Category: venner

Tid for sopp

I dag laget jeg mat med kantareller med litt løk, sprøstekt bacon og fløte, alt mikset sammen i en wokpanne. Dette var faktisk sopp fra i fjor, selv om skogen nå bugner av sopp. Måltidet var en teaser for dagene som kommer. I morgen kommer nemlig våre venner fra Tyskland, Bernhard og Maria, på besøk. Bernhard er mykolog og livlig engasjert i å lete etter sopp når han er her. Denne gangen tar vi dem med til Vikan for å vise frem hytta, og sikkert en tur i skogen en av dagene.

steinsopp

Min absolutte favoritt blant soppene er steinsoppen. Dette er en delikat hvit sopp som også kan spises rå – forestill deg en sopp-carpaccio med tynne steinsoppskiver på et stykke godt brød med hvitløksmør og grovt salt – namnam!

Vikanfestivalen

Ethvert sted med respekt for seg selv bør ha en egen festival. Og som den perlen Vikan er kunne vi ikke la muligheten gå fra oss her heller. Under fullmånen og på sommerens fineste dager inviterte vi til den første årlige og tradisjonelle Vikanfestivalen. Oppskriften var enkel; de som hadde anledning og lyst kunne komme. Vi greide faktisk å samle hele ni personer med stort og smått.

Det ble et festlig rekeselskap på Utsikten som start på kvelden. Ungene løp ut og inn med vannpistoler og hadde vannkrig. Etter hvert trakk vi ned i fjæra der de fikk bade på ordentlig. Og vi fikk tent et skikkelig bål der det gikk med både kvister og greiner fra skogrydding og annet rask, blant annet et gammelt gulvbelegg som hadde sett bedre dager.

Tobias og Sondre ved bålet under fullmånen

Vær og temperatur var aldeles upåklagelig og vi satt i strandkanten til langt over midnatt, da det var tid for å skyfle ungene i seng. Resten ble sittende ut i de små timer, veldig trivelig selskap. Og alle var enige om at dette skal gjentas årlig. Neste år regner vi med en god del flere deltakere, kanskje også musikk og bryggedans?

Halvgått løp

Hittil har sommerferien vært vidunderlig, selv om det er travelt. Vi bruker hvert mulige øyeblikk til å bygge hytte, men vi tar oss også tid til å nyte andre ting. For et par dager siden dro vi til Namsskogan Familiepark. Det var en varm og solfylt dag, og vi fikk til og med se de dyrene som ofte gjemmer seg. Både bjørn, ulv, elg og oter viste seg villig frem og vi fikk tatt mange fine bilder. Ungene prøvde både bungee-trampolinen og småbilene. Etter litt (totalt bortkastet) souvenirshopping reiste vi tilbake til hytta og en trivelig tacokveld.

Margrete og Patrick dro hjem igjen og vi fikk nytt besøk. Denne gangen var det Kolla og Stig som kom for et par dager. Stig flyttet til San José i mars, så det var koselig å se ham igjen. Det blir vel ikke like ofte fremover. Han måtte reise videre til Stockholm allerede lørdag morgen, men Kolla var hos oss hele helgen. Han var med på snekring i hytta og dro opp tante sin båt på flytebrygga. Vi avsluttet søndagen med en tur i Oasen før han reiste hjem.

En rast på Knausen mellom byggejobb og regnbyger

Både lørdag og søndag regnet det mye. Det var på en måte okei, ettersom det ikke har regnet på lenge. Nå får vi håpe på litt varme og sol igjen de siste to ukene av ferien. Ungene har vært høyt og lavt mesteparten av tiden. De har selvsagt en tendens til å havne foran TV eller PC når utelivet ikke frister, men de har sannelig brukt både sjøen og skogen til å aktivisere seg. De ser fortsatt ut til å trives her like godt som jeg gjør.

Om noen dager kommer mamma, pappa og svigermor. Mamma er midt mellom behandlinger og føler seg ganske bra. Jeg vedder på at pappa klør etter båten sin, og svigermor må være spent på å se fremdriften på hytta – hun har ikke vært her på et år. Det er kjekt å ha folk rundt seg, og bra for ungene med litt variasjon i aktivitetene. Og det er så bra at det er plass til alle her.

Denne ferien føles mer som rekreasjon enn jeg har kjent på flere år. Selv om vi bare er halvveis føler jeg meg fornyet og sterk og klar til å møte hverdagene igjen. Og enda må jeg ikke dra. Hvis de neste to ukene gir meg samme økte styrke kan jeg gå på tomgang til jul!

