… enn fattig og syk. Ikke er jeg fattig, og ikke er jeg syk – sånn egentlig. Jeg har bare fryktelig vondt i ryggen. Og jeg er så innmari lei av det. Jeg trodde etter den langvarige vonde armen at jeg aldri mer skulle plages og klage, men det er i grunnen ikke noe bedre å ha vondt et annet sted. Jeg kastet inn håndkleet for en tid siden og er nå sykmeldt på heltid. Jeg har ringt sykehuset og gjort dem oppmerksom på at jeg er helt klar for MR og ny legetime anytime – så er det vel bare å fortsette ventingen.
Sorry for klagingen, måtte bare sutre litt.
Nå skal jeg lese litt i boka mi mens jeg venter på å bli trøtt nok til å sove. Jeg kan anbefale denne boka, forresten. Jeg leser den for andre gang nå – mest fordi jeg vet den er god, men også fordi den boka jeg egentlig leser for tiden ligger igjen på nattbordet på hytta – og ser frem til ny bok fra Jamie Ford.
Ny bok i kjømda, les den forrige hvis du ikke alt har gjort det!
Normal, rett ryggsøyleMin litt venstrevridde ryggsøyle
Røntgenbildene jeg tok i april har nå blitt til bilde-bilder. Den skjevheten som legen beskriver er sannelig ikke stor (venstrekonveks lumbal scoliose) men når jeg vet det, så ser jeg jo at den er der. Bildet er tatt forfra, altså er min høyre side til venstre på bildet. Utglidningen på 9mm, derimot, den er ganske lett å få øye på:
Bilde av en normal rygg – halebeinet nederst, deretter L5, L4 og L3Min rygg – litt mer svai, men ganske klar feilstilling og fremoverglidning på L5
Legebesøk neste mandag, jeg er ganske spent på hva som skjer.
Noen ganger kjennes det som følelsen av lykke alltid skal koste noe – en dose dårlig samvittighet for de som ikke er lykkelige, en bismak fordi det alltid er noe som er ugjort, tanker om utilstrekkelighet for det man ikke makter. Men jeg kan ikke løse alle andres problemer, mate alle som sulter eller trøste alle som er triste. Jeg kan ikke utføre mer enn et dagsverk om dagen og jeg orker ikke å gjøre alt på én gang. Jeg tror jeg vil tillate meg å være lykkelig likevel. For det er jeg faktisk.
Lykken er skjør, vi må ta vare på den!
Jeg har den mest fantastiske familie. Vi etablerer oss på nytt. Selv om dette koster å rive opp mange røtter, så er jeg lykkelig og gleder meg over det nye.
Jeg har konstant vondt i ryggen. Selv om det er kjempekjipt å gå rundt med smerter, så er jeg lykkelig fordi jeg tross alt er frisk sånn ellers. Og jeg har kommet i gang med å stå i kø.
Jeg stortrives på jobb. Selv om det er dager jeg ikke virker like godt, eller dager jeg føler at jeg ikke strekker til. Jeg er lykkelig fordi jeg alltid har noen å spørre eller lære av, og fordi jeg alltid har noe å strekke meg etter.
Det er komplisert å definere hva som skal til for å være lykkelig – eller tilfreds. Jeg har i mange år, i flere perioder i livet, følt at jeg kunne øse av mitt overskudd og drive med frivillig arbeid, være med på å redde verden liksom. Etter et oppgjør med meg selv for et par år siden tok jeg et bevisst valg og sluttet med sånt. Ingen verv, ingen foreninger, ingen fritidsforpliktelser. Skal jeg føle meg egoistisk av den grunn? Jeg nekter å la dårlig samvittighet overskygge de gode tingene. Jeg vet at mye er vanskelig, også for mine nærmeste. Men la oss rette blikket mot det vi har, ikke alt som kunne vært eller som ikke lenger er. Jeg vil at mine skal se meg og vite at jeg er her for og med dem. Livet er kort, og jeg må prioritere. Det trenger vel ikke kalles egoisme, eller…?
Jeg har igjen fått muligheten til å benytte arbeidsgivers helseforsikring, denne gangen for ryggproblemene mine. Den første tilbakemeldingen jeg fikk etter røntgen var:
Venstrekonveks lumbal scoliose med toppunkt over midtre avsnitt. Glidning forover av virvelcorpus L5 i forhold til os sacrum i bakkant utmålt til 9 mm. Buespalter i pars intraartikularis i L5. Spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum
På menneskespråk betyr diagnosen at jeg har en utglidning av en av virvlene i ryggen på 9 mm, i tillegg til at det er tretthetsbrudd i denne virvelen. Dette bruddet kan bli verre, så det er helt klart ikke å anbefale å ramle på rumpa flere ganger. Jeg må også være forsiktig med å bære tungt. Jeg kan fortsatt gå, selvsagt. Jeg må bare vokte mine skritt. Og så er halebeinet mitt altså brukket.
Operasjon i ryggen høres skummelt ut
Helseforsikringen lover rask behandling, men selv om jeg kom raskt til lege, så var det ikke spesielt likefrem å få gjort noe med dette. Behandlingen er en operasjon som skal stabilisere disse to skivene, men det utføres visst ikke hvorsomhelst, og det drøyer litt med flere svar fra forsikringsselskapet. Kan hende må jeg denne gangen bare stille meg pent i kø og vente på plass i vårt offentlige system. Det går bra det altså. Jeg vil bare bli bra. Jeg er i grunnen litt skremt ja. Det er ikke noe gøy å gå rundt med brukket rygg.
