i halebeinet heter koksygodyni på fint. Jeg fikk en kortisonsprøyte rett i det ene løse leddet først. Dette skal gi en langstids-smertestillende effekt. Dersom det etter hvert blir samme smerter som før, så er det et par lure triks til i ermet til denne doktoren. Og i verste/beste fall vil han operere bort den løse halen. Dette heter koksygektomi. Det er ifølge legen en grei operasjon. Kanskje omtrent som å fjerne en blindtarm som er laget av bein?

Det vil nok ta litt tid ennå, men hva er vel et par måneder eller et halvår nå, når jeg skal bli kvitt smertene? Jeg kunne gjort ganske mye for å slippe en dag med smerter, og nå skal dette bli mitt nye liv. Nå skal jeg klare å jobbe for fullt ettersom målet er i sikte. Jeg er helt euforisk! 😀

Får ikke nok

Lukas ser ikke ut til å være det minste lei av vinteren. Han får bare ikke nok av snø, basing, løping, graving. Etter at vi kom hjem fra hytta til enda en omgang nysnø har han hatt storarbeid med å snuse opp dei faste postane, med å markere på alle de kjente buskene og hjørnene og med å løpe ut i hver eneste brøytekant for å velte seg rundt. Lysløypa er fortsatt en favoritt. Hvis vi passer på å gå tur når skiløperne er hjemme, så får vi boltre oss ganske fritt der.

Sånn ser jeg oftest hunden når vi er på vintertur

Nå har det regnet noen dager igjen – til min glede og hundens sorg. Hvis jeg skal gjette, så tror jeg kanskje han får oppfylt ønsket om nysnø før jeg får oppfylt mitt ønske om vår…

Godt skodd

Denne vinteren har det vært ekstra viktig for meg å ikke ramle på glatta. Jeg har prøvd ymse varianter av brodder, og til og med slitt ut mer enn ett par. Brodder er jo knalldyre, jeg har sett eksempler helt opp i fem hundre kroner! Nå har jeg funnet et par superbra brodder – som til alt overmål var kjempebillige og i riktig størrelse. Herligheten fant jeg på Mekk i Namsos, og prisen var 59 kroner. Til den prisen har jeg bare sett sånne mikroskopiske greier som ser mer ut som armbånd enn trygghet på isen. Way to go, sier jeg!

Nå kan det bare være blankis, jeg går trygt!