Category: livet generelt

Skyer til besvær

Olav er ikke så ofte på reisefot, men i dag skulle han fly til Oslo. Det ble det jammen ikke noe av, etter at all flytrafikk i hele landet ble stanset på grunn av askeskyen etter vulkanutbrudd på Island. Det er ikke småtteri, egentlig. Moder Jord viser tenner, liksom. Tro om det store utbruddet kommer?

Kart som viser spredning av aske fra vulkanen det kommende døgnet

Som om ikke denne skyen var nok – i ettermiddag begynte det å snø. Nå tror jeg ikke på at det blir særlig mye av dette snøfallet, men det hadde vært triveligere med sol og varme når vi har passert første sommerdag. Men i morgen starter helgen, og det blir hyttetur. Og siden jeg er så heldig å ha Olav hjemme i stedet for borte, så kan jeg jo sveve på rosa skyer 🙂

Å nei…!

Den siste tiden har jeg igjen kjent armen min mer enn jeg setter pris på. Det hadde vært snedig om den bare kunne være der når jeg trenger den, uten å gi seg så innmari til kjenne hele tiden. Og igjen prøver jeg å finne ut akkurat hva det er jeg gjør som fører til disse smertene. Det er ikke akkurat sånn at det er uutholdelig – det er jo nok av folk som sliter med kroniske store smerter, og jeg er nok ikke en av dem – det er bare det at det er så konstant. Som tannpine, eller hodepine. I armen. Det er mer enn 10 måneder siden jeg begynte å plages, og jeg har ikke så veldig lyst på enda et sånt år. Kunne det bare vises hvor det er vondt og hvor vondt det er… Uff!

Der er det vondt...

Å hoppe før Sagen

Fy fela, at det går an! Når det endelig skulle være et aldri så lite løft for hoppjentene, så greide altså ikke gutta å la være. De bare måtte, liksom. Snakk om smålig, patetisk, ynkelig oppførsel! Det er ikke så ofte jeg gidder å ytre meninger om slike saker, men dette gikk altså til og med over min grense! Jeg er så hjertens enig med Anette Sagens pappa i dag; for noen drittsekker.

Anette Sagen (bilde lånt fra VG)

Finnes det ikke jenter som kan prøvehoppe, liksom? Eller kanskje det ikke finnes mannfolk som tror det finnes jenter som kan prøvehoppe? Jeg vedder på at Torbjørn Yggeseth snur seg i graven og humrer etter Bjørn Einar Romørens kupping av Anettes førstehopp. Men om han var opphavet til uttrykket “Å hoppe etter Wirkola” så har sannelig hans disipler nå skapt et nytt; “Å hoppe før Sagen”. Og det ligger ikke et snev av noe positivt i det!

Sånn. Det var godt å få sagt det. Go Anette! Det er din kveld uansett!

Kan jeg få låne…?

Jeg har et yndlingsskjerf. Eller kanskje jeg må si at jeg hadde et yndlingsskjerf. Jeg har brukt det i flere år, og særlig på vinteren, naturlig nok. Jeg hadde det også på meg da vi besøkte Lukas før han kom hjem til oss. Og det var populært! Ikke bare Lukas, men alle valpene lekte med skjerfet. Så da Lukas fikk sin egen lille krok her hjemme måtte skjerfet være en del av inventaret. Han leker med det i blant, men mest av alt ligger det der sammen med teppet hans når han sover eller hviler.

I dag lånte jeg skjerfet tilbake, og gjett om det var en liten vofse som ble glad da jeg kom hjem – og han endelig kunne få tak i det igjen. Jeg tror jeg bare må innse at det har blitt en smule konkurranse om hvem det egentlig er sitt skjerf…

Reklamasjon?

For en stund siden kjøpte vi både ny sofa og nytt teppe på stua. Teppet er av ull, fra IKEA, og det er et veldig godt teppe. Problemet er bare at det loer noe innmari. Sofaen oppfører seg av en eller annen grunn som en magnet på denne loen. Det er muligens ekstra mye statisk elektrisitet fordi det er vinter, tørt og kaldt? I alle fall håper jeg sofaen blir litt mer som annet inventar etter hvert, i alle fall i forhold til å dra til seg alt av støv.

Men alle dottene må selvsagt støvsuges bort. Og det har vi gjort – jevnt og trutt.  Helt til vi skulle skifte pose i støvsugeren. Eller; vi trodde det var det vi skulle. Den hadde jammen ikke plassert støv i posen i det hele tatt, men utenfor og overalt ellers. Og det er ikke første gang! Så nå skal vi klage på støvsugeren og forhåpentligvis få en som virker. Vi trenger den mer enn noen gang!

Eller kanskje vi skal spørre IKEA om de vil ha tilbake ulla og lage flere tepper…?

