September 2014 – SKRIBLERIER FRA GRETES HODE

Rett i hjertet

Disse sukkersøte plaggene laget jeg i mai for Du Store Alpakka. Jeg var ekstremt spent på om hekleferdighetene mine strakk til, strikking er nok mye mer min greie.

Men oppdraget ble så absolutt tatt godt imot, se bare denne herlige meldingen jeg fikk:

Jeg blir så utrolig kry av sånt 😀 Og selvskryt skal man som kjent høre på, for det kommer fra hjertet! Nå er altså hjerte-oppskriftene ute og jeg kan røpe hemmeligheten. Hvis du får lyst å lage noe av dette så finner du oppskriftene i heftet som heter Maskerader 28.

Fargerike Svalbard

Det er litt snedig med Svalbard, på mange måter fremstår hele øyriket som nokså svart-hvitt. Det er kanskje derfor jeg blir så innmari fascinert av for eksempel solnedgangene. Før hjemreise fra Longyearbyen i går hadde vi noen timer å slå ihjel. Nede i strandkanten er det bygd ei hytte av søppel. Den er fargerik og spesiell, en spasertur dit var absolutt verdt gå-innsatsen!

En skikkelig fargeklatt med masse humor, fantasi og kunstnerisk frihet! Og en grundig dokumentasjon av forsøplingen i området. Det er årlige aksjoner for å rydde og fjerne sånt søppel, og denne hytta er resultatet av en sånn aksjon. Årlige ryddejobber er antagelig ikke nok. Hadde jeg vært syssel~~mann~~dame så skulle strendene vært søppelfrie!Til og med bålplass er det laget foran hytta, og noen har vært så rause å legge igjen ved der også. Knallfint!Og som enhver hytte med respekt for seg selv; hyttebok med plass til hilsener fra alle besøkende! Det var mange ytringer der med ønske om å bevare byggverket.Dørmatte vevd av gamle fiskegarn og en festlig uro av gamle sko! Flire mæ skakk 😀Jeg er riktignok lett å imponere, men dette var virkelig knallbra! Tenk for et herlig sted å rusle til, ta med barnehagen på tur eller bare se at søpla ikke ligger strødd i fjærasteinene. Inspirasjon til å plukke unna det som ligger på feil sted dette vel? Jeg synes hytta var et glimrende tiltak! Sørgelig å lese da at hytta skal rives … Flaks at jeg fikk besøke den i går, allerede i dag kommer kunstneren til Longyearbyen for å starte demonteringen.

Svalbard calling – rapport #34

I går kveld fant jeg dette brevet på oppslagstavla. Og før vi mønstret av Cable Innovator mottok vi gaver fra kaptein Shaun og skipet. En avkledd fiberkabel montert på sokkel skal bli med hjem som et kjært minne om fem fabelaktige uker i Arktis. I tillegg fikk vi et stykke jernbaneskinne, og det er noe av det mest spesielle jeg noen gang har opplevd å få!

I Ny-Ålesund står et tog (av alle ting) som er ett av flere fra tiden med gruvedrift i byen. Dette bildet viser dette toget i drift i Ny-Ålesund i 1956. Driften tok slutt i 1963 – samme år som jeg ble født. Da resten av togmaterialet ble sendt til fastlandet som skrapjern sto dette ene igjen og ble reddet av entusiaster som også har foretatt oppussing av “Nr. 2”. Av alle finurlige fun-facts jeg har sett tar dette nesten kaka; lokomotivet har fått navnet Grete.

Dette klippet viser deler av informasjonen som finnes om verdens nordligste jernbane. Skinnene til disse togene ble fjernet for å unngå utnyttelse av okkupasjonsmaktene under krigen. Hvor skinnene ble av er fortsatt ukjent.

