Endelig har tiden kommet for hage med farger. I dag ble det en tur til Plantasjen. Jeg var ganske måteholden, må jeg si, det er tross alt bare april ennå. Og jeg handlet ganske safe med stemorsblomster og noen vintergrønne greier. Begge deler tåler frost, om det skulle slå til med enda en vinter.
Endelig litt farger ute!
Lukas var ganske fin i ettermiddag, det var lite halting å se en stund. Men så fikk han øye på en katt, og det ble bråstopp i båndet. Etter det haltet han en stund igjen.
Lukas løfter bakbeinet – hvorfor gjør han det tro?
Som tidligere så det ikke ut som han hadde vondt bortsett fra at han løfter beinet og hopper på tre. Og det var absolutt ikke noe å si på humør, lekelyst og mengden fantestreker. Så snart blomstene var kommet i potter var det visst tid for å spise dem.
Samme hvor vondt det er i beinet, så kan Lukas være fantete nok med mammas blomster!
Jeg ser frem til en helg med solskinn og forhåpentligvis mye kos ute i hagen. Og en hund som er glad og frisk!
Lukas har tydelig problemer med beinet sitt innimellom. Allikevel er det et lyspunkt at han generelt ikke ser ut til å ha vondt, og at han innimellom går så normalt at vi ikke ville merket noe om vi ikke hadde sett haltingen tidligere. Men jeg er så bekymret at jeg blir helt kvalm.
Se så fin jeg er! Jeg vil ikke være syk, nei...
Jeg har fått nyss om en lidelse som jeg virkelig håper han ikke har fått; Calvé–Legg Perthes eller Legg Perthes Sykdom (LPS). Jeg har funnet litt informasjon som ikke beroliger meg mye foreløpig, men vi skal selvsagt vente og se om han blir bedre til over helga – og eventuelt ta røntgenbilder for å få en diagnose så snart det trengs og så snart det vil gi korrekt svar.
Symptomer
Symtomene på LPS er halthet og smerte i den angrepne hoften. I noen tilfeller kan de være milde, endog umerkbare. I andre tilfeller kan de gi store ubehag. Ofte tar det 6 til 8 uker før haltheten øker fra tilfeldig og lett halting, til kontinuerlig løfting av foten. Mild til alvorlig muskelatrofi i det angrepne benet, samt begrenset bevegelse, er typiske fysiske tegn. Alvorlig atrofi i benet kan sinke forbedringspotensialet – endog gjøre at medisinsk behandling i mindre grad lykkes.
Diagnostisering
Røntgen av hoften vil kunne bekrefte diagnosen. Men forandringene skjer sakte og røntging tidlig i sykdomsforløpet kan vise en normal hofte. For å finne om det er forandringer i benstrukturen bør røntgen gjentas etter 3-4 uker.
Hunder med LPD vil lide av manglende blodtilførsel til lårbenet under sykdomsutviklingen. På grunn av dette vil benet dø. Resultatet er tap av vevsaft og dette vil forårsake at nedre del av lårbenet vil kollapse. Nedre del av lårben er tilknyttet knokkelen på lårbenet og når denne kollapser, vil lårbenshodet forflyttes og kan bli deformert. Siden lårbenshodet sitter i bekkenskålen og holder oppe hofteleddet, vil forandringene i lårbenshodet resultere i funksjonsfortyrrelse i sammenføyningene. Dette forårsaker haltingen og smerten.
På de fleste hunder blir kun én hofte angrepet, men det har vært noen tilfeller av LPS på begge. Det ser videre ut til at det ikke er noen kjønnsforskjell i sykdomstilstanden. Spørsmålet om HVORFOR blodforsyningen minskes, er fortsatt ubesvart. Det som dog er kjent er sykdommens genetiske natur.
Arvegang
Forskere har lenge debattert prinisppene for nedarving av LPS. Noen studier antar at arvegangen er simpel autosomal recessiv. Andre viser at enten LPS nedarves multigenetisk, dvs. at mer enn ett gen er involvert, eller at noen dyr kan ha angrepne gener, men ikke ha symptomer på sykdommen selv (de er bare bærere). Uansett, statistikk og andre studier viser at LPS har høy arvelighetsgrad.
Behandling
Behandling av LPS gjøres gjennom kirurgi ved å fjerne skadet lår, nedre del av lårben og lårknokkel. Etter fjerning vil senen som går gjennom lårsammenføyningen styrke og forme en ny sammenføyning. Mindre hunder ser i større grad ut til å komme seg etter et slikt inngrep, noen så bra at de gjenopptar normal bruk av benet. Andre vil alltid ha et unormalt ganglag, men fortsatt leve et godt liv som kosehund. Rekonvalensenstiden etter dette inngrepet kan ta tid, for noen opp til ett år før benet kan brukes. En raskere rekonvalesens kan forventes hvis det har vært lite eller ingen muskelatrofi i benet før operasjon.
