ny-ålesund – Page 5 – SKRIBLERIER FRA GRETES HODE

Svalbard calling – rapport #12

Vi ser Brandalpynten og har endelig kommet til 79° nord! Og vi skal allerede i morgen få gå i land og delta i landtaksarbeidet der. Jeg er så full av planer og forventninger for det som skal skje der at det bare bobler i meg. Sannsynligvis vil oppholdet føles alt for kort, men så snakker vi jo også om mitt Galápagos her altså!

Jeg har aldri sett Brandal fra denne kanten før, med breen i bakgrunnen er det like vakkert som jeg har drømt om. Kanskje ikke så lett å forstå, og kanskje enda vanskeligere å forklare. Men for meg er dette helt klart Tingen med stor T. På hitsiden av lykta ser vi en båt, lenger inn mot høyden ligger Viking Explorer med dykkerteamet og vi skimter både gravemaskin og containere. Folk er i arbeid!

Været har igrunnen bare holdt seg grått og fuktig hele fredagen. Kapteinens største bekymring inn mot Kongsfjorden er is – skipets skrog er tynt som papir, påstår han. Vi ser noen isflak langt der inne nå i kveldingen men vi krysser fingre for at de er små og utenfor vår kurs.

I hele dag har vi hatt følge av et utrolig mylder av fugler. Jeg tror det er årsmøte i måkefuglforeningen. Skipet går så sakte, så de finner kanskje hvile i den flate akterbølgen. Eller kanskje plogen spytter opp godbiter fra havets bunn. Til og med lundefugl har jeg sett i dag, men den var for kjapp for mitt kamera dessverre.

Her ligger avmønstringsredskapen klar – en seks meter lang taustige er det vi får til rådighet når skuta forlates, vi går nemlig ikke til havn i Ny-Ålesund på denne turen, men blir trolig hentet av den nå så kjente Zodiac’en. Er det rart man blir barka sjømann på kort tid, sier nå jeg!

Strekningen som ploges er nå tilbakelagt for kabel #1 og redskapen er på dekk helt til vi legger avgårde med neste etappe fra Longyearbyen. Et skikkelig nær vannet-bilde av plogen var dagens resultat av kombinert gøy på jobben og fri fantasi! En dunge rør, noen strips og et GoPro-kamera i enden på en femten meter lang stang!

Denne (foreløpig) siste dagen ombord på første nordoverreise har stort sett gått med til videoredigering. Dette er noe jeg virkelig ikke kan, så det tar tid! Uten nettforbindelse er det ikke så greit å få vist frem filmene heller, men en bitteliten smakebit lot seg laste opp fra gammelnettet i Ny-Ålesund. Litt vær, litt sjø og mye kabel!

Nå jukser jeg litt og laster opp reisebrev med riktig dato hver gang satellitten smiler fra sin plass der oppe i (eller utenfor?) atmosfæren eller hvor den måtte befinne seg. Jeg håper jo noen savner disse dagsrapportene når de uteblir – og tilbakemeldinger vil jeg veldig gjerne ha! Ha en finfin dag, landkrabber!

Svalbard calling – rapport #11

Det var vel ingen som trodde jeg hadde gitt meg ennå? Her skal det sannelig bli reisebrev fra hver eneste dag på bøljan blå og fra landsida attpå, det lover jeg!

Nok en gang starter jeg dagens rapport med gårsdagens avslutning. Selv om dagen var nokså grå, så klarte solnedgangen å finne en stripe mellom skyer og hav. Dette er et syn jeg aldri kommer til å bli lei av – snakk om å få alt man ønsker seg av naturopplevelser!

Jeg fikk lyst å vise frem dette bildet som viser Cable Innovator i Nordsjøen ved en oljeplattform. Plutselig ble dette en liten båt. Bildet er tatt av pc-skjermen til en av teknikerne, han har liggende et Uninett-dokument på skrivebordet sitt 🙂

Litt skipsinternt selvskryt er på sin plass å vise frem, særlig ettersom vår erfaring så langt viser at dette er berettiget. Fagkunnskap og profesjonell utførelse er synlig på alle områder, i tillegg til at alle ombord er usedvanlig hyggelige, blide, entusiastiske og service-minded.

