Finnes det noe sånt som en vårdepresjon? Vi hører vel normalt om slike depresjoner som skyldes mørketiden, om høsten og vinteren. Jeg tror aldri jeg har hørt om vårutgaven i alle fall. Tvert i mot er vel våren tiden for nytt liv, den lovende årstiden og tiden for å bli forelsket, for romantikk, for å nyte lange, lyse netter, forventninger til sommeren og planlegging av ferie. Og vanligvis er vel dette det våren betyr for meg også.
Jeg elsker følelsen av små, lette sko mot asfalten etter en lang vinter med praktiske, varme og tunge sko. Jeg elsker å se gress, blomster og blader på trær etter hvert som snøen forsvinner. Jeg elsker å kjøre bil uten følelsen av glatte veier. Jeg elsker å gå inn i en skog og høre fuglene og lukte naturens gjenoppvåkning. Og jeg elsker følelsen av at tiden utvider seg. Dagene er lenger og det er lettere å stå opp om morgenen.
Denne våren er liksom litt annerledes. Jeg føler fortsatt alle de fine følelsene. Men ting skjer, uansett årstid. Jeg prøver å holde tritt med alt som er vanlig, være snill og grei og gjøre mine plikter. Men ting går bare ikke i den retningen jeg ønsker. Og igjen lurer jeg på om jeg har blåst mine egne forventninger helt ut av proporsjon. Eller om jeg har tatt på meg for mye. For dagene er ikke egentlig lenger. Vi har bare dagslys litt lenger. Jeg kan fortsatt ikke (eller bør i alle fall ikke) jobbe flere timer hver dag. Jeg er fortsatt trøtt om morgenen. Og jeg rekker ikke over mer. I alle fall tror jeg ikke at jeg gjør det. Og det er vel i bunn og grunn hele problemet – det jeg føler er min virkelighet.
Denne følelsen av å ikke være på topp og ikke være i stand til å leve opp til andres forventninger (eller mine egne), alltid noen skritt etter – den tar knekken på selvtilliten min, styrken min og viljen til å fortsette. Og jeg lurer på hva som egentlig er problemet. Jeg er vel en type person som trenger mye tilbakemeldinger. Å jobbe helt alene ville være helt meningsløst for meg. Så kanskje jeg bare trenger noen til å fortelle meg at jeg er bra nok. Gi meg sjokolade. Gi meg en klem. Fortell meg at jeg ikke trenger å være ferdig med alt i går og at ikke alt trenger å være perfekt. Jeg har lov å ta en pause. Og jeg fortjener en god natts søvn. Jeg nekter å falle inn i en vårdepresjon.