Category: meninger

Med liten skrift

Jeg kan ikke legge skjul på at jeg er frustrert for tiden. Jeg blir absolutt ikke bedre i ryggen. Dagene starter som regel ganske okei etter en natts hvile, men så snart jeg begynner å gjøre noe har jeg tapt – igjen. Verst er det hvis jeg må kjøre bil, tur/retur jobb er nok til å ødelegge den ettermiddagen. Eller en dag som medfører sitting; det går bra i noen minutter, men så er det bare sideleie som hjelper igjen.

NAV er ivrige på sine formaliteter. Nå har jeg fått innkalling til et møte som har som formål å motivere meg til å komme tilbake i arbeid. Skjønner de ikke at jeg vil tilbake i full jobb? Skjønner de ikke at det ikke er min eller arbeidsgivers feil at det ikke går? Skjønner de ikke at det eneste som nå kan hjelpe meg er den fordømte operasjonen som jeg venter og venter på? NAV sendte meg også tilbud om opphold på en rehabiliteringsinstitusjon, med tilbud om blant annet psykolog for å motivere meg til å ønske å jobbe. Falleri, hvor lite de skjønner!

Fritt sykehusvalg høres så fint ut, tenk at vi kan velge behandling der køen er kortest. En kjapp sjekk innom der forteller meg at St. Olavs har den korteste ventetiden for min operasjon. Og hvis de hadde overholdt fristene der så skulle jeg få denne operasjonen i november. Jeg har snakket med ventelistekontoret, som kunne bekrefte at min dato er i november. Men samtidig presiserte damen der at de var veldig forsinket og at jeg neppe kunne regne med operasjon på denne siden av nyttår. Hva er venteliste og garanti verdt da? Og så oppdaget jeg det som står med liten skrift på frittsykehusvalg.no – godt skjult bak en i-knapp. Den “korte” ventetiden gjelder bare operasjon ved nevrokirurgisk avdeling. Ortopedisk avdeling har en helt annen garantert ventetid. Gjett hvilken avdeling jeg har fått henvisning og plass på ventelisten til?

Fritt sykehusvalg sin nettside
... noe står med liten (eller skjult) skrift gitt

Jeg vet ikke hva jeg skal tro på lenger. Hvis NAV har lyst å foreta seg noe, så foreslår jeg at de kontakter sykehuset og får dem til å overholde fristen for operasjon. Og at de slutter å mase om å motivere meg – jeg er da for søttan ikke borte fra jobben fordi jeg vil det!

Til ungdommen

Aldri har denne teksten gjort sterkere inntrykk på meg;

Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Nordahl Grieg

Om lykke og samvittighet

Noen ganger kjennes det som følelsen av lykke alltid skal koste noe – en dose dårlig samvittighet for de som ikke er lykkelige, en bismak fordi det alltid er noe som er ugjort, tanker om utilstrekkelighet for det man ikke makter. Men jeg kan ikke løse alle andres problemer, mate alle som sulter eller trøste alle som er triste. Jeg kan ikke utføre mer enn et dagsverk om dagen og jeg orker ikke å gjøre alt på én gang. Jeg tror jeg vil tillate meg å være lykkelig likevel. For det er jeg faktisk.

Lykken er skjør, vi må ta vare på den!
  • Jeg har den mest fantastiske familie. Vi etablerer oss på nytt. Selv om dette koster å rive opp mange røtter, så er jeg lykkelig og gleder meg over det nye.
  • Jeg har konstant vondt i ryggen. Selv om det er kjempekjipt å gå rundt med smerter, så er jeg lykkelig fordi jeg tross alt er frisk sånn ellers. Og jeg har kommet i gang med å stå i kø.
  • Jeg stortrives på jobb. Selv om det er dager jeg ikke virker like godt, eller dager jeg føler at jeg ikke strekker til. Jeg er lykkelig fordi jeg alltid har noen å spørre eller lære av, og fordi jeg alltid har noe å strekke meg etter.