Og disse gutta kan vi lett identifisere oss med (ikke sant Frode?)! De har jobben med å feste blåser på navlestrengen (umbilical cord; jeg skal fortelle om den senere) som skal følge plogen ned i dypet. Her er det bare å henge i stroppen.

Omsider kom dagens høydepunkt og senking av plogen igjen. Sjøen var blank som et stuegulv og vi fikk orkesterplass til begivenheten denne gangen. Det er et intenst apparat på dekk når alle kabler og koblinger skal på plass i riktig rekkefølge og på riktig måte.

Men disse gutta har gjort det før og det var velregissert og smooth fra begynnelse til slutt. I skrivende stund ploger vi igjen – i nokså krevende bunnforhold og derfor temmelig sakte.

Det er en anselig mengde blåser til rådighet, det trengs saktens når navlestrengen trekkes flere hundre meter dypt og like langt bak skipet.

En sniktitt innom fibertesterommet har det også vært tid til, her er alle 24 fibrene avdekket for målinger – det sitter en kar i Longyearbyen som måler demping (altså, det har med overføringskvalitet å gjøre – jeg skal forklare dette litt bedre også i et senere reisebrev) inntil 15 mil i vår retning og en måleingeniør er ombord og sjekker fra den andre enden. På den måten blir hele strekningen på omtrent 26 mil kontrollert. De gutta ser lyset, bokstavelig talt!

Og skal man stripse en skikkelig kabel så må man ha skikkelig strips, det er klart. Disse er definitivt de største jeg noen gang har sett.

Her er nordligste punkt på Prins Karls Forland (Fuglehuken) og vi ser mot Kongsfjorddypet. Vi nærmer oss med stormmuseskritt!

Svalbard calling – rapport #10

Lenger frem kommer man ikke på dette skipet om man vil holde seg tørr på beina. Det er nesten i meste laget å forsøke å fordøye den magiske utsikten – her går vi rett mot Sjåtilneset.

Noen dager er bare så fylt med farger og lys, og motiver er det uendelige mengder av. Tenk at bare himmel og hav kan være så flott.

Kveldshimmelen var usedvanlig klar og blå like før midnatt! Med flomlys på bakdekket ble også dette en fargeopplevelse av de sjeldne. Sent i går kveld ble nemlig plogen heist på land igjen. Vi har nå kommet til det området på leggestrekningen der det ikke er mulig å grave i bunnen uten risiko for å skade plogen (og kabelen) så en del timer blir faktisk kjørt med litt større fart og kabel oppå havbunnen.

Dette er et eksempel på havbunnkart som brukes. Fargekoder angir om bunnen er myk eller hard, om det er sand eller leire, steinete og uryddig. De første dagene var alt gult og kjekt, men nå skal vi altså gjennom et litt mer variert område. Alt dette er kartlagt tidligere med spesialkompetanse på spesialskip og med pinlig nøyaktige instrumenter og registreringer – ingen uventede forhold.

Jeg fant enda ei dame, gitt! Under min jakt på ekte sjømannskap er det mye morsomt å se. Sikkerhetsinformasjon er fremtredende over alt, og jeg har ingen problemer med å skjønne at det trengs litt iøyenfallende effekter hist og her for å skjerpe gutta som ellers kan komme til å se seg blinde på overdoser av formaninger og regler.

Og så tenkte jeg JØSS, det er skipshunder her! Men det var det selvsagt ikke da – det er bare de svære vri-klampene som lukker døra skikkelig som heter dogs. Ikke en eneste myk vaktbikkje, bare dørklemmer av stål …

Så i mangel av en hund å klø bak øret får jeg nøye meg med å se på denne lille kameraten. Jeg tror det er en polarmåkeunge på grunn av de rosa føttene, men er jammen ikke sikker – får ikke nebbet til å stemme med noe kjent så dette må jeg sjekke. Dunete og skjønn var den i alle fall der den satt på en rusten container og så seg omkring.

Svalbard calling – rapport #9

Gårsdagens solnedgang mot Kaldneset var mektig og vakker. Like før midnatt flammet himmelen opp i nordøst og havet lå flatt som et stuegulv. Det ligner litt mer på september i dag, med gråere vær og litt friskere vind.

