… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Det var på tide å rydde litt i garderoben igjen – et utslag av vårfornemmelser kanskje? Jeg har hvertfall ryddet ut alle strikkagensere, så det blir litt romsligere for resten. Med ei hylle til overs fikk ulla ny plassering. En del av dette blir sikkert med på hytta etter hvert, og så skal noe av hyttegarderoben få bli med hjem i stedet. 
Ettersom pappa er ekte namdaling, synes jeg han bør ha en ekte namdalskofte! Denne er strikket i finullgarn fra Rauma, og jeg har lekt med egen versjon av farger. Jeg håper og tror at den kan falle i smak og brukes masse – foran peisen eller ute ved fuglematerne. Den har vært ferdig en stund, men ligget klar til julegave. Håper så inderlig den passer! ♡
Her er litt av historien om 𝕹𝖆𝖒𝖉𝖆𝖑𝖘𝖐𝖔𝖋𝖙𝖆:
I 1952 utlyste Namdalens ullvarefabrikk en konkurranse om å designe og strikke Namdalskofta. Den ble opprinnelig strikket i Namdalsgarn. Det var Asbjørg Røske Sundet som vant denne koftetevlingen. Asbjørg har fortalt at de ulike symbolene skal forestille Namdalens dype skoger (trær), elva Namsen og Klompen. Ullvarefabrikken ble lagt ned på 80-tallet og garnet produseres ikke lenger. Et eksemplar av kofta henger på Ullvaren kafé i Namsos. Denne er ikke strikket av designeren, hun har levert sin kofte til Namdalsmuseet.
Min nyeste kofte heter Gammel Sandvik, men for meg er den jo Ny 🙂 Jeg er veldig fornøyd med å ha komplettert den med bare lagergarn! Fortsatt er det litt å ta av der ute i hjerterommet, så jeg må bare pønske ut passende prosjekter.
Kofta veier 424 gram. Garnet er (selvfølgelig) Finullgarn. Knappene har jeg også plukket fra lageret, Litt imponert over match i farge på disse ultralette perlemorsknappene.
I julegave fra gutta mine fikk jeg Kofteboken 3, og i den finnes denne perlen av en kofte; Gammel Sandvik.
I og med kjøpestopp på garn, så blir jeg nødt å ta av det jeg har. Fargeutvalget er derfor noe begrenset, får bare håpe jeg har nok av noe!
Dette var en jakke jeg falt for med det samme jeg så den. Og da vet vi jo hvordan det går – den bare må på pinnene …
Jeg har holdt på med den en stund, den var blant annet med både til Ljubljana og til Solfang på påskeferie. Første versjon ble (som sedvanlig) rekt opp fordi jeg ikke fant riktig strikkefasthet og pinnestørrelse. Men take #2 ble veldig bra. Jeg tror ikke jeg har helt kontroll på masketall og sånt, men jeg fikk det til å gå ihop med mønsterrapporten, og da var jeg fornøyd.
For å gjøre denne litt mer til min, så strikket jeg mønsteret også på det ene ermet, syns igrunnen det ble litt artig.
Dette skal være et UFO-år, visstnok. Gjengen har hvertfall samlet seg rundt ønsket om å ferdigstille slike uferdigheter som ligger i skuffer, skap, poser og kroker. Det vil jeg selvfølgelig være med på, men det er ofte en grunn til at noe blir til UFO. Ikke alltid like inspirert til å fortsette eller fullføre, liksom. Så for å ha noe å være med på ble det en relativt intensiv oppstart på mange prosjekter før nyttår slik at de kan få være med på fullføring under samme hæsjtægg – #UFO17. Jeg må innrømme at noen av de ekte UFOene har blitt til restegarn, pinnene er trekt ut og jeg har gått i tenkeboksen for å finne ut hva det skal bli til.
Først ut ble min aller første Ananke. Genialt sjal i all sin enkelhet. Jeg brukte det deilige tulliballnøstet jeg fikk av jentene i Tiaralosjen, en kræsjrosa Kranglefant i Ull & Tøys. Ikke så svært men fantastisk deilig og mykt. Den ble ferdig på et par dager, så det var bra jeg hadde forberedt flere UFOer.
Neste prosjekt er en islender til en liten venn. Det er alltid kjekt mønster å strikke. Denne gangen har jeg strikket frem og tilbake etter deling til ermene – arbeidsomt, men jeg tror det blir mye mer behagelig enn en sy-og-klipp-åpning. Artig at en junior i heimen også bestilte islender da han så meg strikke på denne. Så her ble det to UFOer i én.
