Nye medier og endringer i oppførsel endrer også språket, selvsagt. Det har vel alltid vært sånn. Vi lager ord for å beskrive nye ting hele tiden. I dag hørte jeg noen snakke om et nytt definert verb; to unfriend. Jeg hadde ikke noe problem med å forstå hva det skulle bety men jeg trodde ikke det var et offisielt uttryk. Men sannelig, Wiktionary har det. Ganske morsomt egentlig. Kanskje jeg skal bidra til å utvide betydningen av ordet…?
Category: livet generelt
Beinknuser
Jeg har nå min egen kiropraktor. Han er siste tilskudd på listen som består av en doktor, en tannlege, en snekker og en elektriker. De siste to er Olav, da.
Kiropraktoren sier han kan fikse armen min, og så lenge ingenting annet ser ut til å virke lar jeg ham prøve. Jeg er ekstremt skeptisk til denne behandlingen må jeg innrømme. Det er vel derfor jeg aldri har vært hos en kiropraktor tidligere. Men alle rykter om knasende lyder og manipulasjon av ledd er helt sanne. Til tross for det faktum at armen og albuen verker, insisterte han på å trekke og trykke alt fra fingrene, oppover armen, via nakken og et stykke nedover ryggen. Lyden og følelsen er skremmende!
Jeg kan jo ikke gi opp etter bare én time. Jeg skal tilbake om ti dager, etter ferien. Og jeg må vel stålsette meg for enda en “slapp av, jeg skal bare løse opp dette leddet litt” og den ugne følelsen…
For å ha sagt det; armen er kanskje bittelitt bedre nå i kveld. Jeg kan forvente økte smerter i morgen, men forhåpentligvis ikke verre enn før.
Programmering for barn
Jeg har en hacker i huset. I alle fall en nerd wannabe. Tobias begynte i dag på et kurs i “Programmering for barn” og det var ganske morsomt. Ungene lærer programmering med Visual Basic, og undervisningen krever ingen forhåndskunnskaper utover normal PC-bruk, sånn som å lage og lagre dokumenter. Tobias er en nysgjerrig ung mann, øyeblikkelig ivrig til å lære da han først hørte om dette. Jeg forventer en drøss med morsomme knapper og action på husets maskiner de kommende ukene.
Håpet er selvsagt at han plukker opp litt kunnskap og at han holder på evnen til å søke og forske. Han kjeder seg ofte med vanlig skolearbeid, og det hadde vært fint om han fikk litt oppmuntring av noe utenfor skolen. Jeg tror også det er bra for ham å være med på noe uten Sondre for en gangs skyld. Å dele bursdag betyr ikke nødvendigvis å dele hver eneste interesse. Jeg sier bare Stå på, Tobias!
Klager
En uke uten jobb så langt, to til på trappene. Å skrive med bare én hånd er faktisk ganske utfordrende. Men legen var veldig bestemt; ikke noen jobb. Ingen matlaging eller servering. Ingen håndvask. Jeg kan trene, selvsagt. Beina virker fint. Bortsett fra at jeg også har fått Bakers cyste. Ikke noen showstopper, men ganske plagsom. Jeg får spille volleyball om jeg vil – det gjør trolig ikke noen forskjell for den venstre armen (selv om jeg tror det generelt er utelukket for en stund).
Jeg fikk ny sprøyte på fredag, den siste jeg får i denne behandlingen. Medisinen i denne heter Lederspan og doktoren sier den er noe mer potent en den typen jeg har fått tidligere. Ganske optimistisk dro jeg fra kontoret hans med forventninger om et par uker uten smerter, masse hvile og virkelig rehabilitering. Men etter noen timer kom smertene snikende, og denne gangen gikk det ikke over. Jeg må tilstå at mesteparten av helgen inneholdt mye tårer. for så vondt har jeg aldri hatt i armen. En solig dose smertestillende gjorde det mulig å bevege resten av kroppen normalt. Så nå sitter jeg her og venter på at legekontoret skal åpne sånn at jeg kan ringe og spørre om råd.
Beklager klagingen. Jeg måtte bare få det ut.
En godt utnyttet dag
Nå er jeg sykmeldt noen dager. Olav ble også sykmeldt. Faktisk føler jeg at han trenger det mye mer enn meg, han har hatt en vond skulder helt siden starten på juli, og jeg kan forsikre om at snekring og bygging ikke gjør den noe bedre. Han begynte med en melding fra legen om å ikke jobbe over brysthøyde. Når han jobber med installasjon av brannvarsling blir dette fort umulig – de fleste brannmeldere sitter fortsatt i taket. Så omsider fikk han en fullstendig stoppordre når det gjelder jobbing. Det er på mange måter fint for meg også.
