… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Klokka 7 i morgen tidlig er jeg klar for operasjon i ryggen min. Laminektomi og fiksasjon står det på papiret. Jeg regner ikke med å være på nett igjen helt umiddelbart etterpå, men om noen dager håper jeg å kunne rapportere litt. Jeg ønsker alle en god uke på vei mot advent – selv kommer jeg hjem til adventstaker og stjerner om en ukes tid.
Jeg teller dager. Og gruer meg litt. Nesten mest av alt gruer jeg til å være borte fra Lukas en hel uke, for han får nok ikke komme på sykehusbesøk. Derfor koser vi oss litt ekstra mens vi har alenetid sammen om dagene.
Selv om jeg gruer, så ser jeg frem til å bli bra i ryggen, ikke minst få til å sitte igjen. Det skal bli bra kjekt! Fem dager. De går sikkert fort.
Jeg har vært på møte med NAV. Dette var et såkalt dialogmøte, der det skal legges vekt på arbeidsgivers tilrettelegging for den sykmeldte og også arbeidstakers motivasjon for å komme raskere tilbake i jobb. Jeg skjønner at dette kan ha en fornuftig hensikt i blant. Men jeg forstår ikke helt ressursbruken i mitt tilfelle. For arbeidsgiveren min er faktisk veldig flink til å tilrettelegge, vise fleksibilitet og tilgjengeliggjøre arbeidsoppgaver. Og jeg er på ingen måte umotivert for jobb, tvert i mot. Jeg vil gjerne jobbe full tid, og den eneste grunnen til at jeg ikke har vært 100% sykmeldt er nettopp mitt eget ønske om å holde en viss kontakt med arbeidsoppgavene mine.
Men det stopper seg selv når fysikken ikke fungerer. Den eneste måten jeg kan komme tilbake i full jobb på er ved å bli bra i ryggen. Nå har jeg heldigvis fått en dato, en noenlunde oversiktlig rekonvalesensperiode og en ganske okei prognose. Da skjønner jeg egentlig ikke hvorfor fire-fem personer skal bruke to-tre-fire timeverk for å kalle inn, planlegge og gjennomføre et møte som strengt tatt er helt overflødig. En drøyt halv arbeidsuke! Bare fordi regelverket sier at det må gjøres sånn.
Jeg må legge til at det var en del nyttig informasjon å få, selv om jeg like gjerne kunne fått et brev om disse tingene. Jeg er i alle fall mer enn noen gang ivrig på å bli raskt bra, for noen attføring kan jeg ikke havne i!
Ikke forberedelse til helgehandel på polet, nei. Men preoperativ poliklinikk. Der har jeg vært i dag, på en skikkelig guida-tur som forberedelse til ryggoperasjonen. Blod- og urinprøver er sjekket og funnet i orden, så jeg er kjemisk frisk som en fisk. Jeg hadde møte med operatøren, altså min lege. Han sjekket tingenes tilstand en gang til, og var i grunnen fornøyd med en (for ham) kjent diagnose og prosedyre. Jeg traff også anestesilegen og en fysioterapeut. Sykepleieren som var dagens guide tok meg med på en omvisning på avdelingen der jeg blir innlagt, i tillegg til at det var skjemaer å fylle ut – papirmengde tilsvarende en hel liten regnskog. Åkkesom – litt beroligende, og litt skremmende – nå vet jeg litt mer. Bare ventetiden igjen. 19 dager ventetid.
Høres jeg sprø ut hvis jeg spør om å få bilder fra operasjonen tro? Hadde jo vært litt kult å se hva som faktisk blir gjort.
Jeg har fått operasjonsdato 22. november. Det kommer virkelig til å skje. For en lettelse.
Jeg kan ikke legge skjul på at jeg er frustrert for tiden. Jeg blir absolutt ikke bedre i ryggen. Dagene starter som regel ganske okei etter en natts hvile, men så snart jeg begynner å gjøre noe har jeg tapt – igjen. Verst er det hvis jeg må kjøre bil, tur/retur jobb er nok til å ødelegge den ettermiddagen. Eller en dag som medfører sitting; det går bra i noen minutter, men så er det bare sideleie som hjelper igjen.
NAV er ivrige på sine formaliteter. Nå har jeg fått innkalling til et møte som har som formål å motivere meg til å komme tilbake i arbeid. Skjønner de ikke at jeg vil tilbake i full jobb? Skjønner de ikke at det ikke er min eller arbeidsgivers feil at det ikke går? Skjønner de ikke at det eneste som nå kan hjelpe meg er den fordømte operasjonen som jeg venter og venter på? NAV sendte meg også tilbud om opphold på en rehabiliteringsinstitusjon, med tilbud om blant annet psykolog for å motivere meg til å ønske å jobbe. Falleri, hvor lite de skjønner!
Fritt sykehusvalg høres så fint ut, tenk at vi kan velge behandling der køen er kortest. En kjapp sjekk innom der forteller meg at St. Olavs har den korteste ventetiden for min operasjon. Og hvis de hadde overholdt fristene der så skulle jeg få denne operasjonen i november. Jeg har snakket med ventelistekontoret, som kunne bekrefte at min dato er i november. Men samtidig presiserte damen der at de var veldig forsinket og at jeg neppe kunne regne med operasjon på denne siden av nyttår. Hva er venteliste og garanti verdt da? Og så oppdaget jeg det som står med liten skrift på frittsykehusvalg.no – godt skjult bak en i-knapp. Den “korte” ventetiden gjelder bare operasjon ved nevrokirurgisk avdeling. Ortopedisk avdeling har en helt annen garantert ventetid. Gjett hvilken avdeling jeg har fått henvisning og plass på ventelisten til?