Plogen ble som planlagt løftet opp av sjøen i dag. Fordi bunnforholdene naturlig nok ikke er like over alt så justeres måten plogen brukes på underveis. Mesteparten av traseen blir kabelen gravd ned ca 2 meter, men noen steder er bunnen ikke mulig å ploge i, eller det ploges på mindre dybde. En slik løfteoperasjon var selvsagt samtidig nyttig for en kjapp service – bytte av sikring.

Dermed fikk vi igjen kamerabilde fra bunnen og operatørene fikk nok en spennende skjerm å holde øye med.

Nytt av dagen er et kameraview i motsatt retning der vi ser kabelen komme inn i fronten, mellom skiene til plogen. Forandring fryder!

Kapp Sietoe er Svalbards vestligste punkt. Nysgjerrig som jeg er ønsket jeg å finne ut hvem eller hva denne Sietoe var, som har gitt navn til neset. Og Norsk polarinstitutt har svaret; ett av de eldre navnene på dette stedet var Sjåtilneset. Det er vel et relativt selvforklarende navn! Og vi skal virkelig sjå til dit en stund, kanskje så mye som 5 døgn til, det er et stykke igjen av første kabelreise ennå.

Dagens fra dyreriket: Spermhval blåste rundt skipet i formiddagstimene. Dessverre langt unna og uten de helt store show-off’ene. At vi i det hele tatt har bilder er Helge sin fortjeneste!

Alkohol og ~~bil~~båtkjøring hører som kjent ikke sammen. Som en del av personalhåndboka ombord fant jeg en svært god illustrasjon som viser tydelig at vi jenter kan bli veldig mye fullere enn gutta – helt opp til halsen av et par-og-tyve glass! Mannfolk fylles bare til brøstkassa av 36. Lurer på om det hadde hjulpet å gå i bukser i stedet for kjole?

Vi har forresten også frukt på jobben, der er det nok ingen kvotebegrensning. (Og helt seriøst altså; det er overhodet ikke noe alkoholforbruk å se ombord i båten, selv om den er utstyrt med bar så brukes den ikke til slikt mens båten er i fart!)

Svalbard calling – rapport #8

Nå er det definitivt slutt på mobildekningen for en stund. De siste prikkene både fra norsk og russisk operatør forsvant i dag, så kommunikasjonen herfra til vi returnerer om en 10-12 dager må gå via satellitt. Jeg har aldri satt mine ben i en Iridium tidligere, men phone home funka fint det.

Det er en anelse bråkete og luftig å stå på dekk med telefonen, men den må få tak i sin svevende base og da nytter det ikke å forsøke innendørs.

I dag passerer vi en ti-milepæl; 100 000 meter sjøfiberkabel er rullet ut av denne første land-sjø-land-forbindelsen mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund. Ti mil, altså – det er vel en smule kult?! Dette bildet er tatt i går morges og viser omtrent 55 kilometer, så det har gått radig de siste 36 timene.

Se her, pappa; sånn ser undervannsbildene av kabel i plog ut. Det er en heller ensformig spillefilm, kan du si. I øyeblikket har vi forresten ikke bilde i det hele tatt derfra – noe så trivielt som en sikring sørget for stopp fra kameraoverføringen. Men den fancy grafikken fra blåskjermene gir oss masse moro!

Noen øyeblikk må bare nytes i fulle drag. Sola varmet godt i sør (og le) da vi snudde baugen enda litt mer nordover, dekk 7 har en perfekt veranda for å koble ut litt på. (Jeg holdt sikkert på å skulle si noe da bildet ble tatt, jeg skravler antagelig hele tiden…)

Den blå rundingen viser posisjonen vår i morges og kursen som nå går rett mot Kaldneset på Forlandet.