Fullmåne

Jeg liker månen. Nå synes jeg sola er veldig okei å ha sånn generelt for oss som bor på denne kloden. Men den lysende og stadig endrede måneskiva er ganske fascinerende. Jeg tenker vel først og fremst på hvordan den ser ut – ikke så mye romantikken rundt måneskinnstur i fullmåne og sånt. Men det at den lyser opp sånn som den gjør i mørket er fint, synes jeg. Det er selvsagt mye fascinerende med månen; at den bestemmer tidevannet, at det har vært folk der oppe, at den er så nær som den faktisk er og likevel ute i verdensrommet… Det er ikke rart det har oppstått mange myter, sagn og historier som knytter seg til månen vår.

I kveld er månen nærmere enn normalt. Jeg skulle ønske jeg hadde fotoutstyr til å få bilder som rettferdiggjør hvor fin den er akkurat nå. Og jeg skulle kanskje kledd meg med både litt mer klær og litt mer tålmodighet – det var 15 kalde minusgrader da jeg smatt ut for å ta bilde.

En utfordring

Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg greier å skrive 7 (fornuftige) ting om meg selv. Johanne har skrevet litt i sin blogg med en utfordring til sine lesere. Og jeg liker jo utfordringer, så her kommer et forsøk:

  1. Jeg liker utfordringer. De kan gjerne være av grubletypen, selv om jeg kan bli uhorvelig frustrert av ting jeg ikke får til. Samtidig er det jo kjipt å aldri bruke hodet eller bare jobbe på tomgang hele tiden.
  2. Jeg er glad i å lese. Nå for tiden er det veldig populært med lydbøker, har jeg skjønt. Jeg forstår de som synes det er praktisk å høre en bok i bilen på vei til og fra jobb, mens husvasken tas eller mens man maler huset. Men når jeg skal lese en bok vil jeg nyte tiden og lese den – og lage mine egne stemmer og bilder i hodet.
  3. Jeg kan ta med et par ting jeg ikke liker også. For eksempel er ikke fart og spenning for meg nødvendigvis avhengig av faktisk fart og spenning. Jeg er en livredd passasjer i bil, fly og tog, helst skulle alt bare snegle seg frem sakte og trygt. Og spenning kan gjerne inneholde en åpenbar “det går bra til slutt” enten det gjelder en film, en bok eller en sportsbegivenhet.
  4. Høyder er ikke noe for meg. Det er trolig derfor jeg ikke liker å fly, det foregår jo rimelig høyt oppe. Jeg har imidlertid lært meg å holde ut i stige etter at vi bygde hytta – litt av en prestasjon syns jeg selv.
  5. Jeg er glad i mat. Jeg er på ingen måte velbevandret i fiffige oppskrifter eller fancy gourmetmat. Det beste jeg vet er real norsk husmannskost, sånn som saltkjøtt og stappe eller klubb med tilbehør (sirup er selvsagt!). Enkel mat er ofte det beste, favoritt-kvelds-snacks er ost, helst blå.
  6. Etter å ha bygd hytte lengter jeg mer og mer dit. I alle fall setter jeg mer og mer pris på å få være der litt mer enn bare en helg i slengen. Jeg har til og med tatt meg i å tenke på pensjonistlivet der. Det er da ikke så lenge til – eller…?
  7. Til slutt kan jeg ta med en ting som kanskje ikke så mange vet, og som kanskje egentlig hører hjemme i en time hos psykologen. Jeg liker ikke ballonger. De er ekle, lukter vondt, lager vemmelige lyder (ikke minst når de smeller) og oppfører seg rart når man prøver å kaste dem eller flytte på dem. Jeg vet ikke helt hva det er som gjør det. Mine stakkars barn har sjelden fått ballonger på bursdager og sånn. Og om du skal gjøre noe gøy på min bursdag – ikke kjøp ballonger. Jeg vil ikke en gang se det som en morsom spøk. Jeg liker virkelig ikke ballonger.

Høyt oppe, og ikke det minste sur 🙂

Jeg sender selvsagt utfordringen videre til alle og ser frem til å lese flere gode skildringer av dere der ute!

Året som gikk

2009 er snart slutt. De fleste år inneholder vel litt av hvert, men jeg syns vel det har vært i meste laget av en del ting denne gangen. Summa summarum ble det likevel ikke så aller verst.

gulvJanuar kom med den skremmende nyheten om at mamma hadde fått kreft, og dette kom selvsagt til å prege mye av året.

I februar var det vinterferie og vi reiste til Vikan for å begynne å legge gulv i hytta. Det var fryktelig kaldt og vi måtte være godt kledd for å kunne være der. Mamma og pappa var på Utsikten noen dager før de reiste til Trondheim og mammas operasjon. Vi fullførte gulvet.