Det er komplisert å definere hva som skal til for å være lykkelig – eller tilfreds. Jeg har i mange år, i flere perioder i livet, følt at jeg kunne øse av mitt overskudd og drive med frivillig arbeid, være med på å redde verden liksom. Etter et oppgjør med meg selv for et par år siden tok jeg et bevisst valg og sluttet med sånt. Ingen verv, ingen foreninger, ingen fritidsforpliktelser. Skal jeg føle meg egoistisk av den grunn? Jeg nekter å la dårlig samvittighet overskygge de gode tingene. Jeg vet at mye er vanskelig, også for mine nærmeste. Men la oss rette blikket mot det vi har, ikke alt som kunne vært eller som ikke lenger er. Jeg vil at mine skal se meg og vite at jeg er her for og med dem. Livet er kort, og jeg må prioritere. Det trenger vel ikke kalles egoisme, eller…?

En tanke og noen kroner til Japan

Jeg visste ikke at det skulle være bloggestille (Bloggers Day Of Silence) i går, men jeg vil uansett gi min lille støtteerklæring til de trippelkatastroferammede i Japan. Jeg oppfordrer også alle til å ringe 820 44 000 som er Røde Kors sin givertelefon. Da gir du 200 kroner, og det kan vel du også unnvære?

En ubegripelig krise har rammet Japan – vi kan vel hjelpe litt?

Nødt eller sannhet

Det er navnet på en lek – enten må du svare helt sant på et spørsmål, eller så må du gjøre noe bestemt for å slippe. Typisk noe vi drev med i veldig ung ungdom – tenk å bli nødt å kysse drømmegutten? Vi vurderte selvfølgelig (fnisende) alternativene.

Det er ikke akkurat sånn det er å blogge, heldigvis. Jeg må ikke. Men jeg funderer ofte på hvem disse noenogfemti menneskene er, de som besøker bloggen min hver dag, jevnt og trutt. Og hva tenker de om det jeg skriver, det jeg skriver om? Jeg begynte å lage mine egne nettsider en gang i forrige årtusen. Jeg tror det jeg egentlig ønsket meg den gangen var en blogg. Men det var noe jeg ikke en gang hadde hørt om.

Ønsketastatur for en blogger?

Jeg fant fort ut at det var krevende å vedlikeholde hjemmesnekrede nettsider. Med min medfødte skrivekløe måtte det lages noe. Så det ble en slags elektronisk dagbok ut av skribleriene. Blant annet skrev jeg en bok da tvillingene ble født, trykt i et opplag på 20 eksemplarer (utgitt i 2001, eget forlag) og gitt bort (eller lånt bort) til kjære og nære og de som vil(le) lese. (Jeg har planer om å publisere den her … med tiden)

Bloggen i sin nåværende form ble ikke til før i 2009. En del av det gamle dagbokstoffet er puttet innimellom, dyttet tilbake til riktig tid. I begynnelsen hadde jeg nok ambisjoner om å mene en del, kommentere en del og kanskje til og med presentere noe spesielt. Etter hvert har jeg landet mer og mer tilbake til dagbokmønsteret, og jeg tror nok det er her jeg kommer til å være. Det er en super kanal for å få utløp for skrivebehov, og ikke minst et genialt oppslagsverk for å huske når eller hvor noe skjedde. Men så var det dette med sannhet. Ikke sånn å forstå at det jeg skriver om ikke er sant, det er det faktisk.

Er det sånn jeg blogger, mon tro?