Å slå opp med en venn

Mange av oss har opplevd tenåringskjærester. Ikke mye i livet er like søtt som den første kjærligheten, å oppdage denne siden av livet for første gang. Dessverre varer disse første forholdene sjelden og ender gjerne i bitre brudd og knuste hjerter. De påfølgende årene opplever vel de fleste små eller store gjentakelser av denne historen, og det å slå opp er alltid vondt. Heldigvis finner også mange av oss til slutt den statusen vi ender opp med, i par eller alene.

Jeg ser at jeg ofte dropper innom temaet venner, og dette viser vel hvor viktig vennskap er i livet mitt. Mine vennskap er et stort mangfold av gamle, nye, nære og fjerne. Jeg har alltid funnet trøst i å vite at jeg har venner av alle slag. Noen vennskap dør selvsagt bare av seg selv. De trenger pleie for å overleve, og når det ikke er kontakt på lang tid er det til og med mulig å glemme ansikter og navn. Jeg må også innrømme at jeg ikke legger all verdens innsats  i å holde kontakt med alle venner fra andre perioder i livet. Noen fordi det er praktisk umulig, andre fordi interesser ikke lenger overlapper. Og enda noen fordi jeg faktisk innser at jeg ikke liker personen noe særlig. Jeg har gjort valg om å ha minst mulig å gjøre med enkelte – der jeg oppfatter en interesse for et vennskap jeg ikke er interessert i å ha, og pleie. Jeg har opplevd skuffelser, for oppførsel fra personer jeg anså som venner og som tydelig viste seg å ikke være det.

Men å faktisk slå opp med en venn er noe jeg aldri har gjort. Jeg har heller aldri hørt om det. Klisjéen “la oss være venner” er velkjent for alle.  Tenk da hvilket nederlag det er hvis din tapte kjærlighet, nå din venn, også avbryter vennskapet! Vel, jeg har ikke opplevd det heller – et knusende nederlag i så fall. Men faktisk har jeg mistet en venn på en veldig trist måte for en tid siden. Jeg kan ikke si i detalj hvordan det skjedde, men kortversjonen er at denne vennen fortalte meg ansikt til ansikt at vi ikke kunne være venner lenger. Først brøt jeg ut i latter, jeg var sikker på at det var en spøk. Det var det ikke. Tiden som har gått etterpå har vist at dette  var en seriøs vennedumping. Og jeg mistet en venn. Noen ganger savner jeg det vennskapet og undrer på om det noen gang reflekteres over fra den andre siden. Vi kan sørge over døde og kjærester vi mistet. Men er det normalt å sørge over å ha mistet en venn som med vitende og vilje har avsluttet vennskapet? Jeg mener at det er det. Det vil selvsagt gå over. Men jeg husker fortsatt mye av innholdet i dette vennskapet. Det var mye bra der. Jeg er lei meg for at det er over. Jeg savner det.

Sommeren i et nøtteskall

Jeg må benytte anledningen til å skrive om sommeren mens den er sånn som den skal være. Vi har hatt en vidunderlig dag, med uventet varmt vær. Vi begynte ganske tidlig på hyttebygging, men det viste seg å være alt for fint ute til å holde på med innendørsarbeid. Et impulsbesøk ga oss akkurat den unnskyldningen vi trengte for å ta mesteparten av dagen fri. Trine og sønnen Peder kom og var sammen oss ved sjøen.

Fredrik kjører båt med tvillingene i hver sin tube

Vi fikk omsider båten på sjøen i går, etter at Fredrik og Nathalie kom for å være her noen dager. Fredrik meldte seg frivillig (ikke akkurat noen overraskelse) til å kjøre båt så de tre guttene kunne kjøre tube bak båten. Jeg tror de kunne holdt på ennå.  De hadde det skikkelig morsomt med å hoppe fra kaia og brygga, sprutet med hageslangen, med og uten våtdrakter. De hadde knapt tid til å spise eller drikke. Både Sondre og Tobias syntes det var trist at Peder måtte dra hjem om ettermiddagen, og nå har vi lagt nye besøksplaner for ferien.

Værmeldingen fremover er ikke like lovende, noe som betyr at vi får sjansen til å bygge litt mer. Det er jo heller ikke så dumt. Men jeg måtte bare si noe om denne dagen. Familie og venner som nyter sommerens goder. Det var bare helt perfekt.

