Om familie, jobb, fritid og livet generelt

Nå har han funnet enda en kjekk drikkekilde, nemlig juletrefoten. Vi har tatt inn juletreet for akklimatisering, og hunden oppdaget veldig fort at det gikk an å drikke vann derfra. Litt kronglete adkomst, men vann er viktig nok til å overvinne strabasene. Spørs hvordan det går med treet da – hvem vinner kampen om vannet?

Arbeidsomt å slukke tørsten, men det går!

Jeg trøster meg med at så lenge han drikker derfra, så vil han sannsynligvis ikke tisse på treet – det er jo en klar fordel!

I dag er Lukas to år. Det er aldeles ubegripelig hvordan en sånn krabat kan okkupere et hjerte. Men det har han altså gjort, både mitt og mange andres. Vi synes fortsatt at vi har fått verdens snilleste, fineste og morsomste hund. At cairn terrier kalles verdens beste kompis og en stor hund i en liten kropp stemmer på en prikk. I tillegg har vi fått en enestående personlighet i hus, så det er ikke rart vi har Lukas som fullverdig familiemedlem på alle måter. Gratulerer med to-årsdagen, Lukas!

Skinke til frokost på bursdagen

Tilværelsen for hunden har nok blitt litt annerledes dette siste året enn det første, og også annerledes enn tanken var da vi fikk ham. Men det får bli unntaket – fra neste år blir nok livet mer hundeaktig, hjemme alene på dagtid og desto flere og lengre turer i marka på ettermiddager og i helgene. For neste år skal jeg være tilbake i jobb og bli sprek igjen!

Den som har katt vet at katter er flinke til å slappe av. Men jammen finnes det hunder som kan kunsten også. Lukas, for eksempel. Hvis noen legger et pledd litt passe tilfeldig i sofaen, så går det an å lage seg et skikkelig reir der, faktisk.

Uten en eneste bekymring i verden...

Lukas elsker snø. Det finnes nesten ikke noe bedre i hans verden. Han kan løpe og rulle seg, snuse og krafse i den – ja, til og med spise snøen. Akkurat som rødkinnede unger som nesten ikke får nok, så vil han ut igjen og igjen når det er nysnø. Men så var det håpløse meg da, som sitter hjemme sammen hunden hele dagen og ikke klarer å gå turer riktig ennå. Da må vi finne på andre lure ting, og å åpne verandadøra var en sånn lur ting. Lukas stormet jublende (vel, nesten i alle fall) mot døra, kikket ut og hoppet fornøyd noen få skritt. Men det var ikke så morsomt som han trodde, det var MYE snø der. Etter et par meter kom han inn igjen. Det var visst i meste laget dette. Dessuten var det fyr på peisen, så han kom og la seg på teppet i steden. Like greit det.

Hm, her var det jammen mye snø...!

Dette blir jo rene ekspedisjonen

PS – Lukas er ferdig med løpetiden for denne gang. Han sluttet bare helt plutselig å klynke og deretter var alt normalt igjen. Jeg håper det blir lenge til neste gang.

Hunden er helt tullerusk. Han vil ut hele tiden. Brummer, bjeffer, løper, klynker når han er inne. Eller ligger med snuten inntil dørsprekka og venter på at døra skal åpne seg. Jeg mistenker at han har fått ferten av ei snerten tispe i nabolaget, for han er ikke spesielt rolig på tur heller. Han trekker og drar i båndet, har ikke tid til annet enn å snuse. Jeg tror jammen Lukas har løpetid. Er det noen som har gode råd mot sånt? Jeg har i grunnen litt trøbbel med å være ute med ham hele tiden…

Denne fredagsmorgenen våknet vi til nysnø. TVen har takket for seg i løpet av natta – det vil si; parabolantenna var vel blåst ut av stilling eller noe sånt. Det er stille, veldig stille, i huset etter at alle dro på jobb og skole. Lukas og jeg har benket oss i sofaen med en kopp te, lesestoff og det gode ullteppet. Og dette koselige adventsvinduet. Med ekte snø på vindussprossene. Det er i grunnen ikke så aller verst med vinter når den er sånn.

Jeg laget meg litt frokost i dag. Ting går ikke så fort, så det ble et par spaserturer mellom stue og kjøkken før jeg skulle spise. Og dette er synet som møtte meg da jeg skulle kose meg med mine skiver med ost, skinke og salat…

Hvor er osten og skinka?

Jeg tror denne saken er på det nærmeste oppklart. Jeg tror også det kan konkluderes med at Lukas ikke liker salat.

… er å komme hjem! Nå er jeg installert i sofakroken, med tv og pc, piller og drikke. Jeg har til og med fått dusje, hvilken salighet! Nå skal jeg kose meg med Lukas den nærmeste tiden, han skjønner ikke helt hvorfor vi ikke kan løpe ut og leke i snøen tror jeg…

Jeg antar jeg nå kvalifiserer for medlemskap i metall i kroppen-klubben. Sånn ser ryggen min ut heretter:

Jeg teller dager. Og gruer meg litt. Nesten mest av alt gruer jeg til å være borte fra Lukas en hel uke, for han får nok ikke komme på sykehusbesøk. Derfor koser vi oss litt ekstra mens vi har alenetid sammen om dagene.

Lukas har lagt beslag på kosekroken i sofaen

Selv om jeg gruer, så ser jeg frem til å bli bra i ryggen, ikke minst få til å sitte igjen. Det skal bli bra kjekt! Fem dager. De går sikkert fort.

Det er utrolig fint ute nå om dagen. Etter at frosten meldte seg ser verden ut som den forbereder seg på å gå i dvale. Det er et privilegium å ha tid til å rusle ute og se seg rundt midt på dagen, når nesten alle andre er på jobb. Lukas synes det er glimrende med løping i Kubakkan. Der holder naturen pusten, akkurat som jeg selv gjør – når våren kommer skal vi blomstre igjen!

Kom igjen da, mamsen, vi kan jo ikke stå her og se på gresset hele dagen – det må løpes og snuses!

Lukas er ikke helt fornøyd med tempoet på turene, han synes nok jeg er ganske treg. Men bare vent – vi skal nok ta det igjen!