Den 1. september i år var Cable Innovator utenfor Prins Karls Forland og pløyde fiberkabelen trygt ned i havbunnen. Da plogen ble heist opp hadde det hektet seg fast omtrent 20 fot jern på den. Dette ble etter hvert identifisert til å være togskinner og et par unike stykker er kappet opp, pusset og satt på sokkel. Sammen med et Certificate of authenticity har Helge og jeg mottatt hver vår.
I Helgebu på Hotellneset i Longyearbyen ligger min lille hilsen. Det har vært fabelaktig mye teknologi og fag i dette prosjektet. Samtidig er det viktig å huske på menneskene som går det ekstra skrittet for å få gjennomført sånt. Som prosjektleder har Helge vært svært tett på alle detaljer. Etter alt jeg har sett og vært med på (som egentlig bare er en liten del av prosjektet) må jeg bare bøye meg i hatten for hans kunnskap, oversikt, styring og fantasi. Evnen til å tenke utradisjonelt (for eksempel ta med en som meg på delprosjekt), til å gjøre hands on-arbeid selv og ikke minst motivere andre utgjør til sammen en styrke som har fått dette i land (haha!) på glimrende vis.

Så helt for min egen del; jeg takker av med utrolig mye ny kunnskap, med et hjerte som for alltid vil ha et ekstra rom for Svalbard og med minner for livet. For siste gang; ship o’hoi!

Svalbard calling – rapport #33

Dette bildet fikk jeg tilsendt fra Frode som forlot Ny-Ålesund med fly i går. Et ganske spektakulært skue med skipet til kai i den beskjedne havna.

Det begynte å mørkne da vi trakk landgangen ombord og tøffet ut av Kongsfjorden. Så lenge det var mulig holdt jeg blikket festet på lysene i byen og lykta på Brandalpynten. Stedet der en flik av hjertet mitt ligger igjen …

Forskerbåten Helmer Hanssen ligger på utsiden, mens Viking Explorer er på innsiden av pynten. Fra denne kanten ser strandlinja rundt lagunen ekstremt spinkel ut. Jeg har fortsatt trøbbel med å forklare hvorfor denne landstripa er så spesiell for meg, men jeg synes Helge beskrev det så godt: “… som sikkert ser uspennende ut. Har man derimot vært der, trasket i strandkanten der med lagunen på den ene siden og Kongsfjorden på den andre, i ukesvis, i dette sjøfiberkabel-prosjektet, så får denne bortgjemte lille pynten en helt spesiell betydning …”

På det jeg trodde var min siste dag ombord i Cable Innovator våknet jeg i Isfjorden til (etter hvert) velkjente fjellsilhuetter. De fleste kriker og kroker av skipet er besøkt, jeg går ikke lenger i feil retning eller gjennom feil dør for å finne frem. Jeg vet hvor det er sitteplasser, arbeidsplasser og lekeplasser, varmt eller kaldt, hjelmpåbud eller ikke. Det kjennes ubegripelig rart å skulle forlate alt dette snart.

Vi kom til Hotellneset rundt lunsjtider og den aller siste omgangen ubåtkjøring med Excalibur tok til. Vi kunne benytte tiden til pakking av koffert og utstyr – noe av en utfordring ettersom det har økt litt med bagasje på fem uker, merkelig nok 😉

Så viste det seg etter hvert at vi likevel ikke kommer til havn i dag – ingen los er tilgjengelig før i morgen en gang så kaptein og crew kan ikke legge til kai før formalitetene er på plass. En dag med minimalt av gjøremål endte med et glass hvitvin i offisersbaren, og det var egentlig ikke så dumt med en litt soft avslutning på kveldslivet ombord.

Dette begynner å se ut som reisen som aldri tar slutt – men vi kan trolig love finale i løpet av helgen. God fredagskveld til alle der nede 🙂

Svalbard calling – rapport #32

Dagen startet grytidlig med brannalarm ombord – om det var øvelse, eller en falsk alarm er ikke godt å si, men det var svært betryggende å se varsling og reaksjon i praksis. Ettersom vi lå i havn var det uansett kort vei til trygghet for alle. Og det var like greit å stå opp og se byen fra enda et nytt perspektiv. Denne forunderlige, eksotiske lille plassen!