Og dette er altså det vi ser gjennom vinduet – et bilde yter ikke utsikten rettferdighet, dette må bare oppleves!Jeg har lugar på babord side på offisersdekk (dekk 6) og synes jeg er griseheldig som kan se ren horisont ut av vinduene. Fortsatt håper jeg på litt mer sjø, men den forsiktige vinden som kommer fra øst/nordøst skaper ikke akkurat sjøsprøyt rundt skipet.Våre faste følgesvenner på turen er havhestene, de kretser rundt oss hele døgnet og det ser ut som de bare hviler på sjøen. Artige fugler med imponerende vingespenn på nesten halvannen meter.Nede på dekk står en liten godbit og venter. Eller liten er vel feil betegnelse; det er et monster av en ROV som skal på kjøretur i løpet av denne ferden. Excalibur kan operere på inntil 2000 meters dyp! Så voldsomme dybder får vi ikke her, men følg med likevel; dette blir stas å se på.

Kabelskipet Cable Innovator har sitt offisielle emblem, til venstre en brodert utgave på ei t-skjorte. Det er en herlig sans for humor hos de som har laget logoen til høyre, synes jeg – den henger i offiserenes bar. 🙂

Jeg klarte forøvrig ikke å finne et eget sjømannsuttrykk for utvendig tak på båt, taket vi rusler på av og til er vel heller et dekk oppå øverste dekk – hvis det gir noen mening? Her er det noen maritime uttrykk som vi førstereis godt kan lese på. Men sjømannsspråket burde hatt en revisjon altså; jeg synes for eksempel at bysse burde være effekten av dønningene – sjelden har jeg vel blitt bysset så grundig i søvn som de siste par dagene 🙂

Svalbard calling – rapport #7

Sikkerhet er et tema over alt og hele tiden på havet. Heldigvis, og naturligvis. Jeg har hørt noe mumling om at det betyr ulykke med kvinnfolk til sjøs. Kanskje denne sikkerhetsplakaten skal bekrefte hvor håpløst klønete vi kan være? Foruten meg er nok dette eneste dama ombord.

Det blir kanskje litt rart å si at dette går på skinner, ute i havet liksom. Men alt går i alle fall fortsatt aldeles glimrende. Kabelen bikker jevnt og trutt over kanten til planlagt bestemmelsested, båten fosser fremover med sin litt-under-en-knops fart, plogen pløyer i riktig vinkel i havbunnen. I det hele tatt er det svært behagelig å være dokumenterende observatør for et så velsmurt opplegg.

Dagens farge på følgebøyene i hekken er grønn; jeg fikk ikke med meg at de skiftet – kanskje det er søndagslina?

Vi begynner å komme inn i sjømannstilværelsen og tempoet ombord. Det er morgenmøte daglig der vi oppdateres om fremgangen. Her er prosjektleder Helge, subsea manager Mark og kaptein Shaun ved kartbordet. Utrolig detaljerte rapporter om alt fra vær og vind og mengde kabel i sjøen til manglende pålegg ved frokostbordet registreres.

Vi har fritt leide over hele skipet og kan orientere oss stort sett over alt, men enkelte områder krever selvsagt at vi gjør avtale om følge – for eksempel til lagerområder i nedre dekk eller hovedmaskinrommet. I dag har vi vært på taket helt på egen hånd (heter det tak på skip?) og fått med oss en fantastisk solformiddag.

En tur inn i containeren som har kontrollrommet for plogen ble det også tid til i dag. Inne i denne relativt trangt møblerte 20′ containeren sitter tre mann og nistirrer på sine sett med skjermer og måleinstrumenter, døgnet rundt.

Vi har noe mer plass å boltre oss på, heldigvis. Fra vår kontorplass på broa kan vi velge utsikt fremover eller bakover i tillegg til muligheten til å vandre rundt ute og inne.

Helge har skrevet skikkelig informasjon om prosjektet på Uninett sine nettsider. Her blir det fylt på med informasjon etter hvert som flere steg fullføres. Selv om kabelen trekkes og kommer på plass i løpet av noen uker nå i høst, så gjenstår det naturligvis en periode med terminering, tilkoblinger, testing og idriftsetting.

Den endelige jubelen (med høytidelig ~~snorklipping~~ snoråpning) bryter ut først når forskningsmiljøet i Ny-Ålesund nyter godt av en nettkapasitet som kan bli omtrent seks tusen ganger større enn dagens.

