Tag: trening

Ser nesten ingenting…

Vi har vært på valpekurs i hele dag, og har lært en hel masse! I alle fall har vi lært veldig mye om hva vi kan og skal øve på, så nå blir det intensiv trening for Lukas. En av tingene vi skal bli flinkere til er å gjøre leker  mer spennende. Det betyr blant annet å ikke overøse med leketøy, men gjøre den ene (eller i alle fall veldig få) attraktiv nok til å være like god belønning som godbitene.

Vel hjemme var både store og små ivrige etter å fortsette trening og å praktisere det vi har lært. Men én ting har Lukas lagt sin elsk på her hjemme, nemlig filttøflene mine. Disse er så nær resirkulering at jeg har latt ham få lov å leke med dem. Han er ganske vittig når han stapper hodet helt ned i tøffelen og løper avgårde med “byttet”.  Bæng-kræsj i veggen – han ser jo absolutt ingenting.

Lukas inntar tøffelposisjon

Det ble lite mulighet til å ta bilder på kurset i dag, men vi satser på stadig bedre forhold både med mer dagslys utover våren og utendørstrening, og med mer tid i aksjon. Og kanskje det blir litt morsommere å ta bilder etter hvert som både vi og han mestrer flere øvelser. Vi har trua! Det er virkelig dyktig instruktør på kurset og han får frem potensialet til hver enkelt hund på mesterlig, genialt enkle måter.

Verdens beste tøffel

Snadder

I dag har jeg vært på trening, og kom litt senere hjem enn vanlig. Jeg hadde så innmari lyst på noe godt, og orket egentlig ikke tanken på å henge rundt på kjøkkenet i noen særlig utstrekning. Men så kom jeg på at vi har sopp i fryseren fra sist høst. Etter en intensiv jakt på grønnsaker og tilbehør (inkludert en svipptur til nærbutikken) fikk jeg surret i gang panna. Dette er bare noe av det aller beste (og enkleste) jeg vet om!

Det er egentlig verdens enkleste oppskrift også; bruk det du liker best (og som passer noenlunde sammen, selvsagt) og fres det sammen i en stekepanne eller wok.

I dag brukte jeg gulrøtter, squash, løk, purreløk, noen skinkebiter, småraspet brokkoli og en dæsj rømme. Sammen med soppen da, selvsagt. Det var litt kantareller, men mest skrubb og steinsopp i denne porsjonen – steinsopp er absolutt den beste soppen å lage mat av etter min mening. Når alt har fått godgjort seg litt bruker jeg å tilsette litt væske. Er man sofistikert kan man selvsagt bruke både vin og øl etter smak til dette. Men litt vann som blir til herlig kraft gjør som regel susen. Reguler mengden litt etter hvor “suppete” du ønsker at det skal bli. På slutten tilsettes rømmeklatten. Den gir en deilig syrlig smak på kraften. Det er også veldig godt med en fløteskvett om man foretrekker det. Jeg bruker å smake til med salt og pepper – pass på saltet dersom det er mye salt i skinken som brukes. Det er utallige variasjonsmuligheter; smelt inn en blåmuggost, tilsett hvitløk eller bruk spekeskinke. Lag jevning til kraften om du ønsker det, bruk litt buljong, en porsjon av en favorittsaus eller kraft om du vil. Dropp skinke og nyt et vegetarmåltid.

I dag var det kjapt og veldig godt, i alle fall. For lettvinthets skyld servert med loff og smør, men kan med hell kombineres med pasta eller poteter også. Og skulle du ikke ha sopp i fryseren eller tilgang på skogssopp; bruk butikkens sjampinjonger. De trekker til seg mye god smak av alt det andre og er en helt grei nødløsning.

Den fryktelige dørstokkmila

I helgen hadde vi ryddesjau. Vi tømte kott, skuffer og skap og kastet til slutt en container full av skrot. Det var godt å få det gjort, det føles nesten lettere å puste her hjemme nå. Det var mye jobb, og jeg var tilsvarende sliten på søndag da helgen nærmet seg slutten.