For min del starter nå den verste delen av hele reisen, nemlig det å måtte ta farvel med dem jeg har møtt, samarbeidet, jobbet og lekt med i fem uker. Dykkerne fra Fagdykk hadde oppdrag ute på Brandal i dag og med skipper Lars ved roret dro Viking Explorer ut like etter frokost.

Vi måtte for sikkerhets skyld si hadet allerede da, ettersom det var en viss mulighet for at Cable Innovator forlater havna før de er tilbake. Jeg kan ikke få rost disse gutta nok! En utrolig kjekk gjeng med kombinasjonen arbeidsinnsats og humør langt over det jeg noen gang har opplevd. Jeg håper vi treffes igjen! Tusen takk for følget til Arild, Per, Tord, Kristian, Asle og Lars!

Resten av dagen skulle bli preget av den blå trommelen. Etter litt bask og strev kom den på plass i ramma si på passe sted på kaia, og det var bare å sette strøm på. Det vil si; det var akkurat dét som ikke var bare-bare, strømuttak med 400 Volt er ikke hyllevare selv i byen som har alt. Karene på skipet ilte selvsagt til for å prøve å bistå, det er første gang jeg har sett en strømkontakt koblet til noe som ser mest ut som en hageslange!

Men det ordnet seg, selvfølgelig. En trafo ble lokalisert og lempet i bua på kaia og vi kunne starte halingen. Doserne med brede smil og smittende latter kommer her med enden på den første femkilometeren vi skal snurre opp.

Noen har selvsagt tenkt på å lage en passende åpning for å få enden inn i trommelen, det hadde vært litt pes å få den til å holde seg på plass på utsida av den glatte trådsnella.

Og endelig fikk jeg mulighet til å bli litt skitat på fingran igjen jeg også – i alle fall på klærne. Tampen på kabelen ble dyttet inn i hamsterhjulet og behørig festet. Noen ganger er det ålreit å ikke være størst her i verden. Og litt barnslig.

Kontrollert banking med gummihammer og til og med en supervisor på kjøpet! Snurringen gikk silkemykt og kabelen har nesten aldri sett bedre ut, mener nå jeg.

Men hvor lenge varte den gleden … På trekilometer-tromlingen fikk vi noen utfordringer med aksling som gikk i bend og koner som gled ut av stativet. Denne gangen har vi fått ny aksling som er kraftigere og tåler mer, og nye koner med setteskruer i stedet for klamme. Derfor ble vi litt overrasket og småfrustrert da også disse konene sklei utav. Jo mer vekt trommelen fikk, jo mer svai og press – såklart. Jeg våger å påstå at koner på trommel er mer trøbbel enn kvinnfolk på havet!

Det manglet ikke på interesse fra mannskapet ombord mens tromlingen pågikk, i tillegg til å rusle i strandkanten og fotografere isklumper så de også sitt snitt til å både beundre kabellossingen og ha meninger om teknikken.

Utsikt mot Mellageret og Toget gjennom trommelen vår

… RT-saken fra juni har fått Uninett-logo!

Mens motoren gikk var farten svært bra, men vi trengte mer enn tre timer på de første to tusen meterne, så utsikten til å bli ferdig i dagslys svant relativt raskt. Men finpussing av teknikk og justeringer gjorde farten på trommel nummer to meget effektiv og nå er det avgjort at vi seiler i kveld. De som har fulgt med reiserapportene vil kanskje ha fått med seg at jeg skulle vært hjemme i morgen. Nå gikk det ikke sånn – på grunn av de forsinkelsene vi fikk på siste rute, noen sløyfer på kabel og ekstra ROV-kjøring og litt lenger tromletid enn antatt.