Tvillingene hadde den årlige skogturen med skolen i dag. De har spurt oss om å delta på denne hvert år siden de begynte på skolen, og i dag passet det godt å gå sammen med dem. Vi fylte ryggsekkene med mat, drikke og sjokolade. Og vi tok med soppkurven i håp om å fylle den i løpet av turen.
Olav og jeg startet i motsatt ende av ungene. De ble kjørt med buss langt innover i skogen og skulle gå tilbake. Vi fikk et voldsomt tordenvær da vi startet på turen, til og med med masse hagl. Det var nesten som en forsmak på vinter, vi så bakken bli hvit rundt oss. Og det var ganske skremmende å stå mellom trærne med lynet sprakende rundt oss noen intense minutter. Heldigvis skiftet været fort og det ble til slutt slik værmeldingen hadde sagt og sånn vi håpet det skulle bli.
Vi fant skoleungene etter omtrent seks kilometers marsj. Vi spiste lunsj sammen dem før alle snudde i retning skolen igjen. I alt gikk vi ca. 13 kilometer.
Olav tok seg av all bæring, jeg brukte bare beina i dag. Jeg har ikke merket noen bedring for armen, men jeg må vel gi det litt mer tid. Det føles feil å være hjemme fra jobb – jeg er jo ikke syk – men jeg antar det hjelper å minne meg selv på det på denne måten. Selv om Olav er nokså redusert er det han som gjør håndarbeidet om dagen. Det er han som kjører bil – hvor jeg enn måtte ha behov for å dra. Men bare så det er sagt; samvittigheten min er litt frynsete for at jeg ikke greier å være på jobb og ordne opp i saker og ting.
Vi fant ikke så mye sopp, dessverre, bare så vidt nok til å dekke bunnen i kurven. Men det ble da en liten smak ved siden av dagens middag.
Jeg gir etter, men gir ikke opp!
Jeg dro til legen igjen i dag. Armen har gradvis blitt verre de siste dagene, og kompensering har ført til at nakke og skuldre også er blitt vonde. Kanskje er dette også grunnen til at jeg har hatt daglig hodepine i det siste? I alle fall, ingen flere unnskyldninger, sa doktoren. Jeg er sykmeldt en uke og skal snart tilbake til ham. Jeg skulle ønske han pønsket ut en mirakelkur innen da.
Så her sitter jeg og har gitt etter for legens råd. Jeg kan vel se en del filmer eller noe. Men jeg vil ikke gi opp – jeg skal være tilbake ganske snart både på jobb, volleyball og hyttebygging. Håper jeg.
Elph-gjenforening
I dag fikk jeg tilbake kameraet mitt fra verksted. Det lille kameraet som heter Ixus her, men er en Elph som jeg kjøpte i New York. Jeg hadde dessverre ikke tatt vare på kvitteringen fra den gangen, noe som gjorde at det kostet 2282 kroner for reparasjonen. Linsen satt fast med en beskjed på displayet som sa “Lens error”. Og jeg vet om enda et eksempel på akkurat samme feil, samme kamera, samme feil og samme feilmelding. Jeg rapporterte skaden til forsikringsselskapet men har vel egentlig ikke mye tro på at det er noe å hente der. Jeg er i alle fall glad kameraet er tilbake. Det er et letthåndtert lite kamera når jeg ikke gidder å drasse rundt på speilrefleksen. Kanskje det endelig kommer nye bilder på nettsidene mine.
The long green grass of home
I følge folk som har vært i Trondheim i sommer har dette vært en av de våteste på 80 år eller noe sånt. Jeg ser derfor at vi har vært ganske heldige med forflytningen 20 mil nordover i ferien. Vi hadde vel tre dager med regn, og behagelig temperatur mesteparten av dagene selv når det ikke var sol. Før vi reiste hjemmefra kjøpte vi ny plen på rull, og gjett om den hadde vokst mens vi var borte!
Da vi kom hjem var behovet for å klippe gresset ganske slående. Vinden laget til og med bølger i gresset slik man gjerne ser i store kornåkre. Dyktige som vi er hadde vi selvsagt låst boden bak huset der gressklipperen står før vi reiste på ferie. Nå kunne vi ikke finne nøkkelen. Vi prøvde mange butikker som muligens kunne selge samme type lås og håpet å finne en nøkkel som passet. Men der hadde vi ikke hellet med oss. Og gresset fortsatte å gro.
Heldigvis fant vi nøkkelen til slutt, av alle ting oppå vasken på badet. Gressklippingen kunne starte. På de stakkars 40 kvadratmetrene våre fylte vi hele åtte fulle kurver med gress! En normal klipp av hele hagen fyller vanligvis to, så det var utvilsomt gode vekstvilkår denne sommeren. Men ingen klager, selvsagt. Nå har vi en tett, grønn og frisk plen!