Men det er jo ikke alt man forteller til hele verden. Når jeg oppdager at det faktisk finnes lesere av bloggen, så blir jeg både ganske ydmyk og ikke så lite prestasjonsredd. Jeg bør jo komme med noe fornuftig innimellom, ikke sant? Poenget mitt er at for meg er dette fornuftig, all den tid bloggingen dekker et behov hos meg selv. Jeg kommer aldri til å tjene penger på dette (eller begynne å reklamere for noe, for den del) eller bli en synser, ekspert eller kjendis. Jeg setter utrolig stor pris på tilbakemeldinger, og jeg liker å kunne vise til bloggen når familie og venner trenger oppdatering på livet mitt. Heldigvis er det mer i livet mitt enn det som kommer til syne her. Målet er ikke å kartlegge eller dokumentere alt. Jeg trenger bare å skrible.

Tenketur

I dag har jeg gått en tenketur. Det har blitt et slags privilegium å ta med Lukas på tur, gå der jeg vil og snakke med ham om det som faller meg inn. Noen ville kanskje si at jeg snakker med meg selv. Eller at jeg tenker høyt. Uansett – det er litt terapeutisk å bruke sånne turer til å lufte tanker. I dag har det blåst noe innmari, så tankene ble kanskje ekstra luftige av den grunn?

Glatt på benken, vind fra alle kanter, mamma skravler i vei...

Jeg har i grunnen tenkt mest på det at vi faktisk skal flytte herfra. Det blir jo en ganske stor endring. Jeg innser at det kommende årets blogg kommer til å romme mye om dette. Og akkurat som på tenketurene er det jo det samme jeg gjør her – lufter tanker. Heldigvis er det kanskje mest tanker mellom linjene i alt hverdagsskribleriet.

Klementiner – namnam

Vi er tullete etter klementiner her i landet, spesielt på denne tiden av året. Faktisk er vi blant de landene som importerer mest klementiner. Men det er fortsatt utrolig mange som kaller denne sitrusfrukten mandarin. Det finnes utallige artikler som forklarer forskjellen på klementin og mandarin. Og ikke minst forklaringer om at vi ikke har hatt mandariner i salg i Norge på omtrent 25 år. Man kan fundere på hvorfor mandarin-ordet henger så innmari igjen. Det er snart på linje med folk som sier fem-og-tjue i stedet for tjuefem…

  • Klementinen er søtere enn mandarinen.
  • Klementinen har vanligvis ikke steiner.
  • Klementinen er lettere å skrelle enn mandarinen. Skallet er tykkere og sitter løsere.
  • Mandarinen kommer opprinnelig fra det sørlige Kina, men har siden blitt spredd av mennesker.

Jeg foretrekker friske klementiner fremfor hermetiske mandariner...

Uadressert reklame uønsket

Jeg vil ikke – VIL IKKE – ha reklame i postkassen. På lokket står det en lapp: “Uadressert reklame uønsket”. Jeg synes det er ganske grei tekst, ikke så vanskelig å forstå, er det vel? Jeg synes det er fullstendig unødvendig å bruke ressurser på å designe, trykke og distribuere masse glorete reklame som jeg må transportere fra postkassen til den blå søppeldunken, for deretter å måtte betale for at renovasjonsselskapet skal transportere papiret til sortering og resirkulering eller (ofte dessverre (tror jeg)) forbrenning eller destruering.

Alt dette lå i postkassen på én dag

Av samme grunn (altså ønsket om å redusere ressurssløsing) har jeg sagt opp alle abonnement på aviser og magasiner, jeg har bedt banken slutte å sende meg brev på papir, jeg bruker e-faktura for de aller fleste regninger og lønnsslippen min får jeg elektronisk. Så hva er greia med at postbud, reklamebud og andre ikke greier å forstå hva “Uadressert reklame uønsket” betyr?

Javisst synes jeg det er morsomt noen ganger å bla i kataloger og brosjyrer. Men jeg må ikke, jeg trenger det ikke. Selv om jeg som forbruker lar meg påvirke av reklame, så er jeg også fullt ut i stand til å oppsøke produkter og produsenter når jeg avdekker et behov hos meg selv for ett eller annet jeg bare må kjøpe eller vite noe om.