Nå reiser vi fra Ny-Ålesund og foreløpig fra nettforbindelse, The UniKnot ligger igjen på kaia. Avslutningen på hele kabeleventyret må vente til neste dekningsområde. Jeg må bite tenna sammen for å si hadet til enda flere; de som bor i Ny-Ålesund, alle britene i beach crew og ikke minst mannskapet på Cable Innovator. Deretter skal en fem uker lang opplevelse lagres og fordøyes – det blir en utfordring, kjenner jeg! En slags oppsummering kommer helt sikkert før jeg møsntrer av og setter beina på trøndersk jord igjen.

Svalbard calling – rapport #31

Planen for onsdag omfattet i grove trekk nettilgang. Noen av oss sjøfarere hadde opparbeidet grundig nettabstinens etter noen dager i isolat, og dagens sjøtaxi kom allerede etter frokost. Etter dagens befaringer og møter fikk vi bilskyss med dykkergutta ut til Brandal. Jeg for min del synes det er helt fantastisk at det finnes et lyskryss her! Byen har omtrent én mil vei, rundt 30 fastboende i vinterhalvåret og samme antall biler. Kanskje ikke så rart de også har Sinsenkrysset. Det ligger like bortenfor Mexico. Faktisk.

Hyttene er nå behørig innviet med selfies, bilder på veggene og logo på dørene. Vel – det var ikke bare for pynting vi dro dit, vi fikk også tatt nødvendige innvendige mål for plassering av rack og utstyr.

Til og med utelys er skrudd opp, det er ikke måte på luksus! Det er ikke så overveldende romslig inni hytta, så sorry til eventuelle ferierende; det blir litt trangt om saligheta for store selskap.

Her er forresten et tips om du skulle befinne deg på ei strand uten mat og drikke en hel dag; tygg litt på isen som kalver fra Kronebreen, utrolig rent og friskt! Jeg fikk i alle fall slukket tørsten på et vis 🙂

Dagens fra dyreriket: Den spesielle reinen som finnes bare her! Den er ekstremt kortbeint, proporsjoner omtrent som en gris (stakkars …) Og rett rundt svingen (fra bilen) så vi en hel flokk på fem-seks flotte dyr, men da var selvsagt kameraet tomt for batteri og reserve lå igjen på kontoret. Greit at det bare var rein (og ikke isbjørnen) som ble dårlig dokumentert!

Vi venter også spent på nedgraving av kabelen mellom landtaksrøret og nodebuene. Denne karen virket ivrig i tjenesten – det skal han ha – men skal han holde på sånn 2 x drøye 5-600 meter så kan han muligens gå lei …

Mye av tiden onsdag ble tilbrakt ved havna, både for å ha kontorplass og fordi vi ventet på å se skipet legge til kai. Dette bildet har Kurosh tatt, for de som er lokalkjent er det et skikkelig artig perspektiv. Og for alle andre gir det et glimt av mylderet av småbåter som finnes i denne bittelille byen – nesten en båt per mann!

Nok et artig gjensyn i dag, forresten: Trommelen vi brukte i juni har kommet på kaia sammen med en tvilling. Disse to skal nå fylles opp med fem kilometer kabel hver, det blir litt av et punktum for kabelhåndteringen – og enda en håndarbeidsjobb!

Gutta boys fikk forøvrig smake litt på håndarbeid i kveldingen, overskuddskabel på Brandalpynten måtte kveiles opp før endelig kapping og innomhusføring til nodebuene. Mens jeg, min heldiggris, fikk sitte på kontoret og se Cable Innovator sige sakte inn mot havna for å klappe til kai.

Butikken åpnet helt utenom normalen for elleville sjømenn som ivret etter å kjenne Moder Jord under skoa og å få varmkjørt bankkortene sine litt! Jeg gjetter at salgsstatistikken for Kongsfjordbutikken viser en aldri så liten peak på dagens kurve.