Nå flyr jeg

I dag er jeg endelig på vei til eventyret. Jeg føler meg litt som en ekte eventyrer, ukjent som jeg er med alt som venter. Jeg har ikke engang bestilt noen returbillett – ganske enkelt fordi jeg ikke vet nøyaktig når ferden er slutt. Jeg satser på at vulkanen Bárðarbunga på Island holder seg i ro i begge ender av reisen min!

havhest Havhesten på bildet fulgte oss på båttur den siste dagen i Ny-Ålesund i juni. Jeg er veldig spent på om det blir noe dyreliv rundt oss på den kommende turen, spesielt rundt Prins Karls Forland som er et naturreservat og et område med stor utbredelse av sel, men også hvalross.

Landskapet er jo fullstendig stunning – dyreliv eller ikke. I morgen er siste dag med midnattsol i Ny-Ålesund, så det blir kanskje en skikkelig solnedgang i havet? (wikipedia sitt bilde)

Jeg vet ikke en gang om jeg får hekta meg på nett så ofte og enkelt som jeg ønsker. Ikke at jeg på noen måte er avhengig av surfing og denslags! Men jeg liker jo å plapre om det jeg har opplevd og målet er helt klart å få ut ferskest mulig nytt fra reisen. De første par dagene er jeg øyfast på Spitsbergen, så da skal det nok gå fint. Bord-om-båten er det litt mer i det (bøljan) blå.

Om AIS og Svalbardtur

Jeg annonserte for litt siden at jeg igjen skal ut på reise. Der oppga jeg link til AIS-informasjon for skipet som gjør at vi kan følge med på hvor hun befinner seg til enhver tid. Det kommer imidlertid en periode før vår reise der vi ikke får noen data (altså; mens skipet seiler på vei til vårt oppdrag), fordi dekningskartet for denne informasjonen ikke omfatter det nordlige Norskehavet og Barentshavet mellom Norskekysten og Svalbard.

Skipet skal foreta en siste kartleggingsreise mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund kort tid før vi mønstrer på. Den ferden, samt selve kabelleggingen skal det være mulig å følge. Jeg gleder meg i alle fall, gjør ikke du også? 🙂

Jeg mønstrer på

Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si, gitt! En slags barnslig drøm om å bli sjømann blir til virkelighet for en (relativt) kort stund. Jeg skal nemlig reise til Svalbard igjen om en måneds tid, denne gangen for å være med på legging av sjøfiberkabelen mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund.

Skipet som skal legge kabelen heter Cable Innovator og jeg skal rapportere fra denne prosessen med legging av den første kabelen (av to) som er på hele 27 mil (hver) – altså litt lenger enn den trekilometeren vi håndstabla i juni. Min reise blir på to til tre uker, og jeg gleder meg som en unge! Ved å følge denne linken kan du faktisk se hvor skipet befinner seg. Bildene er tatt i juni (av Global Marine Systems) da skipet var i Rognan og lastet ombord kablene våre.

Jeg må innrømme at det blir litt weird å bruke de siste dagene av sommerferien til å pakke vinterklær igjen, men det går helt greit altså. Tenk at drømmen om Svalbard igjen skal bli virkelighet – sammen med livet på sjøen! Og er du litt interessert i rapporter fra dette prosjektet, så er det bare å følge med. Så sant det er mulig å finne internettet, så kommer de her 🙂

Reisebrev #11 fra Ny-Ålesund

Dette blir det siste reisebrevet fra meg. Overleveringen skjer hjemmefra denne gangen, etter et døgn i Longyearbyen og en lang hjemreise. Og en arbeidsdag der jeg ikke klarte å slutte å smile 🙂

Dessverre var by- og gruvemuseet i Ny-Ålesund stengt og under oppussing, men vi fikk komme inn og se oss rundt likevel. Det er utrolig mye historie der inne, vitnesbyrd om et samfunn med familieliv (de hadde til og med en skole med 18 unger) som må ha vært uendelig fjernt fra noe vi i dag kan forestille oss. Tenk bare på vær, klima, isolasjon og arbeidsforhold.

Jeg er så stappfull av inntrykk og opplevelser, det er bare en brøkdel som er festet til minnebrikker og servere og delt med omverdenen. En del er rett og slett umulig å formidle, det må bare oppleves, man må ha vært her og tatt del i hverdagen for å begynne å forstå greia.

