… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Jeg må bare vise frem bursdagsbarnet en gang til. Festen startet med et stykke laks og en hjerteformet hundekjeks. Jeg tror ikke Lukas helt skjønte at han fikk lov å hente det oppå bordet – han spurte liksom om lov… Vi har vært på to lange turer i dag, favorittløypa gjennom skogen var et høydepunkt når han fikk lov å løpe så langt og fort han ville i djupsnøen. Det er en trøtt og fornøyd liten tass som nå har krøllet seg sammen i buret sitt for natten.
Gratulerer så masse med ettårsdagen, Lukas! Bare åtte uker gammel kom du hit, og den tiden har gått utrolig fort. I motsetning til menneske-ettåringen forlot du spedbarnstadiet mye tidligere. Ja, du har faktisk allerede logret deg gjennom pubertet og tenåringsnykker og er i ferd med å bli voksen. Heldigvis for oss er du ikke så diger – du vil ikke bli særlig større. Og heldigvis for oss er du fortsatt barnslig og leken, og veldig kjælen og hengiven. Jeg tror du har det godt hos oss og vi er hver eneste dag glad for at du er her.
Jeg har et nissepar her hjemme som kommer frem hver jul. Det er mamma som har laget dem, og de er så forseggjorte! Hun har strikket skikkelig islender til nissefar, selbuvotter til dem begge, vadmelsbukse og -stakk, nissemor har til og med en nydelig spesialsydd bunadsskjorte med en ekte sølje i halsen. Begge har lange, skikkelige strikkeluer og spikka tresko. Nissefar har belte med kniv og nissemor bærer en kurv med små gaver. De har bodd her siden det året tvillingene ble født og Olav og jeg giftet oss, så for oss er de selve symbolet på julefeiringen sammen.
I år, som i fjor, skal vi feire jul på hytta. Jeg vurderte om nissene skulle være med på lasset, men de skal få være hjemme de. Noen må jo passe huset også. Og de har jo bare akkurat kommet ut av skapet, så det får holde med miljøforandring én gang per år. Er de ikke fine, der de står?
Det måtte søndagsåpne butikker til før vi kom i gang. Omsider ble det tilnærmet juleaktig handel for oss også. Nå er hele to gaver i boks, så da er det bare resten igjen. Vi skal faktisk lage en del julegaver selv, så det er ikke så ille som det høres ut. Vi har dessuten bakt både berlinerkranser, krumkaker og brune pinner – det er nesten rekord for min del i alle fall!
Det har snødd tett hele helga, så snømåking måtte til. Lukas er bra tøff mot snøskuffa – kom ikke her og bråk i min gårdsplass, altså…!
Jeg har så smått fått sving på vaskefilla, og nissene som skal passe huset i julen er kommet frem fra gjemmestedet sitt. Vi har gjort vårt beste for å ikke bruke opp alle julematgledene på forskudd, så i dag ble det lammecarré til middag (ikke direkte kortreist – import fra New Zealand, kjøpt på Rema – men utrolig godt!). Men nå tror jeg nok det kan bli litt mer juleaktig matstell fremover. Det er liksom for godt til å la være.
Endelig er det levelige temperaturer ute. Og nå kom snøen i fullt monn igjen også. Det har ikke snødd i det hele tatt siden i starten av november, så sånn sett var det vel på tide. Selv jeg må innrømme at det er ganske okei. Og Lukas elsker det. Vi har gått flere turer og baset i snøen rundt huset mens vi gravde frem bil og sånn. Lukas er like mye inni snøen som oppå den. En skikkelig snøball. Han borer snuten så langt inn i snøfonnene som han klarer, hopper som en kenguru til neste haug, bråsnur og tverrvender for å få tak i snø som faller fra greiner og alt som ser ut til å røre seg. Det er ingen tvil om at han storkoser seg!
