En annerledes oppsummering av 2009 slik Facebook sin applikasjon my year in status ser det.
Tag: betraktninger
Skitprat
Jeg har nevnt tidligere at jeg ikke har mye til overs for dumhet. Det har jeg fortsatt ikke. Men kanskje jeg skylder noen en unnskyldning for dette; jeg tror på ingen måte at noen av dere mangler intelligens eller evnen til å tilegne dere lærdom eller lære av erfaringer. Kanskje jeg skulle spesifisert litt bedre; dumheten ligger i handlingene. Kanskje dette kvalifiserer mer til en annen definisjon, ettersom dumhet avhenger av manglende evne eller uvilje til å vurdere relevant informasjon. Noe jeg egentlig ikke tror er tilfelle.
Vel, de jeg har kalt dumme (ikke høyt, er du gal?) er ikke dumme i virkeligheten. Jeg tror bare de ikke bryr seg. I alle fall ikke om den effekten deres avgjørelser, snakk, meninger eller handlinger har på meg. Det som plopper ut mer eller mindre regelmessig kan kanskje karakteriseres som skitprat, eller bullshit på nynorsk. Jeg leste nettopp en bok av Mr. Frankfurt (On bullshit). Han sier at bullshiteren rett og slett er uinteressert i sannheten. (selv om jeg ikke helt kan forstå hvordan noen kan tro at slikt ikke påvirker andre, offeret om du vil – kanskje sannheten ikke er like spennende? Bullshitere har som mål å imponere og overtale de som måtte gidde å høre på (ikke at jeg forstår at noen orker å høre på slarv og sladder). Løgnere må nødvendigvis kjenne sannheten for å skjule den, mens bullshiteren ene og alene er ute for å fremme sine egne interesser (som jeg oftest ikke er i stand til å identifisere) og har ikke noe behov for (å kjenne) sannheten. Jeg syns Mr. Frankfurt har noen gode poenger.
På samme måte som med dumhet syns jeg løgn er en vederstyggelighet. Og jeg avskyr sladder. Mest av alt misliker jeg bullshit og skitprat
Refleksjoner
Noen ganger lurer jeg på hva livet har i bakhånd for meg. Jeg ser alle slags ting rundt meg som gjør meg uendelig takknemlig for det jeg har. Mamma er fortsatt under behandling for kreft, og vil fortsette med det enda et år. Men hun begynner så smått å få hår, cellegiftbehandlingen er erstattet med stråling og herceptin. Jeg er så glad for at hun føler seg bedre og blir kvitt giftstoffer i kroppen dag for dag. Denne helgen skal vi til Vikan sammen, det gleder jeg meg til.
Men mye skjer nært oss. rundt oss eller litt lenger unna. Jeg oppdaget nylig at en barndomsvenn akkurat har mistet sønnen sin, på samme alder som min eldste. Jeg fant ut at noen jeg kjenner fikk den aller første kontakten med sin biologiske far bare for noen dager siden. Jeg antar det var ganske overveldende – ikke minst å få vite om søsken som tidligere var ukjente. Det er jordskjelv i Japan, en kjær kollega er der på ferie akkurat nå. Et svært jordras tok flere hus tidligere i år, en slektning mistet hjemmet sitt. Han kan trolig aldri flytte tilbake. Min datter startet nettopp på utdanning gjennom militæret – hvordan vil det gå med henne? Kriger raser, ulykker skjer over alt. Jeg har en tendens til å bekymre meg når venner og kjente skal reise langt med bil eller fly. Det går jo bra de fleste gangene, men hva om det ikke gjør det?
Så kommer jeg hjem til min familie, mitt liv, mine omgivelser og finner ut at jeg har alt jeg trenger. Og enda litt til. Skal jeg ha dårlig samvittighet for det? Det vil neppe hjelpe folk i sorg eller nød om jeg også hadde livet fylt med elendighet og krise. Men er det noe jeg kan gjøre? Med tragedier eller naturens raseri? Med skjødesløshet eller dumhet? Kan jeg tillate meg selv å være lykkelig og fornøyd? Jeg gjør jo faktisk det.
