… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Selv jeg synes det er i meste laget hustrig ute for tiden. Én ting er at det regner – det er egentlig greit nok – men den evinnelige vinden blir jeg fryktelig lei av. Men dette er ikke en klage altså. Jeg bare konstaterer at det er sånn. Og siden det fortsatt er mørkt (nok) om kvelden, så tenner jeg lys. Og koser meg.
En av tingene jeg er ganske fornøyd med her hjemme er bokhylla som er bygd i trappa opp til andre etasje. Den rommer ganske mange bøker, utnytter plassen godt og gjør bøkene enkelt tilgjengelig. Donald er på flyttefot til hytta, men det skal ikke by på problemer å fylle h[u|y]llene etterpå heller. Jeg har også en viss idé om plassering av bøker i vårt nye hjem når den tiden kommer.
Jeg har spekulert på om jeg skal male trappa (og hyllene). Kanskje det bare skrinlegges nå. Men jeg tror det ville blitt fint.
I dag har jeg gått en tenketur. Det har blitt et slags privilegium å ta med Lukas på tur, gå der jeg vil og snakke med ham om det som faller meg inn. Noen ville kanskje si at jeg snakker med meg selv. Eller at jeg tenker høyt. Uansett – det er litt terapeutisk å bruke sånne turer til å lufte tanker. I dag har det blåst noe innmari, så tankene ble kanskje ekstra luftige av den grunn?
Jeg har i grunnen tenkt mest på det at vi faktisk skal flytte herfra. Det blir jo en ganske stor endring. Jeg innser at det kommende årets blogg kommer til å romme mye om dette. Og akkurat som på tenketurene er det jo det samme jeg gjør her – lufter tanker. Heldigvis er det kanskje mest tanker mellom linjene i alt hverdagsskribleriet.
I dag fikk vi brev i posten. Det var fra fadderbarnet vårt, lille Osama. Det er ganske sparsomt med informasjon vedlagt brevet, men det er håndskrevet – ikke av ham selv, det er ført i pennen av en Community volunteer. Det er åtte måneder siden jeg sendte ham brev med bilder og tegninger herfra, så korrespondansen er nokså slow, for å si det mildt. Men vi gir oss ikke – flere hilsener skal sendes herfra.
ALOMAL, Kassala, Sudan
Dear Mrs Duna
Dear friend, warm greetings from Sudan. I do thank you very much for your nice gifts (letter, photo) which I’m very happy with it. Also am so happy for your kindly care of me, I hope that our corresponding will continue. Till we meet again goodbye
Yours truly
Osama Salih
Det er en stund siden jeg har fått oppdateringer om livet hans i Sudan, men jeg antar han har det bra når vi ikke hører noe annet. Osama er nå sju år gammel.
Og så må jeg selvsagt oppfordre alle til å bruke en liten andel av sitt overskudd til å hjelpe der det trengs. Vi støtter Plan Norge, men det finnes en uendelighet av gode formål både ute og hjemme. Det monner jo!
Søster begynner å komme i orden i den nye leiligheten sin, men ønsker å endre litt på farger hist og her. En rød vegg på stua ble i løpet av en pizza forandret til en lysebrun vegg. Vi synes det ble riktig så fint vi! Og så var pizzaen veldig, veldig god – takk for middagen 🙂
Vi har bestemt oss. Etter mye om og men og vurderinger og tankevirksomhet. Vi skal flytte. Og vi skal overta mitt barndomshjem. Jippi!
Det tar nok litt tid før flyttingen er en realitet – et år, kanskje – men den som venter på noe godt, og så videre…! Jeg gleder meg. Og så gruer jeg meg til å selge huset vårt…
Da Lukas var bitteliten kjøpte vi en ball til ham. Han elsket å leke med denne ballen og laget seg en rutine for hvordan leken skulle foregå. Vi kastet den bortover gulvet i gangen, han løp etter og hentet den. Deretter la han seg under trappa og ventet på at vi skulle be om å få den fra ham. Sånn kunne han holde på lenge – det var åpenbart veldig morsomt. Ballen var med på hytta, og en vakker dag var den søkk vekk. Derfor kjøpte jeg en ny, helt maken ball før jul. Jeg greide ikke å vente til det ble tid for julegaver, så ballen ble utlevert og lekt med øyeblikkelig. Og så var den vekk igjen. Bortevekk. Men så dukket den plutselig opp, den hadde hoppet opp i en skuff. Gjensynsgleden var stor. Og til min store overraskelse var rutinen nøyaktig den samme. Tenk at hunden husker akkurat hvordan en lek skal foregå med en bestemt leke.
Brodder er for gamliser. Jeg hørte en diskusjon om dette på radio her om dagen, og utrolig nok er det fortsatt mange som mener at de ikke kan gå med brodder fordi det ikke er kult. Eller hipt. Eller hva sånt som er in heter nå for tiden. Allikevel var det en viss holdningsendring å spore. Det er visst greit hvis du har passert 30. Mot tidligere 60. Jaja, tenker jeg. Ikke at jeg har vært den ivrigste broddegjenger, men det er jo greit å vite at jeg ikke automatisk blir tatt for å være over seksti når jeg klakker ivei på isen.
Jeg fikk mitt livs første isbrodder i julegave av ungene (de store) da jeg var gravid med tvillingene (de minste). Det var rørende omtanke bak den gaven, ikke sant?
Vi har nok vært litt for sløve med trening i noen særlig grad det siste halvåret. Det vil si; vi trener litt på det vi allerede kan, og sløver for mye med det vi ikke kan. Jeg begynner å bli moden for mer kurs med Lukas, tror jeg. Lydighet kanskje? Eller spor? Eller agility? Eller kanskje vi bare skal skjerpe videre på de helt vanlige tingene, sånn som vi bruker å gjøre på tur.
Vi får som regel gå i fred i skogen, Lukas og jeg. Ikke sånn å forstå at vi ikke synes det er kjekt å treffe andre – det er selvfølgelig trivelig det også – men det er jammen fredelig og avstressende å være tosomme der ute.
Mens jeg har hatt korte arbeidsdager har vi gått lange, gode turer i dagslyset. Det har delvis vært litt baskete å gå rundt Stavsjøen, men vi har god tid når vi rusler sånn. På torsdagens langtur ble det skikkelig snøvær. Og det var så utrolig stille. Lukas hørte sikkert både mus og rådyr, for han svinset lykkelig mellom trær og busker, og sjekket innom meg for en godbit med jevne mellomrom.
Nå har vi gått såpass mange ganger at stien begynner å blir farbar. Jeg må si jeg er takknemlig for at flere tar seg bryet med å tråkke stier i skogen – det er ikke alle av oss som trives med ski på beina. Skispor lages det massevis av i marka, men det ser ikke ut som vi fotfolk er så prioritert. Jeg har sett scooterspor noen steder – hadde det ikke gått an å kjøre noen traseer for oss ikke-skiere også (når det først kjøres med scooter likevel, mener jeg)? Det er litt trist å bare gå gatelangs i lengden, så gå-løyper er superdupert!