Refleksjoner
Noen ganger lurer jeg på hva livet har i bakhånd for meg. Jeg ser alle slags ting rundt meg som gjør meg uendelig takknemlig for det jeg har. Mamma er fortsatt under behandling for kreft, og vil fortsette med det enda et år. Men hun begynner så smått å få hår, cellegiftbehandlingen er erstattet med stråling og herceptin. Jeg er så glad for at hun føler seg bedre og blir kvitt giftstoffer i kroppen dag for dag. Denne helgen skal vi til Vikan sammen, det gleder jeg meg til.
Men mye skjer nært oss. rundt oss eller litt lenger unna. Jeg oppdaget nylig at en barndomsvenn akkurat har mistet sønnen sin, på samme alder som min eldste. Jeg fant ut at noen jeg kjenner fikk den aller første kontakten med sin biologiske far bare for noen dager siden. Jeg antar det var ganske overveldende – ikke minst å få vite om søsken som tidligere var ukjente. Det er jordskjelv i Japan, en kjær kollega er der på ferie akkurat nå. Et svært jordras tok flere hus tidligere i år, en slektning mistet hjemmet sitt. Han kan trolig aldri flytte tilbake. Min datter startet nettopp på utdanning gjennom militæret – hvordan vil det gå med henne? Kriger raser, ulykker skjer over alt. Jeg har en tendens til å bekymre meg når venner og kjente skal reise langt med bil eller fly. Det går jo bra de fleste gangene, men hva om det ikke gjør det?
Så kommer jeg hjem til min familie, mitt liv, mine omgivelser og finner ut at jeg har alt jeg trenger. Og enda litt til. Skal jeg ha dårlig samvittighet for det? Det vil neppe hjelpe folk i sorg eller nød om jeg også hadde livet fylt med elendighet og krise. Men er det noe jeg kan gjøre? Med tragedier eller naturens raseri? Med skjødesløshet eller dumhet? Kan jeg tillate meg selv å være lykkelig og fornøyd? Jeg gjør jo faktisk det.
Sommeroppsummering
Det er tid for å oppsummere sommeren og se hvordan det gikk med ønskelistene mine. Jeg tror det var fornuftige ønskelister, ikke for kravstore ønsker og mulig å oppfylle. Det er sikkert ikke mange som har sett dem, og det ville vel neppe gjøre noen forskjell heller – ikke mye av dette er mulig å oppfylle for andre. Her kommer i alle fall min kortversjon av sommerferien som kommentarer til ønskelisten fra juni:
Jeg vil ikke ha:
- mygg
Det har faktisk ikke vært så mye mygg. Tro meg, jeg merker det når de er der! - klegg
De har vært aktive! Og jeg oppdaget at det å klaske til dem sånn som man gjør med fluer ikke er tilstrekkelig; de svimer bare av i noen sekunder og flyr videre etterpå. De er ganske slappe og lette å få tak i, så gi dem en skikkelig smekk og knus dem på bakken etterpå! - unger som slåss
Vel, totalt fravær av krangling var vel i meste laget å håpe på. Men tvillingene har hatt mange dager med ny kompis på besøk, og det var rene kuren mot skriking og slåssing. Håper å se mer av det. - vondt i armen
Som jeg skrev tidligere; sprøytene jeg fikk hos legen hjalp en stund. Og jeg er ganske sikker på hva som gjør armen vond. Når får jeg satse på langtidseffekt etter neste ukes besøk hos doktoren. - søvnløse netter, også kjent som tidlige morgener
De enste grunnene til søvnløse netter har vært varmen. Det kan jeg leve med. De tidlige morgenene var valgfrie og fordi det var morsomt å jobbe på hytta. - lange bilturer
Nesten ingen. Vi dro til Namsskogan, men da kjørte ikke jeg. Jeg tror til og med jeg duppet av en liten stund.
Jeg vil ha:
- avslapping
Å ja, innimellom. Men avslapping handler også mye om å gjøre noe annet. Og det føltes avslappende. - sol og en fin brunfarge
Vi har hatt mengder av solskinn. Men vi jobbet veldig mye innendørs, så brunfargen er det så som så med. Armene mine er brune. - varm sjø
De som svømte i sjøen – for det meste ungene – sa det var kaldr, selv om været gjorde det nødvendig å avkjøle seg. Jeg hadde ikke tilstrekkelig lyst, men jeg dyppet beina noen ganger. - glade mennesker
Å ja, det så ut som folk var glade. Jeg tror Vikan har den effekten. Vi har hatt mye besøk, noen i flere dager, andre bare noen timer. Og vi var glade mesteparten av tiden. - fremdrift på Solfang
Det er det beste av alt, vi har gjort mye mer enn forventet i sommer. Og vi har fortsatt mange helger til å fortsette. Kanskje drømmen om å feire jul der virkelig er innen rekkevidde?