… om familie, jobb, fritid og livet generelt
I dag ble kontormaskinen min slått av og erstattet med en ny. Den nye har fått et nytt navn, og dermed forsvinner malvik ut av historien etter 17 år og 9 måneder i min tjeneste. Litt vemodig, men jeg bor jo ikke lenger i Malvik og da var det på tide at denne siste linken også ble kuttet.
Vi er kommet til reisebrev #3 og polskkurset avsluttes med navnet på torget i gamlebyen og en takk til Warszawa. På en lørdag var man absolutt ikke eneste turist der, men opplevelsen var verdt et par Metro-holdeplasser og en tur med trikken.
Det var ingen sitteplasser å oppdrive på de mange gatekaféene og utvalget i de ulike markedsbodene var så som så – det lignet veldig på martna’n hjemme. Den største handelsvaren her, med særpreg og verdi, er rav. Men dette var overraskende kostbart. Kanskje er det bare jeg som ikke forstår hvor verdifullt materialet er, men jeg synes ikke noe var fint og brukbart nok til å bruke veldig mye penger på.
Akkurat som i Budapest har Duna-gaten masse sjarm – som jeg skulle valgt den selv 🙂 Ulica Wąski betyr trang gate og Dunaj er oversettelse av Donau.
Så sier jeg Dzięki, Warszawa – takk, Warszawa – for fine dager. Jeg hadde ikke så innmari lyst til å dra på denne turen. Men så må jeg innrømme at jeg ikke har så fryktelig lyst til å dra på noen turer, jeg vil helst være hjemme – fyre i peisen, ha på ullsokker, strikke litt, ta et glass vin, sove i min egen seng – du skjønner sikkert tegninga? Når jeg allikevel først er kastet ut i den store verden, så må jeg jo gjøre det beste ut av det. Og det var ikke så vanskelig med både værguder, faglig innhold, omgivelser og fasiliteter på min side. Enkelt å transportere seg hit og dit, nydelig mat, spennende ting å se, ja det var i det hele tatt ikke mye å grue for.
Bortsett fra én ting, da. Jeg mangler det meste når det gjelder retningssans. Spesielt innendørs (kjøpesentre og sånn) men også i gatemiljø der alt er likt. Og ute i skauen, men det er en annen historie. Bildet under her viser et aldri så lite gatekryss utenfor hotellet, oppe i øvre bildekant er kjøpesenteret, litt ovenfor det nå så kjente Kulturpalasset. Så spaserturen dit skulle jo være easy-peasy, sant? Men se på bildet én gang til; det finnes ingen fotgjengeroverganger! Derfor måtte vi gå under jorda, så å si. Og det er ikke småtteri til tunnelsystemer her – trapper, rullebånd, gater – som fører til Metroen, til trikkeholdeplasser og til parker og fortau. Jeg har gått opp og ned alle trappene i dette krysset, helt sikkert! Nå som jeg skal reise kan jeg snarveiene, selvsagt 🙂
De utallige gangene jeg gikk opp feil trapp og endte på en trafikkøy der eneste fluktmulighet var trikken (bortsett fra retrett) fikk meg til å tenke på dette bildet (som jeg ikke har tatt selv altså):
Hjemreisen starter om kort tid, og selv om fly ikke er mitt favorittransportmiddel, så går det trolig bra det også. Nå gleder jeg meg veldig til de vanlige tingene (altså: fyre i peisen, ha på ullsokker, strikke litt, ta et glass vin, sove i min egen seng) og ikke minst til helgefri (neste helg) sammen familien min.
Reisebrev #2 fra Warszawa oppsummerer fredagens konferanse- og byturopplevelser. Det røyner på for føtter og bein etter all denne bytråkkingen, shopping blir det heller så som så med – jeg tror vi blir litt mettet av alt som finnes å få kjøpt. Jeg må likevel vise frem de flotte skoene jeg kjøpte på torsdag – syns fortsatt det var et skikkelig kupp!
Og heller ikke denne gangen slipper Kulturpalasset unna oppmerksomhet. I anledning kreftsakens rosa måned er det flombelyst om kvelden med rosa lys, utrolig stilig. Og sjekk den himmelfargen, da! Det heter forøvrig Kultur- og vitenskapspalasset, og huser blant annet både Teknisk Museum og Turistinformasjonen, så det er en bygning med høyst levende og daglig aktivitet.
EuroBSD-konferansen holdes på det tekniske universitetet, Politechnika Warszawska. Vi har holdt hus i The Old Boiler House Building (Kjelhuset), og rett utenfor vinduet er denne ganske iøyenfallende kjelen/pipa (som helt sikkert har en sammenheng med navnet på bygningen):
Lørdagen er fortsatt ung, jeg har et ørlite håp om litt fritid sånn at det kan samles bilder og inntrykk til neste reisebrev. Stay tuned! 🙂
Velkommen til reisebrev #1 fra Warszawa. Kulturpalasset midt i byen dominerer både bybildet og denne rapporten. Det kommer trolig flere rapporter altså, men man må jo få tid til å summe seg litt.
Reisen startet i grunnen omtrent som jeg forventet – det vil si med alskens skjær i sjøen. For å ta det siste først; jeg fikk faktisk bagasjen min ved ankomst, det bruker jeg ikke å få! Men i stedet for en liten tur Trondheim-Amsterdam-Warszawa fikk vi en ekstra rundtur i europeiske hovedsteder med Trondheim-Oslo-Stockholm-Warszawa på menyen. Flyet vårt var nemlig kansellert og den eneste som visste det før jeg kom til flyplassen klokka fem om morran var taxisjåføren. Ingen informasjon fra bookingselskapet, ingenting på flyplassens nettsider og absolutt ingenting på flyplassen. Jaja – vi fikk kaffe mens vi sto i kø og ombookingen gikk relativt smertefritt. Reisen likeså, og vel fremme fikk vi til og med hotellrom med én gang.
