… om familie, jobb, fritid og livet generelt
Lukas er helt enig med meg – den beste plassen i huset er kosekroken med stol og bøker. Det er en smule trangt med oss begge i stolen, så han bruker armlenet. Ganske shabby kvalitet på bildet som er et snapshot fra et videokamera, men jammen koser vi oss likevel!
Vi tok en siste tur til Stavsjøen – Lukas så ut som han tok farvel. Men hit kommer vi sikkert tilbake, så fine turstier som det er rundt sjøen.
Lukas hadde antagelig egnet seg som badevakt. På skoleavslutningen hadde han sitt fulle hyre med å passe på alle ungene som var ute i sjøen, han ville nok helst sørge for at alle kom på land. Han svømte til og med – helt frivillig.
Da jeg var lita jente og bodde på Stokkhaugen gikk det kyr på beite sånn omtrent sør for huset vårt. Og disse bakkete beitene døpte vi selvfølgelig Kubakkan. Jeg har ikke vært så mye på tur i boligfeltet siden jeg flyttet hjemmefra – det har liksom ikke vært noen grunn til å gå gatelangs. Men nå er det annerledes, Lukas og jeg er i ferd med å finne de nye stiene. Og det var et gledelig gjensyn med Kubakkan, som faktisk er bevart som grøntområde. Det regnet riktignok i bøtter og spann, men det syntes vi ikke hadde noe å si.
Lukas begynner å bli skikkelig husvarm på haugen. Han har funnet en ny (foreløpig) favorittplass – kanskje ikke så rart, ettersom (nesten) eneste møbel er en sittebenk under kjøkkenvinduet. Men der kan han stå og se ut, noe han stort sett gjør hele tiden når det ikke foregår annet enn skikkelig kjedelige ting. Sånn som maling, pussing og utpakking av pappesker.
Jeg har tenkt å kjøpe en hundeseng til ham når vi har kommet oss litt i system – men det må du ikke si til ham, det er en overraskelse!
Nok en kveldstur er unnagjort. Tobias ble med på hele runden denne gangen. Lukas er ertelysten som få når han har fanget en pinne. Hvem som vant? Jeg tror bildet taler for seg selv 🙂
… den finner. En liten leteaksjon – med en liten medhjelper…
Det er en del ting som blir gjort for siste gang nå om dagen. Ikke at jeg har planer om å ikke gjøre de samme tingene. Men det går ubønnhørlig mot slutten på mine 19 år som innbygger i Malvik kommune og jeg har for eksempel betalt for renovasjon for siste gang. Og en del av turene jeg og Lukas bruker å gå har vi nok også gått for siste gang. En del ting er litt vemodig og andre ting like mye en lettelse. Nye regninger kommer sikkert like trofast på ny adresse.
Lukas og jeg må finne mange nye stier til korte og lange turer. Den korte varianten av kveldsturer har vi ofte gått i nærskogen – Bjørnmyratoppen, som jeg kaller den inni hodet mitt (jeg aner ikke hva den heter). Disse dagene har det vært en regnvåt opplevelse – men koselig likevel!
Et lite fotominne fra sist helg på hytta – Lukas overrasker stadig med nye krumspring ved sjøen. Nå drister han seg til og med ned på berget på utsiden av kaia!
Vi er veldig enige om at det er fint å være på hytta vi ja. Spørs om det kan ta litt tid før vi kommer oss dit igjen, nå som vi nærmer oss flytteinnspurt…
Lukas elsker å være på hytta. Det er akkurat som han forstår når vi skal dit, at pakking til hyttetur er tydeligere enn alle andre slags pakkinger vi foretar. Han er imidlertid ikke veldig glad i å sitte lenge i bilen. Han har aldri protestert på biltur, kort eller lang. Men noen ganger er han en smule vrang når han skjønner at han skal plasseres i buret. Allikevel virker det altså som biltur og innburing for hyttetur er okei – å være på hytta er belønning nok.