Svalbard calling – rapport #30

Ny-Ålesund fornekter seg ikke! Jeg både overraskes og overveldes av alt det særegne som kan oppleves her. Som ventet ble vi liggende innenfor Brandalpynten hele tirsdag for å gjøre inspeksjon på begge landingene med Excalibur, ROV’en.

Vi benyttet formiddagen til besøk i kontroll-containeren. Her er det om mulig enda flere monitorer og arbeidsoppgaver enn i plog-kontrollen.

En overraskelse ventet oss i dypet; Kabelen har laget en loop, et slags åttetall og dette skapte litt hodebry for fagfolkene ombord. Torsken ser ut til å trives der da, på 53 meters dyp.

Med omkring to meters diameter på sløyfene er det ikke tilrådelig å trekke i kabelen for å rette det ut (det kan skape knekk) så her må vi bare vente på self-burial i den relativt myke bunnen.

Artig å få vist frem litt aktivitet til Frode og Kurosh også, selv om de helt store greiene er over på sjøsiden og mye heretter skjer på land.

Vi fikk praiet en taxi og så var det igjen klart for en tur på land. Gutta hadde avtaler og møter (og hyttetur!) å gjøre unna og jeg hadde en server å sette på plass på Amsterdam.

Etter flere år uten drift på den gamle og flere måneders reise for den nye kunne jeg endelig se nyalesund-mp på nett – juhu!

Så ble Helge og jeg hentet av Fagdykk-gutta til en eksepsjonelt heftig arbeidsøkt. Her er vi i gang med forberedelsene:

Jeg sitter på en kasse med omtrent seksti kilo ekstra utstyr på meg her. Ikke mye hopp og sprett, kan du si. Og puls på cirka 270, tipper jeg.

Jupp, det er meg i midten der. Med den classy dykkerhjelmen, umbilical cord helt hjem og to staute karer som støtte. Jeg vet ikke hva skoene veide, men de var tunge!

Her er vi nede! Uninett-flagget skal vaie med bølgene ved inntaksrøret for fiberen på Brandal. Dette er bare så digert å ha vært med på.

Tom for ord.

Svalbard calling – rapport #29

Jeg kan ikke dy meg, må bare vise frem litt av det spektakulære synet som fulgte oss på vår sakte vei inn mot Ny-Ålesund i går.

Solnedgangen søndag var noe av det vakreste jeg har sett. Jeg har antagelig brukt opp alle de store ordene snart, men altså – v-a-k-k-e-r-t!

Det var mye is i Kongsfjorden og lyskasterne fra skipet speidet grundig for å slippe å hekte kabel eller plog i gjenstridige isberg. Ganske spesielt skue med den glitrende byen der inne.

Etter en svært kort natt (sommerfuglene har vært svært aktive det siste døgnet!) måtte jeg bare ut i morgenlyset og fange Tre Kroner nok en gang. Tenk å våkne til denne utsikten.

Disse tre nunatak’ene kalles også Tre Nordiske Kroner, toppene fra nord til sør (høyre til venstre) heter Svea (1231 m), Nora (1224 m) og Dana (1183 m)

Tommy har fått låne varm dress! Her plasserer han og Gary en av kvadrantene som kabelen trekkes i for å unngår skarpe knekk. Den er ganske heavy!Dagens virkelige høydepunkt var selvsagt å få kabelen i land på Brandal! Det sedvanlige skuet med tautrekking, maskiner, dykkere og engelskmenn har gått sin gang. Røret hadde trolig fått en heftig klem men ikke noen knekk. Ved å fjerne busta fra flaskekosten kunne den dras inn, og dermed er også diameteren for kabelen god nok.

Kollega Frode som deltok på legging av trekilometeren i juni har ankommet Ny-Ålesund. Et av de avslørte karaktertrekkene hans under forrige reise var at han var rå på selfies –altså selvportrett-greia, ikke Selfie, vår venn i havet.

