… er tørrfisk, synes Lukas.
Det beste i hele verden
Category: hund
Årets siste hageøkt
Det ble en fantastisk fin helg – igjen! Stakkars alle i sør får ha oss tilgitt, det har jammen ikke vært mye å klage på værmessig her nå i høst (ikke i sommer heller, for den del). Høsten blir veldig synlig i hagen som er omkranset av mange store løvtrær. For å rydde litt, og kanskje gjøre våronna litt enklere, har vi blåst og rakt sammen det som har falt hittil. Det ble riktig så fint, selv om jeg regner med det ikke tar mange dagene før plena er dekket av løv igjen.
Lukas syntes løvhaugen var ganske interessant. Ganske godt kamuflert inni der, ikke sant?
Neste storjobb ute blir kanskje snømåking?
Avslørt!
Vi går en tur vi, sa Olav og tok med seg Lukas ut på kvelden. Og jeg tenkte jøje meg så lang tur, etter en ganske lang stund. Helt til jeg kastet et blikk ut av vinduet og så lyset i garasjen. Der var gutta mine, vettu. Med en tørrfisk på deling. Luringer! 🙂
På gjørmetur
Det er ikke fritt for at vi blir litt møkkete på skogsturene våre nå om dagen. Enkelte plasser er det vanskelig å finne flekker å gå på som ikke er gjørmete. Lukas er overhodet ikke glad i å gå over slike grisete og våte hull. Men likevel jubler han og ruller seg lykkelig rundt hvis han finner en hestebæsj. Forstå det den som kan. Rare hunden.
Skipshunden
Lukas har for alvor satt sjøbein denne sommeren og høsten. Det største problemet er når folk oppholder seg både ute på dekk og inne i kabinen – da vet han ikke helt hvem han skal holde øye med. Ellers legger han seg i ro like godt i båten som i bilen. Eller passer på det som foregår blant fiskerne.
Den som hadde en tommeltott…
Det ser ut til å være det eneste Lukas mangler når han leker med tyggebeinet sitt. Han løper rundt og fanger det, ruller seg på ryggen og holder fast beinet med hendene. Skikkelig rar og fryktelig morsom. Litt mørkt å filme i lampelys, dessverre. Men jeg måtte bare vise frem minstegutten en gang til 🙂
Lukte på blomstene
Enda en helg med nydelig vær denne høsten – man kan nesten bli litt bortskjemt på spaserturer med voffsen. Akkurat som oksen Ferdinand liker Lukas ofte å bare drømme seg bort og lukte på blomstene. Men å få bilde av ham i gjerningsøyeblikket har vist seg å være litt vrient. Han er fryktelig snar til å snu seg vekk når kameraet kommer frem. Flaut, kanskje…?
Vi snakker grundig blomstersnusing her. Fra bunn til topp, gjerne en runde rundt og fra topp til bunn igjen. Ofte avsluttes det hele med en markering, som seg hør og bør en mannehund. Kanskje andre har gjort det samme før ham og det er grunnen til den iherdige neseaktiviteten? Nææh – jeg velger å tro at Lukas er en romantiker jeg! Blomster er fine og mange av dem dufter godt.
I sjøkanten
Det var mye aktivitet på Vikan i helga. Pappa og Olav fikk ommøblert de gamle utriggerne og satt på plass den siste, nyinnkjøpte. Selv den korte slepeturen fra kaia til flytebrygga var litt av et skue, vi kan bare forestille oss turen fra Namsos til Vikan som gikk i omtrent 3 knops fart. Men nå er alt på plass!
Grei koseplass
Lukas ble glad for saueskinnene i stolene på trappa, faktisk en helt utmerket plass å ligge med full oversikt over både gårdsplass og ytterdør. Og under tak – svært greit i høstregn. Vaktbikkje med sans for det bekvemmelige, kan man si.
Det fineste med høsten
… er den klare lufta, den som gjør at alt blir så tydelig. Selv om været er lunefullt, så er det noe utrolig fullkomment med denne årstiden. Kanskje at alt er så ferdig, men ennå ikke i forfall? Jeg har kjøpt noen lyngplanter, de er så fine og står ganske så lenge. Når himmelen er så blå, da er det verdt å ta et øyeblikk ekstra og bare se på den, ikke sant?
