… så er det greit å si noe om vinteren og snømengden også i år. Det er jo en kjensgjerning at manns minne ikke er spesielt langvarig. Så herved dokumenteres det mye snø i januar:
Jeg skulle så gjerne vært på hytta, lekt ute med Lukas, vært fotafør og måkt snø. Kanskje det blir en tur snart…?
Stakkars gammel-opel’n … Den har heldigvis fått lov å komme inn i garasjen en tur nå.
Category: hjemme
Lesekråke
Jeg kjøpte et par nydelige kråker, tegnet av Tanja Vean, i femtiårsgave til meg selv. Jeg digger de kråkene altså! Og her om dagen fikk jeg se et lite bilde som jeg falt fullstendig for, så da kjøpte jeg like godt det også jeg:
Nå skal denne lille skatten også opp på veggen, jeg må bare tenke ut hvor – det bør jo være i nærheten av biblioteket 🙂
Mandagsmiddag
I dag hadde jeg min første arbeidsdag etter sykmelding for kneproteseoperasjonen. Jippi 😀 Og ettersom jeg ikke kom på noe annet smart, så ble det enkel servering til middag utpå senettermiddagen …
Islandsk fargefest
Jeg strikket ferdig en islandsgenser i romjula, og den forsvant ut døra så snart Margrete fikk prøve den på seg. Dermed måtte jeg jo bare lage meg en ny.
Denne gangen strikker jeg den samme originale som for noen år siden, men med litt utradisjonell fargebruk. Jeg har også snudd oppskrifta på hodet og strikker ovenfra og ned – fordi det er mye lettere å tilpasse størrelse på den måten, og fordi det blir så uendelig mye mindre montering. Og så får jeg strikke mønsteret først og det mer kjedelige ensfargede til slutt …
Det hjalp selvsagt litt at det var salg på garn også denne uka da 😀
Kaldstart
Det har vært mye kaldt nå i januar, faktisk så kaldt at jeg har vært nødt å gå bort fra prinsippet åpent soveromsvindu, og det sier ikke lite!
Heldigvis har kompis Lukas varmet meg i tillegg til den varme dyna. Jeg tror nemlig han også synes det kan bli i kjøligste laget noen ganger, så han finner veien opp i fotenden på senga når det står på som verst.
Nå skal det visstnok bli slutt på barfrosten, det meldes snø til helga! Det blir litt triveligere da, tross alt.
Knekontroll
Jeg har vært på kontroll med kneet. Det var ikke bare oppløftende, faktisk nesten litt frustrerende. Jeg har en cyste i knehasen som hindrer meg i å bøye og strekke så mye som jeg burde. Det skulle man tro var en enkel sak å gjøre noe med, men det skal visst bare gå over av seg selv. Jeg får håpe det går over fort da. Det er nokså vondt, og da er det ikke så greit å presse gjennom treningen heller. Sykling er for eksempel litt begrenset foreløpig, jeg kommer ikke rundt …
Selv om jeg mangler noen grader på de riktige vinklene, så er i alle fall prognosene for både strekk og bøy ganske gode. Det er bare å fortsette å jobbe. Så da gjør jeg det – både hjemme og på orntli’jobben min!
Treg start …
Det kan nesten se ut som jeg helt har glemt bloggen i 2016, men neida! Jeg er her jeg sjø, har bare hatt en ekstremt treg start på året. Siden romjula har jeg vært forkjøla, og jeg har syntes skikkelig synd på meg selv – kan faktisk ikke huske å ha vært SÅ langvarig nedsnørra noen gang. Og så er det dette kneet da; det funker ikke helt som det skal ennå, og etter en ganske mislykket tur med Lukas i romjula der jeg ramla så lang (kort) jeg er, så har jeg igrunnen ikke vært noe særlig på tur heller. Men i dag klinka vi til, i stive minusgrader. Det ble ikke så lang tur, men en liten tripp i Kubakkan var fin trim for oss begge. Og årets første selfie ble tatt med skjelvende og iskalde fingre – vi får skylde på det …
Treets År – sist i strikkingens år
Treets år – fra boken Islandsk Strikk – ble den aller siste genseren jeg laget i fjor (med siste finish i dag). Garnet er kjempetjukt og jeg måtte helt opp i pinne 8 for å få riktig strikkefasthet. Dermed gikk det ganske raskt unna og jeg kan ta genseren i bruk. I alle fall er planen å bruke den når jeg skal besøke Svalbard igjen!
Jeg har aldri produsert mer strikketøy enn i 2015, så jeg tror jeg like godt kan kalle det strikkingens år. Jeg startet med den første skjærgårdsgenseren i januar og har nå strikket ti stykker av den. Foruten modellstrikking har jeg blant annet strikket:
- Loppa (til Janicke)
- Molly (til meg selv)
- Fana (til søster)
- Vikingjakke (til Olav)
- Marygenser (til meg selv)
- Vikingjakke (til Torbjørn)
- Ungdomsgenser (til Mari)
- Retrogenser (til pappa)
- Retrogenser (til Fredrik)
- Islender (til Mathias)
- Fanajakke (til Margrete)
- Bøvertun (til meg selv)
I tillegg har det blitt ganske mange luer, sjal, votter, kluter, dokkeklær og sokker. Det meste er å finne på Ravelry. Alt i alt må jeg vel si at det har vært ganske grei bruk av fritid og en brukbar fordeling til venner og familie – selv om noen gjenstår og ikke har fått noe særlig ennå. Nytt år – nye sjanser! Godt nyttår til alle mine kjente og kjære ♥
En slags Bøvertun
Jeg hadde så mye naturhvit Ask liggende, og noen nøster rød merinoull. Dermed tenkte jeg at det var på tide å få en Bøvertun på pinnene. Som tenkt, så gjort. Men det ble selvsagt for lite hvitt garn, og jeg måtte vente en lang og smertefull uke før nytt garn var i hus (hvordan var det nå med dette å bruke opp restegarn …?) For å bruke litt ekstra av det røde laget jeg en tilleggsbord nederst på bol og ermer, det ble ikke så verst det?
Jeg synes knappene er SÅÅÅ fine, og ble jammen ganske fornøyd med jakka også! Og det ble faktisk ikke så mye restegarn – bare litt til nye dokkeklær til Tjorven 😉
Romjul 2015
Også i år kom Ida Sofie med pappa Fredrik på trondheimsvisitt i romjula – det er vel tradisjon da vel? Her går det unna med aktiviteter fra morgen til kveld. En femåring krever sin aktivitetsleder! Hvis vi skal dømme ut fra energinivået, så tror jeg Pippi-kjolen (som jeg kjøpte av Våppi i høst) var midt i blinken for frøkna.
Det har gått mye i tegning, i tillegg til pynting – prinsessegreier er svære greier – og en og annen spasertur ut i snøen (som endelig kom, men forsvinner igjen …). Og så var det kjempestas å få besøk av tante Margrete og onkel Mathias. Det syntes jeg også, og benyttet sjansen til å fotografere fire overleverte strikkeplagg på én gang:
I dag har vi også boltret oss i Pirbadet. Lenge nok for ei bestemor, men på ingen måte for lenge for den spreke minstejenta som mente hun knapt nok rakk å få gammeldamehud … Men koselig var det, og det å klatre på selen (som jo er noe man må) i svømmehallen er herved overført til en ny generasjon.
