Da vi kjørte hjem fra hytta i går havnet vi bak/inni en konvoi med bred transport – digre lastebiler med panserkjøretøyer på lasteplanet. Disse skulle sikkert transporteres hjem etter en øvelse eller bort til en øvelse. Det slo meg egentlig ganske ettertrykkelig mens synet av stridsvognene og PPK’ene var så påtrengende; noe så trist. Tenk at vi bruker ressurser på å lage slike kjøretøy, som bare skal beskytte mot våpen. Og tenk at vi bruker minst like mange ressurser på å lage våpen. At det skal være nødvendig, det er bare trist.
Noen høydepunkter fra en alene-hyttetur med mamma, noen ting kan vi bare gjøre her – så får vi gjøre andre ting når vi er hjemme. Takk for ti deilige dager, vi har storkosa oss!
Vassing er igrunnen helt okei for en hund som ikke er så glad i å badePinner over alt. Denne var ekstra staselig.Oppdaget en helt ny foss, fint sted å drikke på turLykken er å få låne en arbeidshanske...!Herlig å løpe på beitejordet før kyrne overtar for sommerenOptimistisk jakt på tjeld i fjæraDer bestefar er, der er som regel Lukas også... for bestefar har nemlig som regel litt tørrfisk på lur!
På Vikan har det i hele mitt liv vært et markant landemerke, nemlig tankene fra den gamle sildoljefabrikken. Tankene har de senere årene vært brukt av Veso, som er en forskningsstasjon og som har sin virksomhet i de gamle fabrikklokalene. Tankene har gjennom årene blitt både malt og dekorert, så for oss som er vant med å se dem har de forsåvidt ikke skjemt ut landskapet mer enn ved å være der. I lang tid har vi hørt “rykter” om at de skal fjernes.
Artikkel fra Namdalsavisa i 2007 – ting tar tid...
For et års tid siden ble de gamle (mindre) tankene revet (en er såvidt synlig bak til venstre på bildet). Etter det har det vært stor aktivitet i området med oppgradering av vei og graving. Og her om dagen dukket en monstersvær maskin opp. “No fær tankan” hørte jeg en av de ansatte rope. Så er det antagelig sant – nå forsvinner landemerket, og bare fabrikkbygningene blir igjen. Helt greit, synes jeg. Det blir finere i strandsonen da.
Ikke så fryktelig skjemmende, men kanskje ikke direkte vakkert heller...Monstermaskinen rigges på plass på baksiden av tankeneTanken i bakgrunnen er vel borte neste gang vi bader fra kaia!
Neida, ikke mellom soverom og kjøkken. En helt vanlig løpestreng for hunden. Ute.
Løpestreng med utvidelsesmuligheter
Stakkars Lukas ble lettere forvirret da han oppdaget at noe fulgte etter ham da han strekte ut båndet. Han venner seg sikkert til det etter hvert, og lærer sikkert hvor de nye grensene for frihet går. Han er litt for interessert i dyrelyder og -lukt i skogen, så han må nok finne seg i noen restriksjoner fortsatt.
Vi har visst en stund at Lukas burde få fjernet tannstein. Derfor bestilte jeg time for tannstell hos dyrlegen i Namsos mens jeg likevel er her uten så mye program. Nå er tennene rene og hunden litt slapp – behandlingen foregår i narkose. Men Lukas var særdeles fornøyd med enkel servering av ren karbonadedeig til middag.
Slapp voffse med grønn bandasje
Været har slått om fra noenlunde ok til skikkelig drittvær, så det blir litt mer inneliv enn planlagt. Det passer forsåvidt greit når vi skal bruke tid til å komme oss i form begge to.
På dyrlegekontoret henger det en herlig synstestplakat i hundehøyde, teksten under sier: Måtte du ha snuten helt borti for å få med deg nederste linje? Da kan det være på sin plass å be han du har med deg på tur å ta deg med til dyrehospitalet for en liten sjekk. Bra plakat, synes jeg!
Resten av verandarekkverket er ferdig malt. Nå er det bare de irriterende bordene bak takrennene på boden som står umalt på hytta. Været har vært litt jojo hittil i denne rekonvalesensuka mi, men det har da glimtet til med sol innimellom. Og det er egentlig ikke noe sted jeg heller vil være når det ser sånn ut.
Ferdig malt rekkverk – puh!
Som den observante leser kanskje har fått med seg, så er jeg glad i regn også jeg. Når jeg tenker grundig etter, så er det vel ikke noe sted jeg heller vil være når det er ruskevær heller. Bortsett fra hjemme, da. Rain or shine – hytta eller hjemme – godt åkkesom! 🙂
I Stockholm finnes det en bitteliten skulptur i Bollhustäppan i Gamla stan. Jeg har aldri sett den, men neste gang jeg er i Stockholm står den på planen for et besøk. Skulpturen er bare 15 cm høy og regnes som den minste i Sverige. Jeg ble oppmerksom på den gjennom en beskrivelse i en krimbok:
EN ENSOM GUTT i jern, bare femten centimeter høy, sitter med armene rundt de opptrukne beina sine i bakgården til Finska kyrkan i Gamla Stan. [ … ] Alle tre står tause og ser på den lille gutten i jern, Stockholms minste offisielle kunstverk. Joona bøyer seg fram og klapper det blanke hodet på figuren. Metallet har kroppsvarme etter en dag i sola.
Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo lete opp litt informasjon om denne Pojke som tittar på månen eller Järnpojken.
Femten centimeter skulptur. Det er ikke så mye.
Pojke som tittar på månen är Sveriges minsta offentliga skulptur. Verket bygger på en av konstnärens barndomsupplevelser; när Liss Eriksson inte kunde sova satt han hopkrupen i sin säng och tittade ut genom fönstret på månen. Skulpturens formspråk är stiliserat. Återhållsamheten i formen kontrasteras av värmen i uttrycket.
Detta är nog ett av stadens mest omtyckta verk. Den lille pojken verkar väcka ömhetskänslor hos betraktarna. Det har förekommit att folk stickat både halsduk och mössa till skulpturen och huvudet börjar bli blankt av alla välmenande klappar.
… for det kan jo hende han fryser
Sånt kan man altså ramle borti bare fordi man er bokorm, de mest uventede fakta dukker opp innimellom. Enda en god grunn til å stupe ut i bøkenes verden! Boken (Paganinikontrakten av Lars Kepler) var spennende den, selv om skulpturen ikke hadde noe med handlingen å gjøre.