Det er jo litt skummelt

… med vulkanutbrudd og greier. På den ene siden er det sånn passe langt unna – nok til at vi i det minste neppe blir utsatt for lava eller jordskjelv i umiddelbar nærhet. Men på den andre siden er det ganske nært likevel. Nært nok til at vi er midt i konsekvensene for flystans, nært nok til at “vi” også er i mediene som en utsatt nabo. Nå står ikke bare flypassasjerene rådløse på bakken, arbeidsplasser er i fare og konsekvensene for mange slags transport – ikke minst ambulansebehov – må finne nye veier. Det er ganske tankevekkende hvor maktesløse vi er overfor naturkreftene. Jeg er en enkel sjel som imponeres av ting som tidevann og årstider. Derfor blir jeg overmåte ydmyk når jeg tenker på de kreftene som nå viser seg. Og som antagelig bare viser en brøkdel av potensialet sitt. Bilder av de tre kraterne på Eyjafjallajökull er ganske sære – VG beskriver dem som fanden selv. Jeg har ikke noen særlig formening om fanden eller hans slektninger, men det er unektelig et nifst bilde – sett fra riktig vinkel.

Bilde fra VG snudd opp ned

I 1997 var vi på Island, omtrent et halvår etter utbruddet under Vatnajökull i oktober 1996. Den gangen var det vulkanen Gjálp som freste fra seg, og forårsaket flom i Skeiðará som ødela veier og broer. Det var ikke mer enn fascinerende å fly over området på vei til Keflavik – ikke skummelt eller skremmende. Jeg er fornøyd med at jeg har besøkt sagaøya. Jeg gjetter at det var første og siste gang. Akkurat nå er jeg i alle fall ganske glad for at jeg ikke er på Island. Ikke at jeg hadde greid å komme meg dit heller da, det går jo ingen fly…

Skitprat – om skikkelig griseri

Det er aldeles utrolig hvor mye hundeskitt som ligger over alt. Vi bor riktignok landlig, men det er et boligfelt. Og er det ikke enhver hundeeiers plikt å plukke opp bæsj etter hunden sin?

Lov om hundehold (hundeloven) §3 sier:

En hundeholder skal vise aktsomhet for å unngå at hunden volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser.

Det er virkelig til stor ulempe for både folk, miljø og andre interesser når man må gå i sikksakk for å unngå dritten, man må geleide sin egen hund bort fra alle de merkelige (og merkelig fristende?) kladasene på veier, i grøfter, på lekeplasser og til og med inne på private gårdstun, terrasser og trapper. Kanskje vi er veldig heldige som har en liten hund som bæsjer bittesmå pinner. Men det kan da ikke være noen overraskelse for eiere av store hunder at de bæsjer store hundebæsjer? Og om turen legges til en mørk kveld og ingen ser det – skal de da være fritatt for å plukke opp?

Fysj og æsj, så mye hundeskitt over alt!

Vi har ikke hatt hund så fryktelig lenge, men fra første dag la vi merke til all dritten der det er naturlig å gå tur. Alle vi snakker med er selvsagt like indignert. Noen sier de vet hvem som alltid går videre uten å plukke opp, men vi har ingen anelse foreløpig. Jeg er bare redd for at de (få) synderne gjør at vi alle blir mistenkeliggjort og uglesett blant de som ikke har hunder. Og jeg kan ikke si jeg klandrer dem – alle andre som ferdes blir jo offer for den samme møkka. Den setter seg fast på sko, sykler og barnevognhjul. Unger kan ikke leke noe sted uten å risikere flekker med skitt. Tro om kommunen kan gjøre noe? Loven er vel ganske klar, eller?

En annen ting jeg lurer på om folk generelt er klar over; i hundelovens § 5 heter det:

Hundeholderen skal ikke gå fra en bundet hund rett ved inngangen til en bygning som er åpen for allmennheten eller ved lekeplasser.

Hva tenker folk på når de binder hunder utenfor kjøpesentre og går fra dem, tro?