Lukas og jeg har vært på fjellet sammen med pappa. Skjønt – fjell og fjell; kaller man det dét når høyden er bare rundt 150 meter over havet? Det har i alle fall alltid vært fjellet for meg, her i barndommens rike. Oppfarten er ganske brå, opp Stiet[1] .
Turen går gjennom Styggdalen (en ufortjent navngiving, spør du meg) der vi kan skrive navnet vårt i en bok – alltid stas.
Deretter er det bare å traske nedover myrterrenget mot Svanavatnet der farmor og farfar hadde hytte. Det var vel oldemor og oldefar som en gang bygde hytta, men dem kjente jeg dessverre aldri. Men hytta på fjellet besøkte vi ofte i min barndom.
Hytta er forlengst tapt for vår bruk, men den er pusset opp og tatt vare på til en viss grad, selv om mye er sørgelig forfalt. Den står ganske unikt til helt i vannkanten. Men bekken som en gang sildret under hytta mellom pilarene er ledet bort nå. Det var vel det nærmeste man kom rennende vann der oppe i hine, hårde dager. Jeg husker køyesenga på kjøkkenet der jeg våknet av at mamma stekte egg og bacon om morgenen – fantastisk minne med lukt!
Lukas og jeg hadde en flott tur sammen med pappa. Solen skinte mesteparten av turen og Lukas fikk løpe i flere timer. Kanskje han er litt mer fornøyd med mamman sin og ferien nå. På hjemveien fant han et jorde der det har vært kubeite – gjett om det ble en grundig dusj etter hjemkomst!
Hvem har vel hørt om et sti? Vel, denne stien heter faktisk Stiet. Og om det har noe med kjønn å gjøre eller ikke – sånn er det og sånn blir det. Akkurat som Bestemor. Det er noe annet enn bestemor, faktisk. Bestemor med stor B er pappas bestemor, min oldemor, men hun het alltid Bestemor og alle visste (og vet) hvem vi mener når vi sier Bestemor. Det er litt vanskeligere å høre forskjell på Bestemor og bestemor enn på Stiet og stien. Men vi vet hva vi mener her på Vikan.
Ser ut som du har flotte dager på hytta Grete. Vi drar til Åre og personalhytta deres i morgen, blir godt.