… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Jeg trengte et kjapt prosjekt igjen, og valget falt på votter med mønster fra Rauma, design no.5. Her ble det ikke det helt store innhogget i garnlageret, votteparet veier 51 gram. Men de ble ålreit, og passer ypperlig til den orange anorakken min som trolig blir brukt like mye kommende høst og vinter som tidligere år.
Jeg trengte et mellomstrikketøy mens jeg tenkte ut et nytt prosjekt, og valget falt på babyselbuvotter – så jeg har noe å legge ved babyteppe til kommende småtasser.
Jeg fant ikke noen oppskrift i farta, bare dikta litt her og der. Mulig de ble litt rare, men så små babyer klager ikke, tenker jeg.
Jeg valgte å lage en bitteliten tommel, selv om det strengt tatt ikke trengs for de minste.
Vottene ble da ganske søte 🤎
Ettersom de er strikket i Shetland Soft på pinne to, så er de både tynne, lette og samtidig varme. Håper de en gang faller i smak!
Nå skal ikke kjæresten fryse på fingrene på luftetur med hunden, hvertfall!
Kompliserte greier, disse fingrevantene. Hvertfall å få riktig lengde på fingrene! Her er link til Ravelry. 
Mansjettvotter uten mansjett (jeg synes igrunnen den mansjetten er litt i veien) etter Solveig Marstad, fra Selbuvotter-boka. Enkle votter der framsida har to sjennros med gren og tell, kanskje det mest typiske (kjente) selburosemønsteret av alle. Jeg tilpasset tommelen litt for å unngå at den ble for trang.
Disse vottene er også vasket og blokket, og får ligge litt på lur til noen trenger en gave eller jeg blir kald på fingrene.
Jeg sa jeg skulle slutte å strikke votter, men det viste seg å være løgn. Jeg har igrunnen fortsatt vottedilla, samtidig med et forsett om å bruke opp smårester av lagergarn.
Så dermed ble det enda et par. Disse er en negativ variant av vottene som forsvant, som jeg liker veldig godt passformen på. Og tro det eller ei; de er allerede tatt i bruk, for nå er det kaldt!
Det er alltid inspirerende å bla i bøker med Selbuvotter. Som vårens siste vottepar valgte jeg disse:
Denne gangen kom inspirasjonen fra boka Selbuvotten av Terri Shea. Den er ikke på langt nær like innholdsrik som Anne Bårdsgård sin bok Selbuvotter, men artig med noen annerledes idéer.
Også denne gangen opplever jeg at vottene blir ganske svære, både i lengde og bredde. Jeg kan sikkert fikse på det til neste gang med å gå ned en pinnestørrelse eller to. Og forsøke lett toving. Syns vottene ble fine da. Ligger i gavekassen de også.
I dag fyller Victoria 18, og det er jo en svær begivenhet. Vi gratulerer så masse med dagen og ønsker lykke til som myndig!
I mangel av grenseløs fantasi, mottatt ønskeliste og ubegrenset med penger ble det ikke så vi kjøpte bil til henne – i stedet får hun et par gode, varme votter som er strikket med kjærlighet og omtanke ♥
Jeg har strikket enda to par selbuvotter, til meg selv og til Olav. Begge har mønsteret til Ingeborg. Mine er strikket på pinne 2 ½ og Olav sine på pinne 3, i Rauma Finullgarn.
Det er muligens min skyld, men denne oppskrifta gir litt misforhold mellom størrelsen på vottbladet og tommelen. Det gjør at votten kjennes nokså stor og romslig mens tommelen er i trangeste laget. Jeg må fundere litt på hvorfor og eventuelt justere mønsteret litt. Uansett – vottene er skikkelig fine da. Jeg bruker mine hvertfall ♥
Dette skal være et UFO-år, visstnok. Gjengen har hvertfall samlet seg rundt ønsket om å ferdigstille slike uferdigheter som ligger i skuffer, skap, poser og kroker. Det vil jeg selvfølgelig være med på, men det er ofte en grunn til at noe blir til UFO. Ikke alltid like inspirert til å fortsette eller fullføre, liksom. Så for å ha noe å være med på ble det en relativt intensiv oppstart på mange prosjekter før nyttår slik at de kan få være med på fullføring under samme hæsjtægg – #UFO17. Jeg må innrømme at noen av de ekte UFOene har blitt til restegarn, pinnene er trekt ut og jeg har gått i tenkeboksen for å finne ut hva det skal bli til.
Først ut ble min aller første Ananke. Genialt sjal i all sin enkelhet. Jeg brukte det deilige tulliballnøstet jeg fikk av jentene i Tiaralosjen, en kræsjrosa Kranglefant i Ull & Tøys. Ikke så svært men fantastisk deilig og mykt. Den ble ferdig på et par dager, så det var bra jeg hadde forberedt flere UFOer.
Neste prosjekt er en islender til en liten venn. Det er alltid kjekt mønster å strikke. Denne gangen har jeg strikket frem og tilbake etter deling til ermene – arbeidsomt, men jeg tror det blir mye mer behagelig enn en sy-og-klipp-åpning. Artig at en junior i heimen også bestilte islender da han så meg strikke på denne. Så her ble det to UFOer i én.
Ananke falt også såpass i smak at jeg er i gang med ett til, og denne gangen i all time-favoritten rødt, i et aldeles til å spise opp-garn fra Wollmeise i fargen Herzblut som jeg fikk kjøpe av Siw. Jeg har hele 300 gram av garnet og det kommer til å bli et svært sjal. Og muligens et ganske langvarig prosjekt.
Sjal ligger an til å bli vårens store slager, i serien med sjal fra Shawl Joy av Sylvia McFadden har jeg valgt After the Rain som jeg strikker i Wollmeise Pfefferminz Prinz, en fantastisk grønn-turkis fargeblanding, også fra snilleste Siw.
Og sist, men ikke minst; selbuvotter ligger i bindingskorga og venter på prioritering. Det er opptil flere som har stilt seg i kø for slike, og garnet er i hus. Jeg skal også strikke en ny Bøvertun, den første har farget av (og blir hyttekofte). Nå trenger jeg bare noen ekstra timer i døgnet og litt fri, for strikkelysten er hvertfall tilbake!