Jeg har et par dager med kryssing av fingre foran meg. Enn så lenge får Lukas tabletter som vil hjelpe dersom han bare har en forstrukket muskel eller en betennelse. Og kanskje er det en forstuing eller et lite brudd – det vil også gro og gå over. Jeg håper-håper-håper det ikke er noe alvorlig!
I går oppdaget vi at Lukas haltet litt. Han løftet høyre bakbein og så ganske pjusk ut. Men så gikk det liksom over, vi greide ikke å se mer til haltingen og dro på hundekurs som vanlig på en tirsdag. Der viste Lukas seg fra godsida igjen, han er fortsatt flink – men har mye igjen å lære.
Lukas på trening i april
I morges så vi ikke noe uvanlig, en morgenglad valp hilste og jublet for at folkene hans omsider var i bevegelse etter natta. Og så var det tid for å dra på jobb. Da vi kom hjem i ettermiddag var haltingen tilbake, og egentlig enda mer synlig enn før. Jeg fikk ikke Lukas til å reagere noe spesielt på berøring på noe bestemt sted på beinet, og ingenting vises. Men han hoppet i vei med bakbeinet hengende i lufta. Vi bestemte oss derfor for å ta turen til dyrlegen for å få ham undersøkt.
Vi fikk vel egentlig ikke noe helt klart svar i denne omgangen. Sannsynligvis har han forstuet eller forstrukket noe, så vi fikk tabletter som skal hjelpe mot slikt. Hvis han ikke blir bra i løpet av noen få dager skal vi tilbake for røntgen.
En fin ting hos dyrlegen er at vi får veid Lukas mer nøyaktig enn vi får til her hjemme. Nå veier han 6,45 kilo og har en veldig jevn vekst.
Lukas har gått opp fra 2,7 til 6,45 kilo siden vi fikk ham
Vi vil selvsagt at lille-vofsen skal bli bra så fort som mulig, det er vondt å se på at han snubler i trappetrinn og hopper på tre bein…
Helgen på hytta gikk alt for fort! Det var faktisk ganske så vårlig da vi kom dit, selv om det var kaldt. Lørdag var det både snø og vindstille, sol og heftig kuling. Det ble en del uteaktivitet, men ikke så mye som jeg hadde håpet på. Jeg fikk fyr på rot-bålet og det minker stadig i mengde selv om det er mye igjen. Mesteparten av dagen var det Lukas og jeg som holdt stand i fjæra, men tvillingene var også med innimellom. Sondre hadde en heftig runde med øks og bidro godt til bålet.
Riktig så vårlig en stund - men så...
Det ble brått slutt på vårstemningen, spesielt søndag morgen. Det lavet ned med snø og denne gangen ble snøen liggende. Vi hadde heldigvis vinterdekk på bilen ennå, så vi var ikke veldig bekymret for hjemturen. Og Lukas som så smått har vent seg til alt det spennende i skogen ble både forundret og begeistret for snøen igjen. Han boret snuten ned i snøen, kastet seg rundt, hoppet og lekte. Han var i alle fall vilt begeistret for å komme på hytta igjen, der han for det meste får løpe uten bånd mens vi er ute. Det har blitt mange runder med innkallingstrening i løpet av helgen, det skal bli spennende å se hvor godt det sitter når vi skal på “skolen” igjen.
Lukas fant enda en vinter denne helgen!
Jeg hadde så smått planer om en tur på Plantasjen denne helgen for å få tak i noen sommerblomster. Men da vi kom hjem begynte det jammen å snø her også. Med hvit plen og snøfylte blomsterkasser tror jeg det får bli en dag senere…
Omsider har vi kommet i mål med første runde hundefrisering. I dag besøkte vi ei nappedame som hjalp oss å fullføre den første komplette nappingen av pelsen til Lukas. Hun sa faktisk at vi hadde vært flinke til å nappe selv, så det var ikke så mye hun trengte å ta. Ører, barter og bein var vel det som sto igjen, og det tok ikke så lang tid. Men Lukas likte på ingen måte å bli holdt fast og klusset med…
Hjelp meg, jeg vil ikke være her....!
Dakar lille hunden, han var ganske lykkelig over å komme ut derfra i alle fall. Og han ble veldig fin, selv om jeg synes han ble litt “snau” – omtrent som en nyklipt førsteklassing som møter opp til klassebildefotografering… Det var morsomt å få skryt både for det vi har gjort selv og for Lukas selv – han er jo en veldig fin liten valp.
Vi traff mamman hans – Billa – også. Det var et koselig gjensyn. Jeg er ikke så sikker på at hundene kjente igjen hverandre som mor og sønn, men de hilste i alle fall på hverandre og det gikk helt fint. Vi treffes nok igjen, tenker jeg.