Mars ble en ventemåned. Mamma startet omsider med cellegiftbehandling. Tvillingene begynte for alvor å spille gitar og bass, og vi investerte i instrumenter til dem.Våren var i anmarsj.hytte-mai

Påskeferien kom i april og vi reiste tilbake til hytta for å fortsette innredning og bygging. Isolasjon var stikkordet. Mamma var nokså dårlig en ganske lang stund og påskeferie uten henne og pappa på hytta var rart.

Allerede i mai fikk vi en smak av sommer. Hyttebyggingen skred fremover, nå var det panel på veggene som sto for tur. En vond arm skapte trøbbel for meg.

olav-50

Juni ble travel på alle fronter; hjemme, på hytta, andre fritidssysler. Olav og tvillingene fyller henholdsvis 50 og 2×10 år. Margrete kolliderte med en bil med scooteren sin, det gikk heldigvis bra! Men det satte en støkk i meg. Margrete fikk sin eksamen fra videregående skole. Mamma ble innlagt på sykehus nok en gang. Og jeg hadde hjertet i halsen. Siste innspurt for planlegging av Utopia. Jeg fant igjen Trine etter mer enn 30 år. Et herlig gjensyn og noe jeg ikke vil gi slipp på.

En lang og deilig sommerferie tok til i juli. Etter en uke på speiderleir kom vi til Vikan og ble måneden ut. Mye besøk, men ufredrikten mamma og pappa. Margrete reiste i militæret. Hytta fikk inndelt rom.

Første helg i august kom det storfint besøk; både svigermor, mamma og pappa tok en tur til Vikan. Mamma var veldig mye bedre form og omsider ferdig med cellegift. Den aller første vikanfestivalen gikk av stabelen. Ferien var over. Vi fikk besøk fra Tyskland. Armen min ble dårligere og jeg ble sykmeldt. Olav hadde trøbbel med en skulder, det ble vanskeligere å gjøre arbeid over brysthøyde. Vi feirer 10-års bryllupsdag.

kjokkenSeptember ble kald og våt. Olav fikk så store problemer med skulderen sin at han måtte sykmeldes en stund. Hytta var så ferdig at vi kunne overnatte der. Mamma kom i gang med strålebehandling. Fredrik og Nathalie forteller nyheten om at de venter barn og jeg skal bli bestemor.

Oktober fulgte med fortsatt mye vått og kaldt vær. En fryktelig ulykke skjedde med Patrick; han ble påkjørt og overkjørt i en rundkjøring. Han ble operert og sendt til rehabilitering. Etter to måneder fikk han ta bort stålrammen i bekkenet, men fortsatt (nå i desember) gjenstårhytte-nov mye trening. Margrete kom hjem på velferdspermisjon for å være hos Patrick. Hytta fikk installert peis og rørleggerarbeidet ble ferdig. Vi malte og jobbet med innredning. Jeg bestemte meg for å ta endelig farvel med speideren.

I begynnelsen av november døde mormor. Et langt liv og den siste tilknytningen til den delen av barndommen ble borte. Olav får resultat av MR; han må opereres i skuldrene. Armen min er etter hvert blitt brukbar. En nabojente døde i en trafikkulykke. Elektrikerarbeidet i hytta blir ferdig. Utstyr og inventar, senger, kjøkken, bad og alskens babyblir kjøpt inn.

Desember kom med snø og forventninger til juleferien. Margrete kom hjem på nok en velferdspermisjon for å delta i begravelse. Etter enda en retur til militærleiren fullfører hun beretløpet og kommer hjem på juleferie med den røde bereten, utrolig vakker og myndig! På jobb kom meldingen om omorganisering, en endring jeg ser veldig frem til. En kollega mister sin nyfødte, vakre baby. Det gjør et veldig inntrykk på meg. Samtidig får vi et første glimt av neste års nye verdensborger; Fredrik og Nathalies baby.

Takk til alle kjente og kjære, venner og familie for 2009. Det er ikke så rent få forventninger jeg har til 2010. Man kan jo ønske seg så mangt, men som regel skjer det uventede ting og vi kan ikke forutse noe som helst. Det er like greit å ta én dag av gangen. Mest av alt ønsker jeg alle et godt år!

Freden senker seg

lillejulaften

Det roer seg i år også. Vi har pynta tre, men jeg tror vi må bære mere ved. Kanskje det blir et fuggelband i morgen, men uansett så har vi satt oss ned for å kvile nå. Vi hadde et uventet avbrekk i kveld da strømmen gikk – fra Sørenget til Salsnes. Ganske spennende om det ble lys og varme igjen, og heldigvis tok det bare en drøy time før alt var i orden igjen. Sånn som vi har kavet for å få strøm til jul skulle det vel tatt seg ut om vi ble strømløse nå…

Jeg ønsker meg bare fryd og fred. Og ønsker alle kjente og kjære, fjerne og nære riktig god jul.