Oslo er en tøyseby

 – eller; hvor i huleste kan man kjøpe strikkepinner i Oslo? –

Dette er en travel uke, med en skinnende belønning i enden: Vinterferie! Men først må jeg kave meg gjennom et opphold i Tigerstaden med to dager samling for nettfolk fra hele landet. Artig det, altså. Men det byr jo på noen pauser, litt reisetid og litt hotelltid. Så strikketøyet er med (jeg har det fortsatt travelt!). Da jeg oppdaget at jeg manglet riktige pinner tenkte jeg virkelig ikke at det skulle være trøblete å få tak i. Men nå har jeg spurt, gått, lett og søkt for å finne noen som selger strikkepinner, jeg har vært innom Dale sin butikk, Oslo Sweater Shop, Heimen (som jeg trodde var en slags Husfliden) og jeg har gått hele Karl Johan både opp og ned, rundt Stortorvet og da orket jeg ikke mer. Det beste tipset jeg fikk var at Nille i Vika antagelig kunne ha pinner. Jo takk, men meh – jeg trodde jeg skulle kunne boltre meg i kvalitetspinne-utvalg og da fristet det ikke med Nillepinner denne gangen. Jeg kunne trasket litt lenger og kommet meg til Oslo City, men æsj, så langt unna da gitt. Så her sitter jeg da, og strikker et digert gensererme på settpinner med fare for å miste både masker og telling. Trøsten får være at jeg er hjemme til mine go’pinner i morgen. Og så er visst kongen hjemme, i alle fall er flagget på plass på taket på slottet, så da har jeg nesten truffet ham. Ja – og så fikk jeg litt trim 🙂

kongen-er-hjemme
Forresten ikke mye snø å se – enda så mye vi har hørt om snøkaos…?

Kveldsarbeid

I går kveld hadde vi strømutkobling på jobb og noen av oss var til stede i mørket for å holde øye med det som skulle tas kontrollert ned og opp igjen. Kledelige hodelykter var aftenantrekket, og i pausen mellom strøm av og strøm på ble det tid til litt strikking også 🙂

kveldsjobb
Veldig fint selvportrett
hjemmelaget-pulsvanter
Innimellomstrikk for tiden er pulsvanter – myke og gode i Hexa

Er ikke hjemmelaget-lappen søt, vel? Tenkte jeg skulle forsøke å huske å sende med slike når jeg gir bort gaver, litt kred må man jo kunne påberope seg.

En dag på jobben

Ble litt annerledes kontordag i dag, gitt. Jeg fikk låne en bitteliten – og svært svanger – russisk toy terrier-frøken da en kollega måtte ut på en jobb. Den vesle hunden var veldig lei seg da pappan gikk, men så snart hun fikk ligge i fanget mitt var hun både rolig og fortolig.

Vi hadde i grunnen en ganske trivelig arbeidsøkt, selv om effektiviteten ble en anelse redusert for min del med én-fingers tastaturbruk. Nå er det bare å krysse fingre for en vellykket valpefødsel, terminen var nemlig for noen dager siden så det bør vel skje noe ganske snart.

barnevakt1
Her var det greit å ligge. Følger nøye med på arbeidsinnsatsen …

Trives i åpne landskap

Jeg har nevnt noen ganger at jeg har hatt mange kontorplasser i løpet av min tid i Uninett. Pr. dags dato sitter jeg på kontor #18 og det stopper nok ikke med det første. Nå skal vi nemlig i gang med ombygging av lokalene våre, og det blir sannsynligvis utstrakt bruk av åpne(re) løsning for de aller fleste av oss. Det hagler i aviser og nettdebatter av kritiske røster mot slikt. Og jeg kan nok være enig i mye av det som skrives, skepsis til effektivitet, arbeidsro og så videre. Men greia er at jeg trives ganske godt med å jobbe i slike felleskap jeg. Det kommer masse informasjon helt gratis, samarbeid får lavere terskel, det er trivelig å se andre (mer og mindre) blide fjes rundt seg. Så kanskje jeg er litt rar? Uansett – det er faktisk sant! – så gleder jeg meg til å få min lille krok i min lille gruppe i den store gryta som det kanskje blir. Jeg liker jo jobben min og folkene jeg jobber sammen, så da tror jeg ikke det blir så gæærnt!

spesielt-landskap
Det blir kanskje ikke helt sånn hos oss, men litt kult var det …

Vinterbussing

Det har snødd og snødd de siste par dagene. Fint og hvitt – joa – men glatt og vanskelig å bevege seg er det også. Likevel er det noen ganger litt morsomt å vente på bussen:

vinter-bussholdeplass
Noen har laget en morgenoppmuntring i busskuret
ingen-broyting
Ingen brøyting av fortau – snø til knærne mens man venter på bussen

Det er litt dårlig at det ikke brøytes på fortau og gangveier, men jeg er i alle fall veldig fornøyd med at bussen er trofast i rute selv i dårlig vær.