Fornyet vennskap

Mer enn 30 år gikk før jeg møtte Trine igjen. På den tiden har vi etablert våre liv, landet på hva vi vil jobbe med, hvordan vi tilbringer fritiden og gjort våre prioriteringer. Som barn var vi ganske tette venner, selv om vi ikke møttes så ofte. Trine bodde like ved min farmor og vi så hverandre bare hver gang vi var der på besøk. We er i slekt – firmenninger – men da vi var barn var det bare en kuriositet sammen med alt annet vi brukte tid på å finne ut. Det viktige var å ha noen på min egen alder blant alle de voksne, de lange dagene rundt evigvarende kaffe- og kakeprosedyrer med voksenprat. Vi kjente hverandre bare noen få år før vi ramlet inn i tenårene og mistet kontakten.

For et par uker siden fikk jeg et glimt av et kjent ansikt; jeg trodde i alle fall det var kjent, til tross for de tretti-noen årene som hadde gått siden sist jeg så dette ansiktet. Jeg hadde ikke tid til å stoppe akkurat da, til å rope eller gi meg til kjenne. Men hodet startet å jobbe. Etter noen dager, ved hjelp av vår venn Internett, fant jeg Trine. En forsiktig første henvendelse var alt som skulle til. Vi visste at vi måtte treffes, og sist søndag gjorde vi det. Det var helt ubeskrivelig hyggelig! Med på besøk kom familien hennes, veldig lik min egen. Og samtidig kom følelsen av å høre til enda en plass. Denne helgen gjorde vi gjenvisitt hos Trine. Vi fikk servert lam og vin, og en lang koselig prat rundt middagsbordet.

Ungene løp rundt, besøkte hønsegården og hestene, lekte med hunden og utforsket nye omgivelser – akkurat slik Trine og jeg gjorde på 70-tallet. Ungene ble klissvåte i kaldt og hustrig regnvær. Men som barn flest brydde de seg ikke om de, de hadde det bare gøy.

Tilhørighet er bra. Jeg har alltid visst at jeg har en spesiell forbindelse til stedet vi bygger hytte på. Nå har jeg enda en grunn til å se frem til å være der!

Ut å spise?

Forrige uke laget jeg en kjempediskusjon om et språktema. Jeg har en følelse for språket mitt, men jeg er på ingen måte fanatisk. Jeg er heller ikke kjent med nøyaktige regler for enhver bruk av ord eller uttrykk. Diskusjonen dreide seg om bruken av konjunksjonen og eller infinitivsmerket å. Ville du si “ut å spise” eller “ut og spise” hvis uttrykket var isolert og kun det? Uten å implisere andre ord for å gi uttrykket en spesiell mening som “Skal vi gå ut for å spise” eller “Skal vi gå ut og spise”. Jeg endte med å vedde på at jeg hadde rett.

Responsen på spørsmål om dette til alle kollegaer var overveldende. Det pågikk en hel dag på jobb og skapte høylytte diskusjoner i gangene, såvel som i lunsjen. Jeg vet hva jeg mener er den riktige bruken, selv om jeg kan se noen grensetilfeller når den korte, ufullstendige setningen spesifiseres litt mer. Jeg er allikevel fornøyd med den surveyen jeg sendte ut som endte med 28-16 stemmer i min favør. Motstanderne har tydeligvis ingen intensjon om å gi seg. Så for fredens (og fortsatt vennskaps) skyld betalte jeg det beløpet jeg veddet. Jeg syns det var en liten sum å betale for den moralske seieren. Kanskje jeg kan gå ut å spise for å feire 🙂

Be prepared

Denne helgen skal jeg til Åndalsnes på møter og planlegging av Utopia. Det har gått en stund siden jeg reiste i speidersammenheng nå. Disse jobbehelgene inneholder egentlig ikke så mye speiding, men jeg får i alle fall sove på et hardt gulv og spise tørt brød. Som alltid ser jeg frem til å møte venner jeg sjelden treffer. Og selvsagt komme i mål med en del detaljer til landsleiren.

Jeg syns er sånn alternativ speiderhelg trenger en alternativ speidersang;

[Tom Lehrer]

Be prepared! That’s the Boy Scout’s marching song,
Be prepared! As through life you march along.
Be prepared to hold your liquor pretty well,
Don’t write naughty words on walls if you can’t spell.
Be prepared! To hide that pack of cigarettes,
Don’t make book if you cannot cover bets.
Keep that pot hidden where you’re sure that it will not be found,
And be careful not to turn on when the scoutmaster’s around,
For he only will insist that it be shared.
Be prepared!

Be prepared! That’s the Boy Scouts’ solemn creed,
Be prepared! And be clean in word and deed.
Don’t solicit for your sister, that’s not nice,
Unless you get a good percentage of the price.

Be prepared! And be careful not to do
Your good deeds when there’s no one watching you.
If you’re looking for adventure of a new and different kind,
And you come across a Girl Scout who is similarly inclined,
Don’t be nervous, don’t be flustered, don’t be scared.
Be prepared!