Med strikketid på Cable Innovator ble dette lille ekstraprosjektet til, som velkommen tilbake-gave. Med et selskinn i bagasjen fant jeg det helt naturlig å portrettere den svømmende Selfie på lua også.

I tillegg til Frode er også Kurosh her – de entret skipet via leideren med full oppakning – så nå er vi fire kollegaer i fri utfoldelse med strandvandringer, serverromsjobbing, møter, avtaler og dokumentasjon. Vel har vi hatt en innholdsrik reise så langt, men med dobling av arbeidsstokken er det helt klart også en dobling av aktivitetene.

Mens kabelen ble trukket på land traff jeg denne lille nysgjerrigper’en. Han var temmelig nært denne gangen, artig treff!

Tiden er nå kommet for å avsløre sysleriene som har pågått på frivaktene i løpet av denne eventyrreisen.

Allerede ved første besøk på Brandalpynten startet den målbevisste jakten på rekved, og jeg fant emner som jeg mente skulle være godt egnet til formålet. Vedstykkene ble vasket i skipets laundry og satt til tørk på tørkerommet – det var ikke fritt for at mannskapet spekulerte litt på fjølene som sto der mellom stillongser og hettejakker.

Treet ble temmelig brutalt tørket og litt fiks & triks måtte til for å hindre at de sprekker helt fra hverandre. Vi fant noen flak med gummi, noen skruer og litt verktøy sånn at vi kunne lage støtte på baksiden. Utrolig hva som finnes ombord i et skip!

dag15-alan-sveiser En av Petter Smart‘ene – chief Alan – fant et fryktinngytende stykke metall som han på mesterlig vis formet til et fabelaktig håndterbart verktøy.

Sammen med en blåselampe var denne kniven glimrende redskap og nå var alt lagt til rette for å starte på jobben.

Med utkoblet brannalarm, luftavtrekk og ivrig blåsing fikk vi svimerket navnene på de flotte vedstykkene. Jeg har fått meg en skikkelig røkejakke etter dette!

Og sånn ser de ferdige skiltene ut! Ettersom vi har tre hytter og vi har vært tre gærninger på håndlegging av kabel-prosjektet, så har vi nå satt våre bumerker (*fnis*) på hver vår 😀Helge fikk æren av å skru opp det første skiltet på Helgebu i Longyearbyen. Det er klart denne hytta må tilhøre prosjektlederen, ettersom den huser to kabler og har litt mer kontroll enn oss andre.

Og endelig kom tiden for Frode og meg også. Dette har jeg gledet meg til altså! Tenk at jeg har egen hytte på Brandalpynten 😀

Så glad er man når man setter seg på egen hyttetrapp for første gang!Her kan jeg nyte utsikten via Frodebu over lagunen og helt ut mot havet!Været var kanskje ikke det beste, men Tre Kroner vil være bakgrunn for Gretebu i all fremtid!Dette vet ikke Frode noe om i skrivende stund, han kommer nemlig ikke til hytta si før på tirsdag. Sikkert en fin overraskelse, tipper jeg!

Henger noen fortsatt med? Flere nyheter kommer i morgen!

Svalbard calling – rapport #28

Fire samfulle uker har gått! Ikke som en røyk, mer som en sjøsprøyt 🙂 Lørdagens utsikt var fantastisk, været likeså. Her ser vi hele nordenden av Prins Karls Forland, fra Fuglehuken til Kaldneset. Den observante bloggleser har vel fått med seg at det er mer Forland lenger sør, men det blir litt rundt svingen herfra.

En siste prøvesitting på plogen før den ble senket i havet på aller siste strekk. Nesten litt vemodig følelse at så mye nå skjer for siste gang.

Chief Cable Engineer Mark og hans mannskap kommuniserer aktivt mens digre maskinerier kjører. A-frame‘n som løfter hele plogsystemet er hinsides diger, og styres med imponerende presisjon.