Men så hadde vi jo volleyballkamp, og da må man bare ut. Det var til og med Kampen™ – prestisjeoppgjøret mot treningskameratene våre på EDB-laget. Det gikk strålende bra for vår del, vi vant 3-0 med settsifrene 25-23, 25-16 og 25-18. Jeg følte selv at jeg gjorde feil etter feil, og kan nok ene og alene skylde på meg selv og litt for lite trening. Selv om jeg ikke har noen nyttårsforsetter, så har jeg et mål om litt hyppigere treninger denne våren.

Men så er det denne dørstokkmila da. Den er fryktelig lang noen ganger. Spesielt på mandagskvelder, når jeg omsider finner igjen sofaen etter en lang arbeidsdag, middag, unger med lekser og alskens. I dag kjennes det nesten ikke ut som det har vært helg heller, så det er litt i meste laget tungt. Allikevel vet jeg at det vil være helt annerledes om noen få timer. Etter trening er jeg alltid kjempefornøyd, som regel passe høy på adrenalin og endorfiner. Og så er det jo veldig gøy å leke med ball. Nei, jeg kan ikke bli sittende her i dag heller – ut på trening!

En ny start

I dag fikk jeg denne tekstmeldingen: Går nå ut av St. Olavs, forhåpentligvis for siste gang 🙂

Patrick er nå kvitt både slanger og stålkonstruksjoner i kroppen etter to og en halv måned, lange uker med venting, trening, operasjoner og frustrasjoner. Vi har både lidd med ham og gledet oss over hvert eneste skritt i riktig retning. I tillegg til å trene opp kroppen og ubrukte muskler trenger han å legge på seg ganske mye – han har tatt av 14 kilo etter ulykken og er tynn som en bønnestengel.

Go Patrick! Vi er så glade for at du er i skikkelig omløp igjen.

Ingen trening i dag

I går tapte vi en kamp. Det var ikke fordi det andre laget spilte ekstremt bra, selv om de åpenbart gjorde det bedre enn oss. Men vi var bare helt på trynet. I tillegg til å spille fryktelig ukonsentrert og uten vilje til å vinne, hadde vi mer enn vår andel uflaks. På toppen av alt greide jeg å falle og fikk ikke bare én, men to svære mannfolk oppå meg. Så lenge jeg var varm og i bevegelse trodde jeg ikke det var så ille. Men i dag kunne jeg knapt gå. Og da har jeg ingenting på volleyballbanen å gjøre. Jeg hadde gledet meg til treningen i dag, spesielt for å vise at ingenting kan vøre dårligere enn gårsdagens kamp.

Kanskje jeg kan bli med i morgen. Jeg får prøve meg på trapper først.

Let’s play

Den kommende uken skal jeg spille ball både mandag, tirsdag og to ganger på onsdag, hvis alt går etter planen. Når det gjelder volleyball holder jeg meg vanligvis til planene. Det er først og fremst veldig morsomt. Noen ganger føler jeg til og med at jeg bidrar på laget.

Jeg har spilt i perioder, i mange år. Nå er jeg en del av bedriftslaget for UNINETT. Jeg er ikke helt sikker på hva det er som gjør at jeg beholder fascinasjonen for dette spillet, men jeg tror det er en kombinasjon av flere ting. Det viktigste er vel de øyeblikkene vi virkelig spiller på lag, det får meg til å ville spille igjen og igjen. Vi har ikke spilt så lenge sammen, vi avslutter vår andre sesong denne våren. Det første året klatret vi fra tredje til andre divisjon, det var kjempegøy. Vi er komfortabelt plassert mist på tabellen nå og kan spare de største ambisjonene til neste sesong eller kanskje enda senere.

Merkelig nok føles ikke alle vunne kamper som seire, og de tapte føles ikke alltid som nederlag. Når vi spiller på vårt beste kan vi akseptere å tape for bedre lag. Når matchingen ikke er like tøff har vi en tendens til å slappe av litt for mye, på grensen til pinlig noen ganger. Vi trenger nok å lære å konsentrere oss bedre og vise hva vi duger til oftere. Vi har en del ubrukt potensial.

Ballkvelder er morsomme, både treninger og kamper. Og yay – fire denne uka! Yay!