Vår nygifte kollega fikk som en slags bryllupsgave æren av å slå av en av de eldste maskinene vi har (hatt) i Uninett. Denne maskinen har en lang og mangfoldig driftshistorie, det var en av de første tjenermaskinene jeg hadde arbeidsoppgaver på da jeg begynte i 1995. I vår interne driftsdatabase ble aun.uninett.no registrert 1994-09-13 12:50:48. Det er en stund siden. Jeg vet i alle fall at den har vært navnetjener, og den har kjørt hostmaster sitt kø-system. Nå er det yngre krefter som har overtatt, men maskinen skal få et etterliv hos oss. Det hadde vært artig om vi etter hvert fikk sving på et slags museum.
Kanskje dataår er litt sånn som hundeår? Ifølge Snorre ble Aun 260 år gammel, selv om det kanskje neppe stemmer helt med virkeligheten…
UNINETT-konferansen 2010 foregår akkurat nå på Universitetet i Stavanger. Det er vår (nesten) årlige konferanse for IT-folk i vår sektor – altså Universitets- og Høgskolesektoren i Norge. Her spenner temaene over så mangt, men det er en viss data-relatert tråd gjennom programmet, selvsagt. For det meste handler konferansen for meg om å lytte, lære og få litt faglig input. I tillegg er jeg her som ekspert (tenk det) på et av mine arbeidsområder, våre verktøykasser og målepåler. Det er kjekt å treffe de jeg ellers bare snakker med på telefon og epost, og jeg tror terskelen for å stille de dumme spørsmålene blir lavere når man treffes ansikt til ansikt.
Vi har selvsagt vår egen stand i utstillingsområdet, og der skal man kunne få svar på eller hjelp til alt. For eksempel massasje. Eller veldig god lunsj.
Jeg er ikke veldig glad i å fly, så hjemturen blir neppe noen höjdare. Borte bra men hjemme best, heter det. Etter et par dager borte lengter jeg egentlig bare hjem nå. Til senga mi. Til familien min. Til hunden min. Og ikke minst til en dag ekstra helg.
Tobias hadde så lyst å gå på skøyter på søndag, så vi la formiddagsturen innom Stavsjøen. Det er ikke like enkelt å holde seg på beina alltid, spesielt ikke med snødekt is under glatte skøyter. Lukas syntes det var kjekt at Tobias ramlet, for da kunne han stikke av med lua hans.
Noen ganger kan det nesten bli litt i meste laget koselig med Lukas i sofakroken… Gjensynsgleden når bestemor kom på besøk var i alle fall stor!
Det finnes knapt noe bedre uttrykk for vennskap enn Emils hjertesukkende Du och jag, Alfred. Disse gutta har et godt og varmt forhold i den mangfoldige verdenen som Astrid Lindgren skapte. Emil ble faktisk til samme år som jeg er født, det er litt morsomt. Lukas var Emils hest. Han kjøpte denne herlige hingsten på auksjon i Vimmerby.
Alle valpene i Lukas sitt kull har fått navn fra Emil-historiene – pappan kalles også Emil, selv om han formelt har det klingende navnet Rottriver’s Boyzone. Det er litt koselig at vår koseklump har navn etter den stødige og godslige hesten som Emil var så glad i.
Alfred er og blir godheten selv. Som gårdsgutten, så er også lillebroren til Lukas en skikkelig go’ing! Vi har vært på tur igjen, og det var så morsomt å se de to sprellende hundene i skogen. Alfred er nok et hakk kjappere enn Lukas, og ertet ham skikkelig med en pinne som plutselig ble den viktigste tingen i hele verden.
Jeg får mer og mer lyst på enda en hund. Kanskje jeg skulle lånt Alfred en stund for å prøve hvordan det er å ha to? Men jeg mistenker egentlig at Karin (akkurat som jeg) ikke er veldig innstilt på å være borte fra gullet mer enn høyst nødvendig. Det er en ganske søt og deilig følelse å være tilnærmet forelsket hele tiden, selv om det er i en hund 🙂
Takk for turen, Jon, Karin og Alfred! Vi sees snart igjen, håper jeg.