Etter seks måneder med vondt halebein (eller omkringliggende herligheter) har jeg nå nesten fått en diagnose. I det minste har jeg kommet inn i systemet og skal til videre utredning. Det er ikke så enkelt å tyde de flotte doktor-ordene, og ikke står det hokus-pokus-sånn-blir-du-bra i brevet jeg har fått (et ganske langt og innholdsrikt brev, egentlig). Halebeinet mitt er sannsynligvis brukket. Jeg har en imidlertid også spondylolyse L5 med spondylolistese L5/os sacrum som jeg etter litt googling egentlig ikke blir helt klok på. Det skal bli spennende å se hva neste ledd i den medisinske næringskjeden greier å hjelpe meg med.
Skaden sitter i bekkenet pluss litt høyere i ryggen enn halebeinet
Nå har jeg klipt av meg håret. En dag kommer det sikkert et bilde av den korte frisyren, men jeg er (fortsatt) skrekkelig dårlig til å ta bilder av meg selv. Og Lukas har faktisk heller ikke blitt flinkere.
Siste rest av langt hår i finværet – se, vi smiler begge to!
Det overrasker vel ingen at helgen brukes til flytting her hos oss. I dag har ungdommene gjort en innsats på loftet og dratt ut esker og kasser fra kottene. Tilhengeren går omtrent i skytteltrafikk og masse maling er unnagjort på haugen. Vi finner igjen mye rart da, Margrete har lagt sin elsk på de aller første lesebrillene mine som jeg fikk da jeg var omtrent 17. Jaja, de er kanskje moderne igjen?
Patrick med en velfortjent øl etter innsatsen
Margrete fant brillene jeg brukte på gymnaset
Arbeidshelg er ikke så dumt når det vises så godt etterpå, men jeg må innrømme at det er slitsomt. I morgen skal jeg begynne å male den gamle kjøpmannsdisken og nattbordene våre. Gleder meg! Nedtellingen fortsetter – 41 dager igjen.
Jeg visste ikke at det skulle være bloggestille (Bloggers Day Of Silence) i går, men jeg vil uansett gi min lille støtteerklæring til de trippelkatastroferammede i Japan. Jeg oppfordrer også alle til å ringe 820 44 000 som er Røde Kors sin givertelefon. Da gir du 200 kroner, og det kan vel du også unnvære?
En ubegripelig krise har rammet Japan – vi kan vel hjelpe litt?
Det er navnet på en lek – enten må du svare helt sant på et spørsmål, eller så må du gjøre noe bestemt for å slippe. Typisk noe vi drev med i veldig ung ungdom – tenk å bli nødt å kysse drømmegutten? Vi vurderte selvfølgelig (fnisende) alternativene.
Det er ikke akkurat sånn det er å blogge, heldigvis. Jeg må ikke. Men jeg funderer ofte på hvem disse noenogfemti menneskene er, de som besøker bloggen min hver dag, jevnt og trutt. Og hva tenker de om det jeg skriver, det jeg skriver om? Jeg begynte å lage mine egne nettsider en gang i forrige årtusen. Jeg tror det jeg egentlig ønsket meg den gangen var en blogg. Men det var noe jeg ikke en gang hadde hørt om.
Ønsketastatur for en blogger?
Jeg fant fort ut at det var krevende å vedlikeholde hjemmesnekrede nettsider. Med min medfødte skrivekløe måtte det lages noe. Så det ble en slags elektronisk dagbok ut av skribleriene. Blant annet skrev jeg en bok da tvillingene ble født, trykt i et opplag på 20 eksemplarer (utgitt i 2001, eget forlag) og gitt bort (eller lånt bort) til kjære og nære og de som vil(le) lese. (Jeg har planer om å publisere den her … med tiden)
Bloggen i sin nåværende form ble ikke til før i 2009. En del av det gamle dagbokstoffet er puttet innimellom, dyttet tilbake til riktig tid. I begynnelsen hadde jeg nok ambisjoner om å mene en del, kommentere en del og kanskje til og med presentere noe spesielt. Etter hvert har jeg landet mer og mer tilbake til dagbokmønsteret, og jeg tror nok det er her jeg kommer til å være. Det er en super kanal for å få utløp for skrivebehov, og ikke minst et genialt oppslagsverk for å huske når eller hvor noe skjedde. Men så var det dette med sannhet. Ikke sånn å forstå at det jeg skriver om ikke er sant, det er det faktisk.
Er det sånn jeg blogger, mon tro?
Men det er jo ikke alt man forteller til hele verden. Når jeg oppdager at det faktisk finnes lesere av bloggen, så blir jeg både ganske ydmyk og ikke så lite prestasjonsredd. Jeg bør jo komme med noe fornuftig innimellom, ikke sant? Poenget mitt er at for meg er dette fornuftig, all den tid bloggingen dekker et behov hos meg selv. Jeg kommer aldri til å tjene penger på dette (eller begynne å reklamere for noe, for den del) eller bli en synser, ekspert eller kjendis. Jeg setter utrolig stor pris på tilbakemeldinger, og jeg liker å kunne vise til bloggen når familie og venner trenger oppdatering på livet mitt. Heldigvis er det mer i livet mitt enn det som kommer til syne her. Målet er ikke å kartlegge eller dokumentere alt. Jeg trenger bare å skrible.
