Category: livet generelt

Ikke noe venstrehåndsarbeid

Jeg skjønner fortsatt ikke hva det er jeg gjør som resulterer i en så inni hampen vond arm. Fortsatt den venstre. Og jeg er fortsatt høyrehendt. Jeg merker selvfølgelig ekstra godt at den venstre faktisk er vesentlig i det daglige når den er vond. Men jeg er jo ikke avhengig av den verken for finmotoriske eller muskelkrevende operasjoner. Men at den bare henger med som et slags appendiks er ikke tilfelle. Jeg føler fortsatt at jeg vil bli kvitt den, som i “gnage den av” når den er sånn. Mulig det bare ville føre til andre problemer, da…

Det hadde vært kjekt med et kikkhull inn i albuen

I dag måtte jeg altså ta turen til lege igjen. Jeg måtte på nytt forklare at det eneste som hjelper er å gjøre ingenting. Og det er ikke noe som skjer av seg selv verken hjemme eller på jobb. Å gjøre ingenting krever mye konsentrasjon, kan jeg opplyse om.

Jeg har i alle fall nå fått henvisning til operasjon – tro om det vil hjelpe?

Tennisalbue (lateral epicondylitt)

Smerter på utsiden av albuen skyldes gjentatte belastninger i albuen. Smertene skyldes ikke betennelse, men små rifter og arrvev i senefestet på det ytre albueutspringet. Diagnosen stilles ved vanlig undersøkelse og eventuelt MR bilder for å sikre diagnosen.

Behandlingen er i første omgang hvile, tøyninger, og endring av aktivitet. Kortisoninjeksjon som må settes rundt – og ikke i – senen blir også forsøkt.. Dersom plagene ikke gir seg, er operasjon aktuelt.

Tennisalbue: Operasjonen

Operasjonen gjøres i narkose. Det legges et snitt på utsiden av albuen. Senefestet lokaliseres og arrvev fjernes. Ved operasjon bedres plagene i ca 80 % av tilfellene, men bare 50-60 % blir helt kvitt plagene.

Jeg kan ikke annet enn å sette min lit til ekspertene og håpe at det finnes en løsning for meg også. Jeg har fått kortisonbehandling(er) over en lang periode. Jeg har gjort øvelser, og jeg har vært hos kiropraktor gjentatte ganger. Etter nesten tre måneder på hel og delvis sykmelding var jeg ganske bra i mer enn to måneder. Men sakte har det kommet snikende igjen. Siden påske (omtrent) har det ikke vært til å overse, og de siste par ukene er det såpass vondt at jeg både mister nattesøvn og får trøbbel med bevegelser og gjøremål.

Enn så lenge er jeg sykmeldt 60% med tilleggsordre om å gjøre sykmeldingen gjeldende også hjemme. Jeg skal ikke gjøre det samme mer enn to dager etter hverandre. Kanskje jeg da kan finne ut mer om årsaken?  Så får jeg vel se da – om jeg greier meg med bare høyrehåndsarbeid en stund fremover.

Sommer i hodet mitt

Når det ikke blir sommer ute, så får jeg lage det her. Jeg er skikkelig værsjuk om dagen. Sola gløtter frem innimellom, men så lover værmeldingen mer regn, mer kaldt og ikke noe særlig lys i vintertunnelen. Nå har det i alle fall blitt litt lysere her, foreløpig mest som et eksperiment. Jeg må kjenne etter om jeg trives med de nye fargene og finne ut om jeg greier å gjøre de tilpassingene jeg ønsker. SÅ – velkommen til sommerskriblerier fra hodet mitt!

Hemmelighet

I all hemmelighet prøver jeg å gå ned i vekt. Ikke si det til noen, altså 🙂

Vel – jeg har innsett at de snikende ett kilo her og ett kilo der har blitt til ganske mange for mye. Jeg ruver ikke akkurat i terrenget, så et ti-talls kilo til overs har ikke mange centimeter å fordele seg på. Jeg synes jo det er kjempeenkelt å knipe inn på mengden inntak en dag, og det vises fort på vekta. Men så jevner det seg så alt for fort ut igjen. Så den saken er grei; å ta av er ikke gjort på et par-tre dager.

Jeg har endt opp med å telle. Ikke noe avansert opplegg, ingen veiing av mat og ingen ja-mat og nei-mat. Men jeg bruker en tabell, skriver opp alt jeg putter i meg og prøver å holde meg innenfor et anbefalt antall kalorier. Det går ganske greit, og det går faktisk smått om senn nedover – jeei!

Og så var det det med trening da. Nå er jo volleyballsesongen slutt og dermed blir jeg ikke  tvunget til å trene. Men hunden må jo på tur og det får bli litt lengre turer enn nødvendig, tenker jeg. Det er litt kjipt at behovet for energi øker med treningsinnsatsen og “flinke” dager orker jeg nesten ikke å gjøre noe ekstra.