Været var aldeles glimrende, nesten som den sommeren vi aldri fikk hjemme. Dermed var det bare å utnytte de resterende fritimene til trasking, shopping og spising. For min del ble det ganske snart påkrevd med nye sko, hovne flyturbein og uvant mye betongtråkking gjorde sitt. Men litt skoshopping har vel aldri skadet noen, særlig ikke når et glimrende par sko i semsket skinn koster under 200 kroner! Etter å ha gransket terrenget – og funnet frem til den polytekniske høgskolen vi skal holde til på de nærmeste dagene – investerte vi i et tredagers metrokort.
Dagens middag inntok vi på en lokal restaurant på det svært så imponerende kjøpesenteret Zlote Tarasy, nydelig mat til en femtilapp inkludert vin. I det hele tatt er det meste kjempebillig her. Spaserturen mellom kjøpesenter og hotell er helt grei, med masse lokale, markedslignende sjapper i mellom. Turen går gjennom en park ved Kulturpalasset, særdeles vakkert i varm høstsol.
Nå er vi midt i faglig og teknisk ganske heavy stuff, interessant men vanskelig. For de interesserte; EuroBSDcon 2012. Jeg skal absolutt ikke begi meg ut på noen presentasjon av dette, bare håpe at jeg absorberer noe av innholdet 🙂 Vi sees!
Så var det dags for kveldsjobb igjen – nysvitsj #2 skulle på plass. Som vanlig startet jobben med rigging av kamera, for vi må jo ha timelapse-film av slike begivenheter.
Neste steg var nedrøsking av den gamle kablingen (som egentlig ikke var så gammel, bare 2½ år) før den utrolig godt planlagte ny-patchingen ble gjennomført. Røsking viste seg å være litt riski bisniss altså, se bare på den utrolig kjipe skaden jeg pådro meg på venstre ringfinger!
Hele økta tok fem timer med fire spreke arbeidshelter, samt en engasjert discjockey som sørget for musikk tel arbe’. Gøy med litt ekstrainnsats når resultatet blir bra 🙂
Arbeidsuka ble avsluttet med en ekstrainnsats i går kveld med oppsummering i dag – vi har nemlig byttet ut mange svitsjer til ett modul-chassis som rommer alle nettpunktene for kontorene våre. Med god planlegging av både fysikk og psyke gikk jobben som en lek, på nesten halvparten av den avsatte tiden. Det var som vanlig morsomt med en sånn intensiv økt, ekstra kjekt når alt går etter planen. Når fredagen er over stikker jeg på ferie og synes jeg fortjener det!
Det er ganske frustrerende når noe man bruker ofte plutselig ikke virker. Jeg har hatt et par dager med skikkelig frustrasjonsoverdose etter at jeg startet med oppgradering og testing av ny Ubuntu på laptopen min. Faktisk var jeg innimellom så desperat at jeg vurderte å slutte å bruke Linux all over. Nærmest som et utbrudd spurte jeg disse intern ikt-folkene på jobb om jeg kunne få teste Mac i stedet. Og tenk – det fikk jeg! Jeg som omtrent aldri har tatt i en eneste epledings var i løpet av fire timer ganske så fornøyd. Så nå gjenstår det å se – vil den lille hvite erstatte den store sorte på jobb? Vil den lille sorte også bli byttet ut med en blank sak med eple på? Jeg regner med jeg må teste noen dager til. Rapport følger!
Sist uke har vært full fart fremover på jobb. Masseinstallasjon av servere er ikke hverdagskost selv for oss i bransjen. Etter den store pakkemottakelsen i sommer har det vært testing og prøving av diverse, og nå har vi altså tatt i bruk en del av dette utstyret. Mye sjauing og lemping, mye moro og mange nerder 🙂
På jobb har vi i mange år hatt et fantastisk frynsegode; vi får lov å trene i arbeidstiden med lønn. Dette tilbudet skal selvsagt stimulere til økt fysisk aktivitet, og jeg tror det har en viss effekt. Det er begrenset til én time i uka, og vi kan delta i omtrent hva som helst av aktiviteter. For meg har det vært inngangsbilletten til volleyball og det har vært mange – utrolig mange – morsomme treninger, kamper og lekestunder med ball. I går kastet vi oss ut i det nydelige været og inntok sandvolleybanen som ligger så fristende rett ved jobben. Ikke overraskende er kondisen min helt på bånn, litt mer overrasket var jeg over at all kraft i armene også er borte. Uffameg, nesten to år uten rørelse, trim og ball har sannelig gjort sitt. Nå må jeg skjerpe meg, altså!
Tittelen ingeniør er ikke beskyttet ved lov, men beskriver en som gjennom studium og praktisk arbeid har skaffet seg tekniske og allmenne kunnskaper slik at de kan sidestilles med disse. Jeg har en jobb som er sånn – jeg har både skaffet meg kunnskapene og utfører den samme jobben som andre ingeniører. Nå har jeg omsider fått en bekreftelse på dette, skriftlig til og med. Dermed kan jeg nå uten blygsel bruke tittelen ingeniør når jeg skal beskrive jobben min. Det er så mye enklere enn å begynne å forklare at jeg “jobber med data” eller “driver med systemdrift”.
Viktigst av alt er likevel at jeg fortsatt jobber med utfordrende og morsomme tekniske saker, og det skal jeg fortsette med lenge!
Et av årets største løft blir å strømlinjeforme alle tekniske rom i bygget vårt. Inn med nytt, gjenbruk av gammelt, bort med skrot. Oppryddingsaksjonen har startet, men det er lang vei å gå ennå.