… om familie, jobb, fritid og livet generelt
I dag har jeg tent et ekstra lys. For de som er borte, for de som sørger og for de som trenger ekstra omsorg og omtanke. Men det er også et ekstra lys for alle gode nyheter, for alle forventninger og for den gleden jeg håper vi får dele i tiden som kommer. Dette lyset er til deg. Ingen nevnt – ingen glemt.
Jeg må bare vise frem bursdagsbarnet en gang til. Festen startet med et stykke laks og en hjerteformet hundekjeks. Jeg tror ikke Lukas helt skjønte at han fikk lov å hente det oppå bordet – han spurte liksom om lov… Vi har vært på to lange turer i dag, favorittløypa gjennom skogen var et høydepunkt når han fikk lov å løpe så langt og fort han ville i djupsnøen. Det er en trøtt og fornøyd liten tass som nå har krøllet seg sammen i buret sitt for natten.
Jeg har et nissepar her hjemme som kommer frem hver jul. Det er mamma som har laget dem, og de er så forseggjorte! Hun har strikket skikkelig islender til nissefar, selbuvotter til dem begge, vadmelsbukse og -stakk, nissemor har til og med en nydelig spesialsydd bunadsskjorte med en ekte sølje i halsen. Begge har lange, skikkelige strikkeluer og spikka tresko. Nissefar har belte med kniv og nissemor bærer en kurv med små gaver. De har bodd her siden det året tvillingene ble født og Olav og jeg giftet oss, så for oss er de selve symbolet på julefeiringen sammen.
I år, som i fjor, skal vi feire jul på hytta. Jeg vurderte om nissene skulle være med på lasset, men de skal få være hjemme de. Noen må jo passe huset også. Og de har jo bare akkurat kommet ut av skapet, så det får holde med miljøforandring én gang per år. Er de ikke fine, der de står?
Det måtte søndagsåpne butikker til før vi kom i gang. Omsider ble det tilnærmet juleaktig handel for oss også. Nå er hele to gaver i boks, så da er det bare resten igjen. Vi skal faktisk lage en del julegaver selv, så det er ikke så ille som det høres ut. Vi har dessuten bakt både berlinerkranser, krumkaker og brune pinner – det er nesten rekord for min del i alle fall!
Det har snødd tett hele helga, så snømåking måtte til. Lukas er bra tøff mot snøskuffa – kom ikke her og bråk i min gårdsplass, altså…!
Jeg har så smått fått sving på vaskefilla, og nissene som skal passe huset i julen er kommet frem fra gjemmestedet sitt. Vi har gjort vårt beste for å ikke bruke opp alle julematgledene på forskudd, så i dag ble det lammecarré til middag (ikke direkte kortreist – import fra New Zealand, kjøpt på Rema – men utrolig godt!). Men nå tror jeg nok det kan bli litt mer juleaktig matstell fremover. Det er liksom for godt til å la være.
Endelig er det levelige temperaturer ute. Og nå kom snøen i fullt monn igjen også. Det har ikke snødd i det hele tatt siden i starten av november, så sånn sett var det vel på tide. Selv jeg må innrømme at det er ganske okei. Og Lukas elsker det. Vi har gått flere turer og baset i snøen rundt huset mens vi gravde frem bil og sånn. Lukas er like mye inni snøen som oppå den. En skikkelig snøball. Han borer snuten så langt inn i snøfonnene som han klarer, hopper som en kenguru til neste haug, bråsnur og tverrvender for å få tak i snø som faller fra greiner og alt som ser ut til å røre seg. Det er ingen tvil om at han storkoser seg!
Noen ganger kan det nesten bli litt i meste laget koselig med Lukas i sofakroken… Gjensynsgleden når bestemor kom på besøk var i alle fall stor!
Desember er her igjen. Årets siste innspurt mot avslutning, feiring og ferie. Jeg har som vanlig ikke kommet stort lenger enn til tenkestadiet når det gjelder julehandel. Til gjengjeld har jeg tenkt mye, da. Jeg tror jeg vet hva julegavene skal være, ikke verst bare det vel? Og jeg har nesten overgått meg selv med adventspynting – stjerne, staker og gardiner er på plass. I år har vi til og med sofaputer med sesongriktig motiv. På en måte føles det alt for tidlig å pynte til jul, men siden vi blir borte i selve jula er det litt koselig med litt stæsj her hjemme også.
Adventskalenderen min i år skal være å gjøre ferdig minst én juleting hver dag. Om jeg ikke får kjøpt eller pakket inn eller krysset av et punkt på lista mi, så skal jeg i det minste ha gjort en sjekk av lista. Så får jeg ta to påfølgende dag når det trengs. I dag har jeg skrevet liste, det er et gyldig kryss.
Det er grisekaldt ute. Det har vært grisekaldt lenge. Kaldere enn på 222 år, sies det. Og nå sier ekspertisen at det skal fortsette å være grisekaldt i overskuelig værmelde-fremtid. Huttetu!
Da er det flaks at varmepumpa vår gjør det den skal. At temperaturen inne er jevn og god og kan økes ved behov. Og så er det flaks at vi har ved i massevis. Det er jo deilig å toppe innekosen med flammer i ovnen når det er som mørkest og kaldest. Jammen flaks at vi flere somre på rad har felt trær, kappet og kløyvet og stablet ved.
Og det er skikkelig flaks at akkurat vi fikk Lukas. At det er hos oss han ligger på sofaen og stirrer inn i peisen.
Nå er november slutt. Vi går inn i årets siste måned med det som hører til av stress og mas. Jeg ser frem til juleferien på hytta og tid til avkobling sammen familie og venner. Det er mye som skal på plass før den tid. Kunne det bare dukke opp noen ekstratimer…
Hva er levetiden for en komfyr? Vi fikk en ny i hus i går. Turen til butikken var særdeles kjapp, vi var til og med så heldige å få grundig avslag på en returnert vare (som ikke var brukt – damen likte den bare ikke). Men jeg må si at behovskartleggingen har vært særdeles langtrukken. Ingen i heimen er spesielt opptatt rundt stekeovn og kokeplater hele tiden, men alle har nok observert at verktøyene ikke lenger var helt i toppklasse. Den gamle traveren har bodd her i nesten tjue år. Det får vi si var valuta for investeringen.
Vi endte med å kjøpe nesten samme ovn som den vi kjøpte til hytta for et år siden. Den har fungert utmerket, er i alle fall god nok for oss. Og så er det litt kjekt med en komfyr man kjenner litt fra før, liksom.
Lukas pusser tenner med pappan sin hjelp. Jeg tror nok den velsmakende tannkremen (“poultry taste”) gjør sitt til at han viser sånn velvilje gjennom seansen.
