Skalvise …
- Jeg har klatret høyt opp i en mast. Så høydeskrekken er ikke hva den en gang var.
- Og så har jeg dykket med hjelm – ikke at jeg noen gang har hatt vannskrekk, men noen klaustrofobiske tendenser har vel kommet til uttrykk innimellom. Jeg kommer neppe til å dykke igjen, men jeg har gjort det!
- Og ikke minst har jeg flydd i (relativt) lite fly uten å dåne av skrekk. Det var en svær bøyg å komme over altså.
- Den hittil siste prøvelsen jeg har overkommet er skyting. Jeg har aldri likt høye smell (jeg har ikke vært utendørs nyttårsaften på mer enn tjue år, liksom) og har absolutt ikke hatt noe til overs for skytevåpen. Men tenk; nå har jeg prøvd det også.
Så hva er det igjen på lista mi nå? Jo: Snakke foran folk. Det takler jeg bare ikke. I hodet mitt i alle fall. Men så, vettu, har jeg faktisk gjort det også. Riktignok bare en 50-60 mennesker, men likevel … Om ikke annet, så ga det en liten boost til selvtilliten og et ørlite håp om at jeg kan gjøre noe sånt igjen. Bare jeg har noe vettugt å snakke om 🙂
Og hva er den aller siste fobien? Kanskje den ikke er en fobi lenger, men jeg er ikke begeistret for edderkopper. Jeg løper ikke lenger etter dem for å smønsje dem, er de unnselige nok så kan de leve trygt rundt meg. Men jeg vil fortsatt helst ikke ha dem veldig nært, i alle fall ikke de store, feite, hårete …
Ballongene trenger vi ikke si noe om, mamma 😉
Her var det mange utfordringer. Tror at å klatre opp i den masta kanskje var den verste 🙂
Nei, vi nevner ikke ballongene 🙂