Nå har vi kommet oss på hytta og det brenner lystig i peisen. Det var snøvær mesteparten av veien, men mye mindre slaps og snø her enn hjemme. Det er håp for litt uteliv i morgen. Etter kveldsmaten i dag var Lukas (som vanlig) frempå for å hjelpe til med oppvasken. Hva skal vi vel med oppvaskmaskin?
I dag har Lukas en slags bursdag – fire måneder er han blitt, og det passer godt å feire på primstavens første sommerdag!
Nok en treningskveld er unnagjort. Fortsatt synes jeg hunden er kjempeflink og jeg bare klønete. Men han lærer og gjør fremskritt for hver gang, så noe er vel riktig, tross alt.
Lukas trener – både Tanja oppdretter og John Ketil trener følger med
Vi øver oss litt på hver eneste luftetur, og så lenge Lukas ser ut til å trives med det så fortsetter vi sånn. Han har blitt mye flinkere til å gå i bånd, det er en fornøyelse å gå tur. Nå gleder vi oss til helg på hytta, og kanskje litt fresing rundt uten bånd? Vi får benytte muligheten til å trene på innkalling.
Lukas har fått seg ei ku. Tanja oppdretter kom på visitt i dag og hadde med seg gave til ham. Og gjett om den er adoptert som Den Nye Favoritten™. Nå er det bortimot texas i heimen for å få tak i kua, så det skal bli morsomt å bruke den når vi trener fremover 🙂
Lukas og kua
Tusen takk, Tanja. Og vi sees sikkert snart igjen – treningstips tas i mot med takk, og det var så koselig å treffe deg igjen!
I dag var Lukas på besøk hos farmor. Mens gutta skiftet til sommerdekk på bilen hennes fikk han løpe rundt i hagen og samle skatter – kongler, pinner og masse spennende som våren bringer med seg. Han ble ganske betatt av den lille nabojentehunden, men fikk ikke lov å løpe over veien for å leke med henne. Lille, rare Lukas så ut som en sjenert tenåring der han lå med blikket festet på den lille skjønnheten.
Det har vært en nydelig dag i dag, strålende sol og godt og varmt. Vi drakk kaffe på verandaen og fikk nydelig ostekake hos farmor. Etterpå fikk vi unna en del rask i hagen hjemme – vi klipte rosebusker og plukket SJU fotballer ut av hekken. Utover ettermiddagen var det tydelig at folk satte pris på været og muligheten til å starte grillsesongen. Jeg hadde ikke planlagt noe sånt i det hele tatt, her ble det traust saltkjøtt med kålrabistappe. Godt det også, altså.
Lukas har vært litt snodig i matveien den siste uka, han spiser ikke opp maten sin med samme mengde og hyppighet som tidligere. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor mye og hvor ofte han skal ha mat, synes jeg. Men jeg går ut fra at han ikke sulter frivillig, så vi fortsetter å tilby ham mat. Og tar det vekk hvis han ikke spiser.
I morgen blir første dag han blir helt alene en hel dag. Olav er tilbake i jobb, og ingen ferie i sikte. Guttene kommer først hjem etter skolen, så de får ansvaret for å lufte ham. Vi har trua på at det skal gå fint, han er så tilpasningsdyktig at. Ønsker alle en god uke!
Lukas er enda litt mer blanding enn vi har oppdaget tidligere. Det ser ut til at han er litt sau også. I alle fall spiser han gress med liv og lyst! Hittil har han stort sett lett etter de gamle snøflekkene ute – i alle fall for å skvette på – men nå er det stort sett like stas med gress og bar bakke. Og det tørre gammelgresset på plena er kjempegodt.
Lukas på beite?
Jeg ser på alle bildene som blir tatt nå om dagen at ting er i endring. Alt det blå-hvte erstattes av grå-brune fargetoner (og hunden kommer nesten bort på bildene). Som jeg ser frem til de sterkere fagene, ikke minst grønt! Det er en herlig tid fremover.
Lukas går på kurs, og tirsdag er skoledagen. Selv om været er praktfullt om dagene, så blir det kjølig om kvelden. På kurset blir det mye stillesitting, så vi må kle godt på oss. Heldigvis våres det jo mer for hver uke nå, så det er riktig trivelig med en sånn utekveld med hele familien engasjert i opplæring av både oss selv og hunden.
Det er i alle fall en lærenem liten kursdeltaker vi har med oss. Egentlig tror jeg han kan alt, det er bare jeg som er klønete når jeg skal fortelle ham hva han skal gjøre. Hittil har Lukas lært seg å sitte, ligge og (nesten) stå på kommando. Vi jobber med innkalling og fot (på plass) for tiden. Lommene er fulle av godbiter, det er utrolig hva en sånn bitteliten knort kan lokke en hund til å utføre av kunster. Eller en leke, for den del – vi bruker kongen til en del ting. Og så er vi kjempespent på om vi kommer helt i mål til det blir eksamen i mai.
Lukas sitter pent på plass (vi glemte kongen på hytta, så dette ble en improvisert leke som erstatning)