Jeg vet ikke hva jeg skal tro på lenger. Hvis NAV har lyst å foreta seg noe, så foreslår jeg at de kontakter sykehuset og får dem til å overholde fristen for operasjon. Og at de slutter å mase om å motivere meg – jeg er da for søttan ikke borte fra jobben fordi jeg vil det!
Etter nesten ti måneder er det endelig bestemt at jeg skal opereres i ryggen min.
Bestillingen fra min ryggekspert sier fiksasjon og laminektomi – det betyr at virvelen som er glidd ut skal settes fast med skruer (avstives) og at presset på nervene i ryggen skal lettes ved å flytte på det som ligger feil (buedelen av den aktuelle ryggvirvelen blir fjernet). Det ligger dessverre an til lang ventetid, men jeg har alltids et håp om et innsmett på kort varsel dersom noen andre velger å ikke benytte sin tildelte tid.
Jeg vil ha skruene i ryggen resten av livet, det er litt rart å tenke på. Nå håper jeg på plutselig beskjed, så jeg ikke rekker å grue meg. Bare glede meg til jeg blir bra!
Sommeren er ikke helt over ennå, og jeg har ikke tenkt å ta en eneste årstid (eller dag, for den del) på forskudd. Men skoleåret er i gang igjen. Olav er ferdig med ferien sin. Jeg har vært på jobb igjen – en tur. Jeg var hos legen på mandag og fikk ny sykmelding, men jeg skal forsøke å jobbe litt igjen. Jeg har savnet jobben, å bruke hodet, de gode kollegaene mine, følelsen av å gjøre nytte for meg. Jeg prøver meg på et par dager per uke en stund fremover.
Jeg har fått time til MR og til ryggprofessoren på St. Olavs i september. Proffen ville ha mer detaljert bilde av skavankene i ryggen, og det er jo kjekt at han har et komplett bilde av hva som er feil før det blir gjort noe med det. Jeg er veldig spent – skulle ønske det var en “ååå, ja dette fikser vi greit“-operasjon. Jeg skulle ønske jeg fikk en dato, og at jeg kunne vite at jeg er sprek og frisk snart. Kanskje til jul? Eller kanskje til påske?
Jeg funderer på å lage vin av hyllebær – noen som har erfaring med sånt? Stemmer det at de røde bærene er giftige? Kan det virkelig ta så lang tid som halvannet år? Jeg har funnet et tre med umåtelig mye bær på, og de er veldig fristende med sin skarpe rødfarge. Jeg får fortsette å fundere litt til. Åkkesom – jeg gleder meg til høsten jeg. Det er så mye jeg har lyst å fylle kveldene med – ikke minst levende lys, fyr i peisen, gode filmer, gode bøker, god mat og god drikke. Og en god porsjon fred, ro og smertefrihet.
Skikkelig kjøttsuppe – brennsnut – og fårikål er bare noe av det mangfoldet av god, staut, norsk husmannskost som jeg er så glad i, og som hører høsten til. Nå er store porsjoner på plass og jeg gleder meg til de måltidene.
… sa fysioterapeuten. Helt bak til ryggsøyla. Det er treninga si, det! Åssen skal jeg få til det, da? Jeg har i grunnen aldri visst at det å krumme ryggen skulle være hardt arbeid, men jammen kjennes det når man skal være oppmerksom på det hele tiden.
Jeg har fått et treningsprogram for ryggen min, og skal helst trene hver dag. Jeg er selvfølgelig spent på om det vil ha noen langtidseffekt, om jeg kanskje får litt mindre smerter etter hvert. Men mest av alt venter jeg spent på dato for operasjon av den forflyttede virvelen min – roten til alt vondt!
Enda godt det er sommer, jeg nyter dager på hytta, ingen jobb og ingen faste forpliktelser – bortsett fra litt trening da. Jeg har omsider fått time til MR, om “bare” en måned.
… enn fattig og syk. Ikke er jeg fattig, og ikke er jeg syk – sånn egentlig. Jeg har bare fryktelig vondt i ryggen. Og jeg er så innmari lei av det. Jeg trodde etter den langvarige vonde armen at jeg aldri mer skulle plages og klage, men det er i grunnen ikke noe bedre å ha vondt et annet sted. Jeg kastet inn håndkleet for en tid siden og er nå sykmeldt på heltid. Jeg har ringt sykehuset og gjort dem oppmerksom på at jeg er helt klar for MR og ny legetime anytime – så er det vel bare å fortsette ventingen.
Sorry for klagingen, måtte bare sutre litt.
Nå skal jeg lese litt i boka mi mens jeg venter på å bli trøtt nok til å sove. Jeg kan anbefale denne boka, forresten. Jeg leser den for andre gang nå – mest fordi jeg vet den er god, men også fordi den boka jeg egentlig leser for tiden ligger igjen på nattbordet på hytta – og ser frem til ny bok fra Jamie Ford.