Som for eksempel dette toget – det minste av fire – som tilfeldigvis ble stående igjen da gruvedriften ble stanset og det meste av togmaterialet ble fraktet til fastlandet som skrap.

Rett ved siden av ligger Mellageret, der ble det i tidligere tider lagret nettopp mel, men også sukker, kaffe og tørket frukt. Her er det pub en kveld i uka for fastboende – altså litt av et privilegium å ha vært med på en kveld der!

Litt fantasi og litt skjemt; det finnes etter sigende en ansiennitetsordning der beboere som har vært der lengst får flytte til de beste boligene etter hvert – kanskje dette er endestasjonen?Den gamle telegrafstasjonen er nyrestaurert nå. Her var det hektisk aktivitet da Roald Amundsen startet sin berømte luftskipsekspedisjon i 1926. Legg merke til fravær av takrenner – fordi de opprinnelige husene ikke hadde takrenner bygges det heller ikke på nye bygninger eller ved restaurering. Historisk riktig, men litt pussig sånn rent praktisk kanskje. Og foran Nordpolhotellet kneiser den gode Amundsen.

Alle husene med de rare navnene – Amsterdam, Fjøset, Ballonghuset, Mexico, Setra, Snekkasjen, Glassvattbua og mange, mange fler – alle de gamle historiene og skrønene, det unike felleskapet innbyggerne har den tiden de er her; jeg er glad jeg fikk være en del av dette og ikke bare trampet i land som turist – de får nemlig ikke se stort eller bevege seg på særlig mye av området!

Man hører jo om tilværelsen her innimellom, og et besøk på bare 10 dager i Ny-Ålesund er neppe nok til å forstå alt. Men som arbeidende innbygger er man privilegert med hus, mat og varme. Maten var fremragende, men jeg må innrømme at jeg savnet frisk agurk, tomat, paprika og salat. Sånt fortæres i ren bonanza-stil de første par ukene etter at forsyningsskipet har vært der og vi reiste hjem et par dager før neste forsyning. Allikevel; toppkarakter til kokken!

Men dette skal altså også være en siste beretning om jobben vi har gjort, og etter ankomst til Longyearbyen var det fortsatt arbeidstid for oss.

Også Longyearbyen byr på eksotisk frokostunderholdning, det skal de ha!

Vår gode kollega Kurosh møtte oss i Longyearbyen og var med på siste arbeidsdag. Det var en nesten pussig opplevelse å se flere mennesker inne på Kroa enn vi hadde omgåttes totalt de siste ti dagene.

Den siste dagen på Spitsbergen var også på alle måter en solskinnsdag, med en befaring på landtaksiden der vi fikk se rørene som skal bli starten på sjøreisen opp til Ny-Ålesund. Nå har vi i det minste tatt i begge endene! Kurosh vinker der borte på ett ilandføringspunkt mens Helge står ved rør nummer to.

Gutta diskuterer og spekulerer ved rørkveilen …… mens andre bruker den til å sitte på. Vi fikk gjennomført møter med folk som planlagt både her og der. En aldri så liten milepæl for min del var å få målepålen på UNIS på lufta.

Jeg har vært i Longyearbyen tidligere og satt også den gangen igjen med følelsen av å ha vært med på noe spesielt. Jeg har ikke opplevd Svalbard i mørketida, men for ni år siden var vi med på overgangen til lysere kvelder midt i april. I år har vi hatt solskinn døgnet rundt (vel – en og annen sky har vi dog sett) og da snakker vi sol høyt på himmelen, ikke bare sånn nordnorsk sola så vidt over horisonten-midnattsol! Før avmarsj til flyplassen rakk vi en utelunsj i sola i Longyearbyen og en visitt innom både Nordpolet og Gullgruva – dermed var kanskje det viktigste gjennomført?

Tusen takk til alle som har oppmuntret til skriving av disse reisebrevene, og ekstra takk til dere som både har lest og kommentert!

M	T	W	T	F	S	S
						1
2	3	4	5	6	7	8
9	10	11	12	13	14	15
16	17	18	19	20	21	22
23	24	25	26	27	28	29
30	31