Ananke falt også såpass i smak at jeg er i gang med ett til, og denne gangen i all time-favoritten rødt, i et aldeles til å spise opp-garn fra Wollmeise i fargen Herzblut som jeg fikk kjøpe av Siw. Jeg har hele 300 gram av garnet og det kommer til å bli et svært sjal. Og muligens et ganske langvarig prosjekt.
Sjal ligger an til å bli vårens store slager, i serien med sjal fra Shawl Joy av Sylvia McFadden har jeg valgt After the Rain som jeg strikker i Wollmeise Pfefferminz Prinz, en fantastisk grønn-turkis fargeblanding, også fra snilleste Siw.
Og sist, men ikke minst; selbuvotter ligger i bindingskorga og venter på prioritering. Det er opptil flere som har stilt seg i kø for slike, og garnet er i hus. Jeg skal også strikke en ny Bøvertun, den første har farget av (og blir hyttekofte). Nå trenger jeg bare noen ekstra timer i døgnet og litt fri, for strikkelysten er hvertfall tilbake!
Tror egentlig ikke disse sauene er spesielt sinna – og uansett så tror jeg jakka kan varme en bitteliten og ganske nyfødt baby. Jeg har hvertfall strikket den til babyen som vi venter når som helst nå. Størrelsen er 0-3 måneder og garnet jeg har brukt er Sandnes Tynn Merino.
Ettersom det ikke fantes oppskrift på babyutgaven av denne, så har jeg improvisert ut fra damejakke-oppskrifta og har selvsagt strikket ovenfra og ned. Så håper jeg den faller i smak!
Det er så mange som strikker kjappstrikka-plagg for tiden, superartig at det dukker opp slike oppskrifter som slår an. Jeg er fortsatt litt treg av meg på strikking av småplagg, men det kjappeste jeg har opplevd å strikke er nok retrogenserne i Nepal som jeg laget til jul. Nå hadde jeg et lite overskuddslager liggende i nettopp Nepal og fant ut at det kunne egne seg til en jakke. Som tenkt, så gjort – og en Bøvertun-aktig jakke ble til.
Jeg brukte masketall fra retrojakken (Strikk med raske pinner) og forkortet mønsteret til Bøvertunkofta (Kofteboken) sånn noenlunde passe. Så strikket jeg bolen litt lenger og slengte inn lommer på jakken og strikket ekstra lange ermer akkurat slik jeg liker dem. Med litt fritid i pinsa tok hele sulamitten bare 6 dager. Og så kald som mai har vært hittil ble dette en akkurat passe jakke til å bruke med en gang.
Denne ble nesten litt i meste laget passende, nå kan jeg ikke legge på meg så mye som et gram! Men jeg er veldig fornøyd med den – har til og med investert i matchende neglelakk ?
Jeg trengte nytt strikkeprosjekt etter at Ingrid-genseren ble så altfor fort ferdig. Valget denne gangen falt på Wiolakofta, som jeg strikker i tilærmet de fargene som oppskriften viser, men min brune er litt lysere enn den på bildet.
Som vanlig var det ulidelig lenge å vente på garn, men omsider kom den etterlengtede pakken i posten og jeg kunne ta pinnene fatt. Klok av skade nistrikkingen fra sist så har jeg tenkt å kose meg litt lenger med denne. (… og som vanlig er jeg omtrent et år senere ute enn alle andre som har strikket kofta…)
Bilde i lampelys lyver som alltid på fargene, men pytt-pytt …Jeg har begynt nedenfra slik oppskrifta sier denne gangen. Og det er mulig jeg dropper noe av rutemønsteret (og broderiene på skuldra) som jeg synes bryter litt med stilen. Jeg lager ganske sikkert ikke en rosa heklekant, den fargen stemmer ikke med resten i mitt hode , heller ikke hekling. Men jakke skal det i alle fall bli, selv om jeg må strikke to ermer før sammenkobling – sukk. Funderer faktisk på å lage to – i litt ulike farger. For nå har jeg ganske så mye finull!
Knapper er kjøpt på Stoff & Stil og garnet er plukket fra det fantastiske fargespekteret til Rauma Finull – litt deilig å lande på det kjente og kjære favorittgarnet nok en gang (selv om det amerikanske var i en klasse for seg!).