Kanskje forståelig at flere av oss kikker opp og stirrer som hypnotisert på mekanikken midt i lørdagsjobben!

Et mektig skue – plog, kabel og sjefen for utstyret over solbadet ishav. Og sakte men sikkert forsvant Mark sin gadget i dypet i det krystallklare vannet.

Det kunne ikke vært bedre kulisser til dette siste plog-showet. Makalaust!

Det nydelige været bare ropte på foto-genene i oss, endelig kunne vi ta fargebilder igjen – landskapet er fortsatt til å miste pusten av og har blitt snødekt siden sist vi var her.

I ly for vinden var det nesten som en solvegg i påska. Slike forhold var vanskelig å se for seg for bare et par døgn siden!

Nå venter vi på å komme helt inn i Kongsfjorden og til Brandal i løpet av mandag og møte med enda to kollegaer som skal være med oss på land og forhåpentligvis den siste sjø-etappen!

Søndag ble nok en dag med sol fra skyfri himmel og omgivelser til å dåne av. Dette var den løfterike soloppgangen med Kronene rett forut.

Tre Kroner forfulgte synsranden hele søndagen og jeg lengter tdesperat etter å komme nærmere Brandal og skyssbåt så jeg kan komme i land. Vi kan se Viking Explorer ved stranden og vi ser røyken fra kompressoren som starter opp – her er det heldigvis aktivitet. Den siste rørstubben vi skal trekke kabelen inn gjennom har vært tilstoppet, så vi er spent på om det nå er mulig å trekke gjennom flaskekosten. Uten internett og litt langt unna radiosamband må vi bare vente.

Svalbard calling – rapport #27

Huhei, vi er i gang igjen! Surface lay startet opp i kveldingen på fredag og vi beveger oss igjen sakte men sikkert nordover langs streken på kartet. Vi har virkelig fått smake på vinteren disse dagene. Med lettere vær nå kommer kulden, så det ventes skikkelig barske forhold på Brandal og i Ny-Ålesund, kan hende helt ned i ti minusgrader. Jeg har klær nok, men synes synd på engelskmennene som delvis går rundt i tynne gensere med refleksvest utenpå …

Gutta på broa – her Neville, Thomas, Muzamel og Sam – gleder seg nok også til landkjenning, selv om Ny-Ålesund trolig er noe annerledes enn de forventer. Shopping er for eksempel en litt begrenset aktivitet i denne byen. Men all avveksling fra skjermstirring og stillstand er nok kjærkomment.

Prosjektet krever sin daglige oppfølging. Helge går gjennom daglige rapporter fra folk på land, i tillegg til det som skjer ombord. Her finleses alt om planlagte aktiviteter og utfordringer som møtes underveis, loggføringer fra plog, ROV, vind og vær.

Reisen med kabel nummer 2 fra Longyearbyen til Ny-Ålesund nærmer seg altså slutten. Det betyr også at tiden ombord i Cable Innovator snart er over. Her har jeg bodd i fire uker når jeg mønstrer av. Dette er lugaren min, cabin 6111. Mitt møte med sjømannslivet har nok vært veldig mye enklere enn det mange sjøulker kan fortelle om. Omgitt av serviceinnstilte, hyggelige, blide og dyktige karer på alle plan har jeg ~~nesten~~ blitt bortskjemt!

Oppredd seng hver dag, frisk frukt på stua, rene håndklær på badet, te og kaffe tilgjengelig over alt, alle måltider servert i messa, eget laundry med tørkerom tilgjengelig hele døgnet. Omvisninger, fritt leide til alle kriker og kroker, hjelp til å finne de utroligste småting jeg plutselig trengte – alt dette har gjort reisen til en fornøyelse fra ende til annen.

Og helt til slutt; omtrent sånn ser det ut når man må ut for å ringe og ha klar bane mot sør for antenna på satellittelefonen. Litt surt og kaldt! Sånn i tilfelle noen syns jeg ringer for sjelden 🙂