Nytt NOC

Jeg drømmer om et fancy driftsenter på jobben. Vi skal flytte om litt på folk og funksjoner og da kan man jo få lov å ønske seg noe heftig, vel? Her har jeg samlet et knippe bilder fra lignende sentre (NOC=Netwok Operations Centre) rundt om i verden:

driftsenter
Plass til flere, fancy storskjerm
Command_Center_Design
Black beauty? Elegant løsning for et lite senter
network-operations-center
Mange skjermer, kan redusere gulvplass kanskje?
noc-1
God flerskjermsløsning, kan lages for flere operatører
NOC-IUPUI
Nesten sånn vi har det i dag, men bedre organisert
pg_itrac
3D-modellering er nyttig

Mørketid

Neida, vi har ikke mørketid i Trondheim. Det bare virker sånn i november. Og desember, januar og februar. Det er mørkt når jeg går til jobb og når jeg går hjem igjen. Heldigvis tilbringer jeg deler av arbeidsdagen i nærheten av et vindu, så jeg kan få glimt av dagslys. Men mye av dagen forsvinner rett og slett i mørke. Jeg er trøtt om morran og trøtt om kvelden, sover dårlig om natta og vil helst sitte foran peisen hele dagen. Så jo – det er en slags mørketid også i Trondheim.

morkt-om-morran
Den bittelille nymånen over Stokkhaugen i morgenmørket

Jeg storkoser meg i mørket jeg altså, med strikketøy og den nevnte peisen. Med varm te og gode sokker på beina. Ingen mørketidsdepresjon i sikte. Det burde likevel finnes en enkel oppskrift på å hente inn overskudd, for det kjennes som ting går litt sakte når dagene virker så korte. Jeg kan godt forstå depresjonsfenomenet når det ser helt endeløst ut og er mye mer omfattende mørke enn vi har her. Det vil vel hjelpe litt når snøen kommer og gjør omgivelsene litt lysere. Og så hjelper det med helger. Man får vel ikke gå i hi denne vinteren heller, så jeg klamrer meg til mine lyspunkter og satser på å komme meg helskinnet inn i en ny vår 🙂

strikkedama
Strikketøy lindrer alle symptomer på stress og depping!

Tagging med mening?

I riktig gamle dager, da jeg begynte mitt liv på nettet, da dukket en vakker dag behovet for å skille mellom jobb- og privatepost opp. Heldig som jeg var kunne jeg gjennom jobben nesten velge og vrake blant all verdens akronymer og nicknames. Valget falt på piaprivat internett-adresse. Dermed ble dette mitt alter ego i så mange sammenhenger der jeg kunne reise inkognito, så å si. Epostadressen er forlengst borte, men navnet henger fortsatt med. Mange kaller meg til og med pia fortsatt. Så da jeg oppdaget denne (litt slemme) taggingen syntes jeg den var litt søt. Og så er det jo helt sant – jeg er snill.

pia-er-snill
Skriftlig bevis 🙂

Strikker som en gærning

Jeg kunne strikket over alt, hele tiden, tror jeg. Noen ganger mens jeg sitter på jobb må jeg fnise litt av meg selv når jeg tenker at jeg like gjerne kunne dratt frem strikketøyet mens jeg venter på installasjon av en server, gjør en eller annen filoverføring, sitter i et møte der jeg ellers bare skal lytte … Jeg tror nok det ville bli sett litt rart på meg om jeg skulle strikke på jobb altså. Men lysten er der, alltid. Det vises i grunnen på fingrene mine at jeg holder på med dette, hullet i pekefingeren nekter å gro og jeg holder det vel vedlike på en måte …

hull-i-fingern
Ikke bare ett, men TO hull faktisk. Ekkelt når pinnen smetter inn i sprekken der …

Med min utrolige flaks fikk jeg nylig oppdrag som modellstrikker for Du store alpakka – kjempespennende. Det er bare så fantastisk deilig å strikke med de garntypene deres. Denne gangen fikk jeg tilsendt Baby Silk, det har jeg ikke prøvd tidligere. Selv om jeg nå strikker for andre, så er det ingen tvil om at jeg kommer til å shoppe dette garnet til eget bruk ganske snart. Jeg er på utkikk etter et passende plagg til meg selv som jeg skal bruke garnet til.

Nå gleder jeg meg til Nasjonal strikkekveld på tv neste uke (særlig at jeg får se det på en fredagskveld med familien …) og kanskje enda en dose inspirasjon?

Før frosten

Det loves vinter i løpet av det kommende døgnet. En del av trønderlandet har allerede smakt på snøen. Jeg går gjennom det vakreste høstlandskapet på vei til bussen og jobben hver morgen. Med litt morgendis ble stemningen helt magisk i morges.

for-frosten
Den gylne vei – min favorittgangsti

Før frosten er tittelen på en av Henning Mankell sine krimbøker. Jeg er svært begeistret for Mankell og har de aller fleste av bøkene hans i samlingen min. Selv om jeg har lest denne, så oppdaget jeg nå at den mangler. Herved notert på ønskelista.