Jeg hadde en lærerinne på skolen en gang som jeg ikke skal si noe særlig om, fordi jeg ikke har mye positivt å si om henne. Men hun lærte meg Arnulf Øverlands En Hustavle, og den har sittet spikret i alle år etterpå. Og det er jo ingen dum lærdom å ha med seg, sånn generelt.
I dag har Trine bursdag, gratulerer så masse med dagen! I helga ble jeg ferdig med anorakken jeg har sydd til henne, og det var kjempemorsomt at hun ble så glad for den. Den har sine skavanker med feil, skjevheter og mangler. Men den er i alle fall sydd med omtanke og gitt bort med glede, og jeg gjentar gjerne bedriften når den (forhåpentligvis) blir utslitt.
Det er sant at det er en sann glede å gjøre andre glade. Det er bare blitt så forferdelig vanskelig. Alle har alt. Eller de har ønsker som min økonomi eller tid ikke kan etterkomme. Så når jeg hører “sånn ønsker jeg meg” og vet at jeg kan gjøre noe med det, da er det godt å kunne slå til. Det var nemlig det Trine og søster sa en gang sist vinter, og nå har begge fått anorakker av meg. Artig, synes jeg.
En Hustavle
Det er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede:
Det at du gleder en annen,
det er den eneste glede.Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Den at det var forsent
da du skjønte dette.Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav å klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.Arnulf Øverland, 1929
Neste år skal jeg sy mer. For eksempel en ny anorakk til meg selv. Den jeg har nå er nesten ikke lenger brukbar, men jeg har sydd på nye mansjetter på ermene, det hjelper nok en stund.
Så flink du er! Må være fantastisk å få noe som noen har strevd å laget til en..Det er ikke ofte i disse tider,men vi som er voksne setter stor pris på sånne gaver.At de har noen feil å mangler er bare sjarmerende spør du meg.Så ut som hun som fikk den var storfornøyd iallefall.Klem fra Karin og Alfred
Så fint, Grete! Både anorakken og diktet 🙂