Vil du ha skyss?

kollaJeg stopper vanligvis innom Kolla hver morgen for å ta ham med på jobb, i dag var intet unntak. Han overrasker meg med å være våken og klar de fleste dagene. Han er ellers kjent for å jobbe på de underligste tider av døgnet, noe som ikke alltid er kompatibelt med mitt behov for å ha ham i nærheten på jobb. Men som oftest tropper han opp i tide til å sitte på, noe som absolutt er til min fordel. For jeg henter ham ikke bare for å være snill. Det er egentlig en egoistisk greie.

Kolla er min hverdagstrollmann, en skikkelig magiker i jobben sin og mitt oppslagsverk i all feilsøking gjennom de vanlige tingene en arbeidsdag fører med seg. Men mest av alt er han kompisen min. Vi småprater i bilen til jobb hver morgen og ganske ofte også om ettermiddagene.  Han har en herlig humoristisk sans, og våre interesser krysser over mange felles områder også utenfor jobben. Vi har spilt biljard, volleyball og bandy sammen i flere år, alltid like morsomt og noe å se frem til. Vi har også vært på mange turer sammen; soppturer, utendørs grill om sommeren, turer i svømmehaller og slalåmturer. Når vi har muligheten tar vi oss en tur hit og dit, vi har til og med vært på shopping opptil flere ganger (!). Og selvsagt har det blitt noen måltider etter jobb  og en og annen pils. Kolla er også min tekniske sjef i kommunikasjonsetaten for Utopia.

For å gjøre en lang historie kort; Kolla er et konglomerat av egenskaper jeg verdsetter veldig høyt. Det er derfor det aldri føles som en omvei eller et offer å kjøre rundt på ham. Det er slik jeg gjør det enklere for ham å akseptere all masingen min, alle spørsmål og graving etter kunnskap, hjelp og informasjon for å forbedre min egen innsats. Han er en god venn. Derfor prøver jeg å være en tilbake.

Kjære venn

Venner er viktige. Jeg kan ikke si at jeg har mengder av venner, men i tillegg til familien har jeg et par håndfuller av mennesker jeg bryr meg veldig mye om. Noe venner er nye, noen har vart i flere tiår. De fleste av mine venner er folk jeg har jobbet eller jobber sammen med, profesjonelt eller gjennom hobbier og fritidssysler som idrett, speiding eller musikk. Det er et trist faktum at jeg møter disse vennene alt for sjelden. Eller er det kanskje derfor de er så verdifulle?

Hver gang jeg treffer en av disse vennene er det slående hvordan tiden som har gått bare forsvinner. Vi tar oss igjen i løpet av et nanosekund, det er nesten så vi fullfører en setning fra sist vi møttes. Forrige uke møtte jeg en av de søteste vennene jeg har, Hilde, som jeg har kjent i 11 år. Jeg husker ikke egentlig hva som gjorde henne så spesiell da vi først møttes, men jeg vet at hun nesten knuste hjertet mitt da hun bestemte seg for å gå videre og skille våre hverdagsveier. Våre semiparallelle veier har vært mer eller mindre tette de siste årene, og krysset hverandre nå og da. I noen perioder har vi hatt avstandskontakt og mer og mindre hyppige “savner deg”-meldinger.

Denne gangen hadde vi litt trøbbel med å finne tid til å treffes, noe som selvsagt skyldes at vi begge har mye å gjøre både i jobb og fritid. Men vi greide det til slutt. Og vi hadde en magisk tiden-stopper-opp-time med en himmelsk kremete milkshake til.

Noen ganger trenger vi å snakke med noen utenfor hverdagens stress og kav, bare for å få en annen synsvinkel på ting. Uansett tema, en nær hverdagsperson som ektefelle, venn eller søsken klarer kanskje ikke alltid å ta det nødvendige skrittet tilbake for å se ting i det perspektivet som trengs i øyeblikket.  Hvis jeg har spesielle bekymringer, så er det gjerne Hilde jeg vender meg til. Hun kjenner meg på en måte som knapt noen andre gjør. Og jeg stoler fullstendig på henne, slik jeg vet at hun også stoler på meg.  Denne gangen lovte vi hverandre å møtes igjen snart og ikke la det gå flere måneder uten kontakt. Dette vennskapet er konkurransefritt, sjalusifritt, fordomsfritt. Jeg trenger ikke å vite hvor hun er hver dag, hvem hun går ut med for fredagspils. Jeg vet hun bryr seg slik jeg gjør, og det er en trøst i det.