Målet mitt er trivsel innen sommeren er over. Jeg tror ikke jeg blir noen Barbie eller supermodell, gitt. Alt jeg greier i tillegg til det fornuftige får være bonus. Kanskje jeg kan bli brun på t-skjorteområdet i år?

Tannløst trøbbel

Stakkars Lukas. Nå har han snart ikke tenner igjen i kjeften, både hjørnetenner og små jeksler har ramlet ut de siste dagene. Og så lyst som han har på griseøre! I ettermiddag satt han delvis og så frustrert på øret og delvis lekte han med det omtrent som en kattunge leker med et garnnøste. Nå smaker han litt, bærer det rundt, funderer på om det er like greit å grave det ned… Trøsten må være at de nye tennene kommer snart, lille venn!

Hmm, hvordan skal man få has på et griseøre uten tenner til å bite med, da?

Ei krone her og ei krone der…

Jeg har omsider mannet meg opp (eller heter det kvinnet?) til å reparere den ødelagte tanna mi litt mer permanent. Og etter tjue år med midlertidige remedier har jeg nå fått porselenskrone. Tenk det. Tannlegen som en gang laget plasttann til meg kalte den for Hollywoodtann. Og den var virkelig fin – en stund. Nå håper jeg den nye varer evig. Prisen skulle i alle fall tilsi det – munnens minste tann, 5,5 kilokroner! Når jeg har samlet nytt mot (og nye penger) skal jeg ha en krone til på den andre siden. Og så skal jeg smile og smile uten å være bekymret for misfargede og skakke tenner.

Ikke egentlig mitt smil, men jeg kommer litt nærmere...

Eksperimentering

Jeg greide aldri å finne et nytt theme som jeg ble fortrolig med for sidene mine. Og egentlig liker jeg ganske godt denne svarte Piano Black. Så nå tenkte jeg å bare leke meg frem til de tilpassinger jeg vil ha, både for farger og features ellers. Toppbildet er ganske kurant å endre på, så det kan hende det skjer litt mystiske ting innimellom her mens jeg eksperimenterer. Innholdet på sidene vil forhåpentligvis ikke lide imens 🙂

Don’t try this…

Kakao på termos er kjekt på tur, og på kalde kvelder med hundetrening. Vi hadde med oss både te og kakao på et par av treningskveldene med Lukas. I går fant jeg til to av disse termosene i turkurven vår, de hadde rett og slett blitt glemt etter siste gangs bruk. Det var antagelig greit å vaske termosene da, tenkte jeg. Den ene fikk jeg greit opp, det var ikke så mye i den. Men det luktet skikkelig pyton, så det ble en real skrubbing. Den andre fikk jeg ikke rikket toppen på i det hele tatt. Olav måtte frem med supermannkreftene og jeg skal love at han fikk den opp. Det kom et kjempeSMELL etterfulgt av en real dusj med gammel, sur kakao! Å herregud, som det smalt. Og herregud for en lukt! Det ble skuring av mer enn termoser – kjøkkenet ble i alle fall rent.

Note to self; sjekk turkurven med én gang etter bruk. Og åpne potensielle eksplosjonsfarlige termoser utendørs…

Det er jo litt skummelt

… med vulkanutbrudd og greier. På den ene siden er det sånn passe langt unna – nok til at vi i det minste neppe blir utsatt for lava eller jordskjelv i umiddelbar nærhet. Men på den andre siden er det ganske nært likevel. Nært nok til at vi er midt i konsekvensene for flystans, nært nok til at “vi” også er i mediene som en utsatt nabo. Nå står ikke bare flypassasjerene rådløse på bakken, arbeidsplasser er i fare og konsekvensene for mange slags transport – ikke minst ambulansebehov – må finne nye veier. Det er ganske tankevekkende hvor maktesløse vi er overfor naturkreftene. Jeg er en enkel sjel som imponeres av ting som tidevann og årstider. Derfor blir jeg overmåte ydmyk når jeg tenker på de kreftene som nå viser seg. Og som antagelig bare viser en brøkdel av potensialet sitt. Bilder av de tre kraterne på Eyjafjallajökull er ganske sære – VG beskriver dem som fanden selv. Jeg har ikke noen særlig formening om fanden eller hans slektninger, men det er unektelig et nifst bilde – sett fra riktig vinkel.

Bilde fra VG snudd opp ned

I 1997 var vi på Island, omtrent et halvår etter utbruddet under Vatnajökull i oktober 1996. Den gangen var det vulkanen Gjálp som freste fra seg, og forårsaket flom i Skeiðará som ødela veier og broer. Det var ikke mer enn fascinerende å fly over området på vei til Keflavik – ikke skummelt eller skremmende. Jeg er fornøyd med at jeg har besøkt sagaøya. Jeg gjetter at det var første og siste gang. Akkurat nå er jeg i alle fall ganske glad for at jeg ikke er på Island. Ikke at jeg hadde greid å komme meg dit heller da, det går jo ingen fly…