Livet er skjørt
I går var datteren til min kusine innblandet i en stygg trafikkulykke. Hun og en venninne overlevde med småskader. Deres tredje venninne døde. Jeg kan bare forestille meg hvor grusomt dette må være for familien hennes, å miste en datter på bare 18 år. En jente som skulle hatt hele livet foran seg. Og hvordan de overlevende jentene må leve med å huske og gjenoppleve dette traumet for all fremtid. Igjen ber jeg alle om å være forsiktig – kjør forsikrig, sakk farten når det er mulig, vær omtenksom mot omgivelsene. Min kusine sier datteren hadde englevakt den dagen. Hun sa jeg måtte ta vare på alle rundt meg. Livet er skjørt.
Dumhet
Man skal være forsiktig med å kalle folk dumme. Så det gjør jeg ikke. Jeg bare synes at noen er det. Mest av alt kan selvsagt det å kalle noen dum slå tilbake på en selv. Men dumheten ser noen ganger ut til å være grenseløs. Og når man møter det, uten styrke eller makt til å slåss mot det, så kan man bli ganske slått ut. I alle fall er det sånn for meg. I løpet av ganske lang tid har jeg lært meg å holde kjeft og smile. Kanskje det er et tegn på at jeg blir eldre?
Jeg har opplevd noen gjøre en betydelig mengde dumme ting i ganske lang tid, mer og mindre synlig. Heldigvis bare noen få personer. Men uheldigvis med innvirkning på mine områder her og der. Å se på denne pågående dårlige dømmekraften er på den ene siden ganske interessant, jeg er stadig nysgjerrig på når de vil forstå hva de gjør. På den andre siden er det ikke morsomt i det hele tatt å være nødt til å korrigere og dekke over i stillhet der konsekvensene av dumme handlinger ville blitt betydelige. Eller; ofte er det faktisk også mangel på handlinger. I små miljøer er det ikke så enkelt å tipse anonymt om noe, men jeg antar det kunne vært en løsning.
Men skitt au, jeg fortsetter mine hverdager. Jeg er fornøyd med det meste, og hvis de dumme vil fortsette med sitt – la dem det. Jeg har sagt det før; jeg gir meg ikke. Men merk dette; en dag gjør jeg nettopp det. Og da kan jeg sitte utenfor og le. Høyt.
Beregninger
Matematikk er ikke noe for meg. Hver gang jeg er nødt å regne ut noe ender jeg opp med å bli frustrert over min egen mangel på tålmodighet og min impulsivitet. Jeg tror nok ikke at jeg er dum eller ute av stand til å legge sammen, trekke fra, dele eller gange – det er bare det at jeg helst vil slippe.
Et typisk eksempel er når jeg plukker opp Kolla om morgenen. Jeg bruker å sende ham sms med ankomsttid, og jeg vet hvor lang tid det tar å kjøre dit. Men når bilklokka viser 7:33 og jeg trenger 17 minutter, da ser oppgaven helt umulig ut, spesielt om morgenen. Så ender jeg opp med å si at jeg er der kl. 08:00 og blir sittende i ti minutter og vente på ham.
Et annet eksempel er beregning av hvor mye panel vi trenger å kjøpe til veggene inne i hytta. Vi skal nå bestille en enorm mengde forskjellig panel, og jeg må regne ut hvor mange kvadratmeter hvert rom trenger. Og for å komplisere beregningen enda mer; prisen på panelet oppgis i løpemeter, målene oppgis i både millimeter og tommer, og hodet mitt går helt i spinn. Kanskje jeg bare skal levere tegningene på byggsjappa og smile til mannen der så han sender meg det jeg trenger…
Likevel må jeg si at dette er ikke fordi jeg ikke kan. Jeg kan regne, tross alt. Men jeg syns ikke det er morsomt. Hodet mitt er antagelig satt sammen på en ikke-matte-måte. Det finnes vel verre ting jeg kan tvinges til å gjøre. Hvis jeg kan slippe å gjøre noen elektriskting og klatre i stiger, så kan jeg regne jeg.